Argentina

Argentina er landet med den fruktbare pampasen og den beste biffen. Che Guevaras hjemland, og selverklærte verdensmestere i fotball. I Argentinas politiske historie har derimot en liten politisk elite siden uavhengigheten i 1816 vekslet med militære ledere om å ha makten i landet. Det siste militærdiktaturet ble avskaffet i 1983, men etterlot seg dype spor i det argentinske samfunnet. Rundt 30 000 mennesker forsvant gjennom regimets systematiske kamp for å utrydde all motstand.

Regimets støttespillere var å finne i hele det offentlige systemet og dette har i dag store konsekvenser for arbeidet med å stille de ansvarlige for retten, fordi det blir motarbeidet fra innsiden. Selv om demokratiet nå har stått relativt stødig som styreform siden 1983, går landet fortsatt gjennom en demokratisk konsolideringsprosses og er preget av korrupsjon og klientelisme.

 

Økonomisk liberalisering
På 1990-tallet gjennomgikk landet en liberalisering av økonomien under Carlos Menem fra peronistpartiet Partido Justicialista (PJ), i form av privatiseringsreformer og en åpning av økonomien. Implementeringen av en nyliberalistisk økonomisk politikk var i tråd med Washington-konsensusen utarbeidet av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, hvor en åpning av økonomien ble satt som betingelse for videre lån. Åpningen innebar blant annet deregulering av eksport- og importmarkedet, samt finansmarkedet. Konsekvensen ble at utenlandske investorer og selskaper fikk nesten ubegrenset tilgang til pengemarkedet. Også tidligere statsstyrte selskaper som jernbanene og oljeselskapet YPF ble privatisert. Bindingen av den argentinske pesoen til US dollar ga utslag i en enorm vekst i det private forbruket. Politikken førte til at økonomien kollapset i 2001.

Den 19. og 20. desember 2001 startet det største folkelige opprøret i landets politiske historie. Det har fått navnet ”El Cacerolazo” etter lyden fra mennesker som banket på kasseroller, og var et opprør i protest mot beslutningen om å stenge bankene for å hindre at finanssystemet kollapset fullstendig. Flere voldelige sammenstøt mellom demonstranter og myndigheter fant sted og 35 mennesker ble drept av politiet. Presidenten selv, Fernando de la Rua, måtte rømme i helikopter. Alt fra helsetjenester til pensjonsfond var blitt privatisert og ifølge avisen Clarín var over 20 prosent av befolkningen arbeidsløse og nesten halvparten levde under fattigdomsgrensen.

 

By mot land
Argentinas økonomi har ifølge The World Factbook de siste årene hatt en vekst på over 8 prosent, og landet nøt i 2008 godt av de høye prisene på basisvarer som soya og solsikke. Prisene hadde steget til et rekordnivå, både som følge av den økte produksjonen av biodrivstoff, men også som følge av matmangel og et økt globalt forbruk av kjøtt.

I mars 2008 var landet derimot preget av veiblokader og matvaremangel. President Cristina Fernández de Kirchner hadde økt eksporttariffen på varer som soyabønner fra 27 prosent til 40 prosent uten drøfting i nasjonalforsamlingen. Økningen ble begrunnet med behov for omfordeling av rikdom; jordbrukerne tjente så mye på de høye råvareprisene at de også burde betale mer skatt på disse inntektene. Samtidig ble økningen sett på som en måte å begrense eksportmengden på og dermed bremse ytterligere prisstigning. Protestene dreide seg blant annet om hvem som skal betale for landets omfordelingspolitikk. Etter protester ble loven debattert i parlamentet, og til slutt annullert.

Det høye spenningsnivået har vært merkbart i landet siden bøndene startet protestene sine i mars 2008. Nye politiske allianser har ført til en debatt med påstander om at de to nye leirene i argentinsk politikk, de som støtter regjeringens jordbrukspolitikk og de som støtter bygda, representerer et kunstig skille i landet og ekskluderer mange politiske aktører. Bøndene er heller ingen homogen gruppe, og mange småbønder støtter tiltak som gir økte tariffer for storbøndene, men mener loven ikke skiller mellom småskala produksjon og de store landeierne. Et annet debattert tema har vært de nære forbindelsene mellom interesseorganisasjonen til storbøndene, Sociedad Rural, og det siste militærregimet.

 

Nye allianser

Det er ikke bare konflikten mellom regjeringen og bøndene som har preget argentinsk politikk de siste årene. En merkbar prisstigning på basisvarer kombinert med stor kontrovers angående de offisielle inflasjonstallene fra Indec (som har vært opp til 10 prosent lavere enn uavhengige tall), økende transport- og strømpriser, mer brutal kriminalitet, korrupsjonsskandaler og et omfattende utbrudd av dengue-feber er blant stikkordene som beskriver landets nyere politiske utfordringer.

