Bolivia

Ved presidentvalget 6. desember 2009 viste folket på nytt sin tillitt til president Evo Morales. Han ble gjenvalgt med drøye 63 prosent av stemmene, noe som er 10 prosentpoeng mer enn i 2005. Men polariseringen er betydelig, opposisjonen i lavlandsfylkene framstår som unisont uenig i det meste den venstrevridde folkepresidenten foretar seg.

Partiet Bevegelsen for sosialisme - Det politiske instrumentet for folkenes suverenitet, MAS – IPSP eller bare MAS på folkemunne, ble stiftet i 2001 og er en samling sosiale bevegelser som representerer urfolksgrupper, småbønder, fagbevegelsen og deler av middelklassen i Bolivia.

Opposisjonen består av den tidligere politiske eliten, representert ved partiene Nasjonal Enhet (UN), Den nasjonale revolusjonære bevegelse (MNR) og Podemos, som i Morales´ første periode hadde flertall i senatet, samt fylkesmennene i Pando, Tarija, Beni, Santa Cruz og Chuquisaca, samt den økonomiske eliten representert ved såkalte borgerkomiteer. Men også fra ytre venstrefløy i boliviansk politikk høster MAS kritikk, først og fremst for ikke å gå dypt nok i de strukturelle endringene, slik partiet har satt seg fore, og for å gi kapitalismen et mer humant og boliviansk ansikt.

 

Utbytting og marginalisering

Bolivia har som de fleste andre land i Latin-Amerika en historie preget av utbytting og marginalisering. Siden spanjolene kom til landet i 1524 har de representert landets politiske og økonomiske elite, mens den store urfolksmajoriteten har vært politisk, sosialt og økonomisk ekskludert. Også etter Bolivias uavhengighet i 1825 beholdt den spanske eliten og dens etterkommere kontrollen; de tilegnet seg inntektene fra landets store sølv- og tinnressurser, eide store jordeiendommer og hadde i praksis enerett på det politiske rom. Mestisene kom først til makta ved den nasjonale revolusjonen i 1952, ledet av det politiske partiet MNR. Revolusjonen sikret allmenn stemmerett, det ble gjennomført en omfattende jordreform og landets største tinngruver ble nasjonalisert. I 1964 ble MNR-regjeringen kastet gjennom et militærkupp, og ulike militærjuntaer satt ved makten fram til overgangen til demokrati i 1982.

Fra 1985 ble det gjennomført sterkt markedsliberale økonomiske tilpasningsprogrammer etter krav fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Endringene førte til stor arbeidsledighet spesielt i gruvesektoren, hvor flere tusen arbeidere mistet jobben. De aller fleste av dem flyttet til andre områder, som Chapare og Yungas, hvor de livnærte seg ved å dyrke koka. Med seg hadde de den politiske kampen og fagorganiseringen fra gruvesektoren. I dag er kokabøndene en sterk politisk maktfaktor med en sentral rolle i MAS. Som følge av den økonomiske markedspolitikken i denne, perioden økte de økonomiske forskjellene, og den sosiale misnøyen vokste.

Man regner 2000 som starten på den organiserte og koordinerte kampen mot den ytterliggående markedspolitikken i Bolivia. Fram til 2005 brukte folkebevegelsen veiblokader, streiker, marsjer og demonstrasjoner, med "vannkrigen" i Cochabamba i 2000 og ”gasskrigen” i El Alto i 2003 som viktige eksempler, i protestene mot så vel utenlandske, flernasjonale selskaper som elitistiske regjeringer. Folk hadde mistet tiltroen til de tradisjonelle politiske partiene. To presidenter måtte gå av som følge av protestene, mens politikere på venstresida, med sterk tilknytning til landets urfolksbevegelse, steg for alvor fram som reelle alternativer til makten på nasjonalt nivå.