Polarisering av politikken også ført til nye allianser mellom høyrekrefter og mer sentrumsnære alternativer som Coalición Cívica, partiet som med presidentkandidat Elisa Carrió kom på en sterk andreplass i presidentvalget i 2007. Med sin andreplass i hovedstadsdistriktet er filmskaperen Felipe ”Pino” Solanas (Proyecto Sur) den eneste utfordreren på venstresiden. Konflikten om eksporttariffen har virket samlende på opposisjonen, og påførte peronistene tap i mange viktige områder i valget i juni 2009. Ved valget skulle en tredjedel av senatet samt halve kongressen fornyes. Kirchners Frente para la Victoria (FpV) er en gren av PJ som oppsto i forbindelse med valget av presidentkandidat i 2003. En konflikt mellom Carlos Menem og Néstor Kirchner om hvem som skulle være PJs presidentkandidat førte til at det ble bestemt at ingen kandidat kan stille til presidentvalg under PJ som partinavn.

PJ og FpV (samt andre utskudd av PJ) stiller som regel med felleslister i andre valg og fører felles politikk i parlamentet. På landsbasis kom peronistene på andre plass med rundt 30 prosent av stemmene, og mistet dermed åtte plasser i senatet og 72 plasser i kongressen. Det skuffende valgresultatet førte til at tidligere president Néstor Kirchner trakk seg som leder for peronistpartiet. Peronistene har vært dominerende i argentinsk politikk siden partiet ble dannet og denne tilbakegangen blir sett på som svært dramatisk.

PJ ble stiftet i 1947 av Juan Domingo Perón, som etter å ha vært minister i en militærstyrt regjering under andre verdenskrig, ble valgt til president i 1946. Han bygde maktbasen sin blant arbeiderne, hvor han tok kontroll over alle fagforeningene ved å underlegge dem PJ. Conferderación General de Trabajadores (CGT) ble stående igjen som den eneste fagforeningssentralen, og er også i dag kontrollert av peronister. På 1990-tallet ble Central de los Trabajadores Argentinos (CTA) dannet av lærere og offentlige ansatte som en protest mot CGTs støtte til Menems nyliberale reformer. CGT er fortsatt avgjørende for hvorvidt en president lykkes eller ei i Argentina, og har frem til nå vært trofaste mot Kirchner, en naturlig konsekvens av det sterke båndet mellom peronistpartiet og CGT.

 

Argentina mot høyre

Høyresiden er i ferd med å gjenvinne noe av det tapte terrenget siden krisen i 2001, blant annet i provinsen Buenos Aires, som historisk sett har vært peronistisk grunn. Den største alliansen på høyresiden, den relativt nyetablerte Union-PRO, gikk ut som den største seiersherren i provinsen ved valget i 2009 med 34,6 prosent. Alliansen har de siste årene hatt regjeringsmakten i hovedstaden. En økende voldsbruk fra politiets side og kutt i utdanningsstøtte til fattige barn og unge er blant sakene de er blitt kjent for. Partiet tror, som sine mange søsterpartier i Latin-Amerika, på mano dura (en hard hånd) mot kriminalitet.

Den økende populariteten til PRO kan være en konsekvens av folks voksende frykt for kriminalitet. Antall brutale drap og ran har gått opp og har ført til enorm medieoppmerksomhet på kriminalitet. Det har kommet krav om at dødsstraff skal gjeninnføres for å slå hardere ned på drapsmenn samt forslag om å senke den kriminelle lavalderen og økte straffebetingelser for voldelig kriminalitet.

 

Mislykket fattigdomskamp
Argentina var i 2009 å finne på 49. plass på FNs ranking over inntektsforskjeller (Gini-indeksen). Ifølge FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia har den økonomiske veksten i Latin-Amerika ikke ført til mindre fattigdom og ulikhet på grunn av den negative utviklingen i arbeidsmarkedet. Stadig færre vanlige arbeidsplasser er blitt skapt, mens svart arbeid representerer en økende andel av arbeidsmarkedet. Den argentinske middelklassen hadde før den siste økonomiske krisen i stor grad kommet seg tilbake på fote igjen, og dette har vært med på å redusere de skyhøye fattigdomstallene en så på slutten av 1990-tallet.