Med løfter om politiske og sosiale endringer vant MAS valget i 2005. Partiet lovet å føre en mer sosialistisk politikk, ved blant annet å nasjonalisere sentrale sektorer, som olje-, gass- og gruveindustrien og gjennomføre en omfattende jordreform. Den viktigste kampsaken for MAS var likevel å følge opp urfolksorganisasjonenes krav om ny grunnlov

 

Konfliktfylt grunnlovsprosess

Den grunnlovgivende forsamling, sammensatt av folkevalgte representanter med den vanskelige oppgaven å utarbeide Bolivias nye grunnlov, startet sitt arbeid i august 2006. Det ble sendt inn forslag fra hele landet, og 21 kommisjoner jobbet seg frem til et grunnlovsutkast med over 400 artikler. Veien fram til godkjennelse av forslaget til ny grunnloven skulle vise seg å være lang og konfliktfylt.

Uenighetene sto først og fremst om fordeling av inntektene fra olje- og gassektoren (IDH) samt autonomispørsmålet. Lavlandsfylkene produserer mer olje- og gass enn høylandet, og krever derfor en større del av inntektene. Autonomispørsmålet dreier seg om den politiske infrastrukturen og hvor offentlige bevilgninger skal kanaliseres, og om hvorvidt man skal orientere etter moderne eller tradisjonelle geografiske og kulturelle linjer.

Grunnlovsutkastet åpnet for økt grad av autonomi for blant annet urfolksgrupper, men opposisjonen nektet å anerkjenne autonomi utover fylkesnivå. Fylkesadministrasjonen i lavlandsfylkene utarbeidet sine egne autonomistatutter, og med valgdeltakelse først og fremst fra elitene ble statuttene vedtatt i mai 2008. Avstemningen var imidlertid grunnlovsstridig, og regjeringen nektet å anerkjenne statuttene. Opposisjonen svarte med å kreve tilbakekallingsvalg i den tro at støtten til Morales på nasjonalt plan var svekket. Morales fikk imidlertid 67 prosent oppslutning, og med folket i ryggen kunngjorde han folkeavstemming om det nye grunnlovsforslaget.

Dette førte til en opptrapping av opposisjonens motstand, og et sivilt kuppforsøk hvor USAs ambassadør til Bolivia ble utvist på grunn av mistanke om spionasje. I løpet av september 2008 ble 100 institusjoner okkupert og rasert, organisasjoner med antatt tilknytning til MAS ble angrepet og personer ble overfalt. Det hele toppet seg i en massakre i fylket Pando, der 15 mennesker ble drept. Opptøyene var nøye planlagt, og store deler ble utført av voldelige ungdomsorganisasjoner betalt av de sivile borgerkomiteene i lavlandet. Opptøyene viste seg å ha liten støtte. Regjeringen svarte med å erklære unntakstilstand i Pando, og etter forhandlinger med fylkesmennene ble et nytt kapittel om autonomi skrevet for grunnloven. 25 januar 2009 ble den nye grunnloven vedtatt med drøye 60 prosent av stemmene.

 

Flernasjonal stat

En av de viktigste endringene i den nye grunnloven er anerkjennelse av Bolivia som en flernasjonal stat, hvor de 36 ulike urfolksgruppenes språk, kultur og organisering respekteres og anerkjennes av staten. Grunnloven legger opp til autonomi på fire ulike nivåer; urfolksautonomi, regional, fylkes- og kommunalautonomi. Urfolksautonomi innebærer at ulike funksjoner og bevilgninger forvaltes av deres lokale organisasjoner, og at disse enhetene blir en del av statsapparatet.

Samfunnenes kollektive rettigheter anerkjennes, og de får større makt over forvaltningen av områdets naturressurser. Samfunn kan selv søke om å tilkjennes urfolksautonomi, og 12 urfolkssamfunn hadde utarbeidet slike statutter ved valget i 2009. I høylandet er mange samfunn nærmest rene urfolkssamfunn, og autonomispørsmålet er ikke så betent. I lavlandet, hvor urfolksgruppene er mindre og bor mer spredt, og hvor interessene til blant annet storbøndene, oljesektoren og skogbruk spiller inn, vil dette trolig bli mye mer konfliktfullt.