De siste regjeringene har drevet økonomisk krisepolitikk og tidligere president Néstor Kirchner blir gjerne omtalt som mannen som klarte å stabilisere landets økonomi etter 2001. Gjennom kontroversielle tiltak som å avvise mer innblanding fra IMF, nasjonalisere tidligere privatiserte firmaer og innføre prisregulering på blant annet energi stabiliserte han økonomien. Likevel hadde Argentina i 2009 ifølge avisen La Nación mellom 20 og 30 prosent fattige, og de aller fleste av dem er konsentrert rundt hovedstaden Buenos Aires og i Chaco-regionen. I det statlige statistikkbyrået Indec ligger tallet under 20 prosent, mens uavhengige studier gir tall opp mot 30 prosent. Som følge av den økonomiske krisen sliter stadig flere argentinske familier med å få endene til å møtes. 

Urbefolkning
Argentina har også vært rammet av flere naturkatastrofer det siste året, den alvorligste av dem var et jordras i Tartagal i Salta-provinsen som resulterte i en voldsom flom. Mange ble husløse og smittsomme sykdommer florerte. Katastrofen rettet oppmerksomheten mot miljøsituasjonen i landet, og Tartagal er et område hvor oljeutvinning og produksjon til biodrivstoff har gått hardt over landskapet, ifølge Avisen Pagina/12.

Også i andre deler av Argentina har utvinning av olje ført til svært kritikkverdige situasjoner. I Neuquén, provinsen med den største urbefolkningsandelen i landet, har mapuchebefolkningen protestert mot en mektig oljeindustri på deres territorier. Dette bryter klart med ILOs konvensjon 169, som gir dem retten til å bo på og administrere eget territorium. Stadig større jordområder blir tatt i bruk i produksjonen av soya og andre ingredienser til biodrivstoff, noe som har fått alvorlige konsekvenser for småbrukere i områdene og går spesielt hardt utover urbefolkningen. Samtidig representerer denne formen for jordbruk en trussel mot det økologiske mangfoldet. 

 

Regionale forbindelser
Selv om ekteparet Kirchner blir plassert sammen med venstreorienterte presidenter på kontinentet, fører Cristina Fernández de Kirchner en markedsorientert økonomisk politikk, men med restriksjoner på eksport av utvalgte jordsbruksprodukter, som kjøtt. Samtidig har de blant annet renasjonalisert pensjonsfondene, et skritt i retning av et forsterket velferdssystem. Landet er svært opptatt av regionalt samarbeid og utvikling, og holder en sterk posisjon i MERCOSUR, hvor Brasil, Paraguay og Uruguay i tillegg til Argentina er medlemmer. Argentina har de siste årene satset på et nærere økonomisk samarbeid med Venezuela og Brasil. Forholdet til Uruguay er dårlig etter en årelang konflikt om forurensning fra den finske papirfabrikken Botnia nær grensen til Argentina. Konflikten har ført til at den viktigste grenseovergangen på land mellom de to naboene har vært sperret av aktivister nesten sammenhengende siden 2005.

President Kirchner har markert seg i forbindelse med frigjøringen av Ingrid Betancourt i Colombia i juli 2008 og i forbindelse med statskuppet i Honduras juni 2009. Hun fordømte kuppet og har støttet den folkevalgte presidenten Manuél Zelayas forsøk på å vende tilbake til Honduras.

 

Veien fremover
Politiske program begynner å bli et fremmedord i valgkamper i landet og Argentina føyer seg inn i en lang rekke av land hvor partisystemet har nærmest brutt sammen. I land som Bolivia og Venezuela har dette ført til en oppblomstring av grasrotaktivisme hvor grupper som tidligere har hatt liten innflytelse har fått større makt. Under den økonomiske krisen på 2000-tallet ble det dannet nabolagskomiteer og arbeidergrupper som okkuperte fabrikker. Mange av disse bevegelsene har i dag mistet mye av sin styrke, men det fins unntak, slik som det arbeiderstyrte hotellet BAUEN i Buenos Aires.

En satsning på en bærekraftig og bedre utnyttelse av naturressursene, fattigdomsbekjempelse og utdanning er utfordringer dagens Argentina står ovenfor. Rettssakene fra diktaturet pågår fortsatt, men framgangen er langsom. Samtidig er disse rettssakene fortsatt svært kontroversielle og rettssikkerheten meget svak. Vitner risikerer trusler og kidnapping, slik som Julio López som forsvant for tre år siden. I oktober 2009 startet tre store rettssaker mot blant andre tidligere de facto president Reynaldo Bignone. Konflikten mellom bøndene og regjeringen forblir uløst, og kan bli en avgjørende faktor i det neste presidentvalget høsten 2011.