 

Jordreform

Fordeling av jord har lenge vært et sentralt tema i Bolivia. Det ble satt i gang en jordreform etter revolusjonen i 1952, men fordelingen er fortsatt blant de skjeveste i Latin-Amerika. I 1996 kom INRA-loven, som blant annet sier at jord som ikke oppfyller sin sosiale og økonomiske funksjon kan eksproprieres. Dette understrekes i den nye grunnloven. I tillegg er det bestemt at ingen kan eie mer enn 5000 hektar jord, men siden bestemmelsen ikke har tilbakevirkende kraft er det for tidlig å si noe om virkningene av denne loven.

Den nye grunnloven anerkjenner både privat og kollektiv eiendomsrett. Kvinners rett til å eie jord understrekes i den nye grunnloven, og det er stadig flere kvinner som oppnår juridisk eierskap over jordeiendommer. Det er imidlertid langt igjen før kvinner har samme tilgang til jord som menn, og fremdeles er giftemål den vanligste måten for kvinner å tilegne seg jord på.

 

Nederst på BNP-statistikken

Ifølge Human Development Report fra 2006 hadde Bolivia Sør-Amerikas laveste bruttonasjonalprodukt (BNP), og to tredjedeler av befolkningen levde under den nasjonale fattigdomsgrensa. Det var med andre ord det ingen enkel oppgave MAS-regjeringen overtok i 2005. Morales har hatt nasjonalisering av strategiske selskaper som viktigste våpen i kampen for en mer rettferdig fordeling av landets naturressurser. I 2006 startet nasjonalisering og tilbakekjøp av landets olje- og gassressurser. Siden da har staten tatt over aksjemajoriteten i en rekke selskaper innenfor oljesektoren. Bolivias statlige oljeselskap, Yacimientos Petrolíferos Fiscales Bolivianos (YPFB), har vært premissleverandør for reforhandlingen av kontrakter med utenlandske selskaper, og 82 prosent av inntektene tilfaller nå staten, mens 18 prosent går til selskapene.

Kritikerne mener det ikke er snakk om en ekte nasjonalisering siden selskapene har mottatt økonomisk kompensasjon i reforhandlingsprosessen. De økonomiske virkningene er imidlertid tydelige; i 2005 var de statlige inntektene fra oljesektoren 1012 millioner dollar, i 2008 var beløpet steget til 2647 millioner dollar, ifølge det bolivianske finansdepartementet. Offentlig forbruk og inntekter har økt betraktelig, og utenlandsgjelden er redusert fra 4400 til 2400 millioner dollar siden Morales kom til makten.

Med de økte inntektene har regjeringen satt i gang flere trygdeordninger; Juancito Pinto, Juana Azurduy og Renta Dignidad som kommer henholdsvis skoleelever, førstegangsfødende og pensjonister til gode. Bolivias økonomi vokste mest i Latin-Amerika under den internasjonale økonomiske krisen, og Morales´ makropolitikk roses av IMF. Fattigdomsreduksjon er imidlertid en stor utfordring; forskjellene mellom fattig og rik i Bolivia er fremdeles blant de største i Latin-Amerika.

Med de økte inntektene i offentlig sektor blir korrupsjon et viktig tema. Morales har hatt korrupsjonsbekjempelse som en viktig fanesak, og korrupsjonsindeksen har falt kraftig siden 2005. Det var derfor et hardt slag for regjeringen da sjefen for YPFB og en av de mest sentrale skikkelsene i MAS, Santo Ramirez, i starten av 2009 ble avslørt i en av de største korrupsjonsskandalene i nyere boliviansk historie. Ramirez sitter nå fengslet, men tillitten til MAS ble kraftig svekket.

 

Vekst mot vern

For MAS er industrialisering nøkkelen i kampen mot fattigdom og for utvikling av landet. Det skal startes oljeutvinning i flere nye områder, blant annet nord i La Paz. Sentralbanken (BNB) har gitt lån på 11 milliarder dollar til YPFB til investering i infrastruktur, lete- og utvinningsaktivitet. Økt industrialisering av olje- og gassproduksjon vil i første omgang bidra til å dekke det interne markedet, men Bolivia håper å kunne øke eksporten i løpet av et par år, spesielt til Argentina og Brasil. I tillegg til olje og gass har Bolivia verdens største jernreserver, Mutún, i Santa Cruz. Her har det indiske selskapet Jindal Steel fått produksjonsrettigheter i samarbeid med YPFB, og produksjonen begynte april 2009. Bolivia har også verdens største reservoar av litium i saltørkenen Uyuni, og det forventes store inntekter i forbindelse med industrialisering som starter i 2010.

Industrialiseringen fører imidlertid med seg flere utfordringer, spesielt når det gjelder urfolksrettigheter og miljøhensyn. I La Paz beskylder urbefolkningen regjeringen for ikke å ha gjennomført den påkrevde konsultasjonen før de startet sin virksomhet, og for ikke å ta nødvendige miljøhensyn. Det samme gjelder for området rundt Mutún, hvor urbefolkningsgruppen Chiquitanos holder til. Ønsket om industrialisering på den ene siden og bevaring av miljøet på den andre har ført til store splittelser i de aktuelle områdene. I tillegg er det en stor utfordring og skaffe tilstrekkelig teknisk kompetanse. Det satses nå mye på å utdanne kvalifisert, nasjonal arbeidskraft, men siden lønningene er mye høyere i de private selskapene enn i de statlige velger de fleste teknikerne å gå inn i privat sektor.

 

Kritisk til frihandel

MAS er betydelig mer kritisk til frihandelsavtaler enn tidligere bolivianske regjeringer, noe som har ført til en kursendring i valg av samarbeidsland. Bolivia er del av ALBA – Den Bolivarianske Alliansen for vårt Amerika – sammen med blant annet Venezuela, Cuba og Ecuador. Gjennom dette samarbeidet har Bolivia blant annet fått fullt utstyrte sykehus og medisinsk personell fra Cuba, og med hjelp fra kubanske lærere kunne Bolivia i 2008 erklærte seg fritt for analfabetisme.

Kursendringen har imidlertid ført til at USA siden 2008 har ekskludert Bolivia fra den viktige, men upopulære, ATPDEA-avtalen. Avtalen skulle sikre bolivianske varer tilgang til markedet i USA mot en begrensing i kokadyrkingen, men siden Morales nektet å kutte de påkrevde hektarene jord med kokaplanter vil USA ikke videreføre avtalen. Dette har ført til at en rekke arbeidere, spesielt innenfor tekstilproduksjon, har mistet jobben.

 

Olje for utvikling

I 2007 undertegnet Norge og Bolivia en avtale om erfaringsutveksling innen olje- og gassektoren, og Olje for Utviklingsprogrammet (OfU) etablerte seg i Bolivia. Avtalen innebærer i første omgang faglig bistand til myndighetene, der Norge bidrar med kompetanse innen institusjonsbygging, informasjonssystemer, lovgivning og forvaltning av inntekter fra olje- og gassressursene. Den økte oppmerksomhet på sivilsamfunnets rolle har ført til at OfU nå også støtter samarbeid mellom grasrotorganisasjoner i Norge og Bolivia.

6. desember 2009 viste folket at det fremdeles ønsker Morales og MAS. Morales økte sin støtte over hele landet, og fikk også to tredjedels flertall i senatet, noe som vil gjøre det mye lettere for MAS å få gjennomført sin politikk. I april 2010 ble det avholdt lokalvalg i Bolivia, også her gikk MAS noe frem. Den store støtten innebærer imidlertid et stort ansvar. Folket krever endring.