Brasil

Mot alle odds, og på tross av global finanskrise, er president Luiz Inácio Lula da Silva like godt likt nå som da han kom til makten i 2003. Spørsmålet alle stiller seg er om Lulas personlige popularitet er nok til at hans Arbeidernes parti (PT) sikrer seg nye fire år ved makten ved valget i oktober 2010.

 

Historisk utjevning

Selv om Brasil fortsatt er et av landene i verden med størst forskjell mellom fattig og rik, er urettferdigheten blitt mindre de siste årene.

Det viktigste enkeltgrepet heter Bolsa Familia. Det er kort forklart et sosialt program som overfører penger til fattige familier som sørger for at ungene går på skole og følger det statlige vaksinasjonsprogrammet. Sammen med en rekke andre programmer rettet mot den fattige delen av befolkningen har Bolsa Familia ført til at de enorme inntektsforskjellene mellom fattige og rike har blitt litt mindre. Dette har i sin tur skaffet president Lula og hans parti PT sterk støtte blant de fattigste i landet.

Under Lula har Brasil gått framover på mange områder. Det er færre fattige enn før. Ambisiøs utjevningspolitikk har løftet 10-15 millioner brasilianere ut av fattigdom de siste årene. Flere barn går på skole og ifølge landets statistikkbyrå IBGE sank analfabetismen fra 10,9 prosent i 2002 till 9,1 prosent i 2007.

På det makroøkonomiske planet har det også gått bra. Brasils økonomi har vokst, utenlandsgjelden har gått ned og handelsoverskuddet har vært jevnt høyt. For folk flest har dette betydd litt mer penger hver måned, færre arbeidsledige og en forutsigbarhet i økonomien som var utenkelig så sent som på 1990-tallet.

 

Finanskrisen kom og gikk

Den globale finanskrisen rammet også Brasil. Investeringene og utenlandshandelen bremset opp. Veksten i økonomien ble erstattet av resesjon. Verdiene på landets største børs, Bovespa i São Paulo, falt med 40 prosent i løpet av 2008. Arbeidsledigheten økte og mange av de sosiale og økonomiske framskrittene Brasil hadde gjort sto i fare.

Heldigvis varte ikke denne situasjonen lenge. I andre kvartal 2009 så man igjen vekst i Brasil, som det første landet i Latin-Amerika. Økonomer peker på landets solide finanssystem, mangfoldig økonomi og et stort antall handelspartnere som årsaker til at Brasils økonomi så raskt kom på fote igjen. Regjeringens krisepakker, blant annet med skattelette til næringslivet på over 80 milliarder kroner, bidro også til å stimulere økonomien. Selv om Brasil for hele året 2009 lå an til nullvekst, er den økonomiske optimismen tilbake.

 

Vekst mot vern

Økonomisk vekst står i sentrum for all politikk i Brasil. Samtidig snakker alle om miljøvern, bærekraftig utvikling og respekt for urfolks rettigheter, ikke minst den sittende regjeringen. Men når det virkelig gjelder er det de mektige og kapitalsterke interessegruppene til industri, handel og eksportjordbruk som vinner. I praktisk politikk manifesterer dette seg i regjeringens Program for akselerasjon av økonomiske vekst (PAC) som ble lansert i 2007. Noen prosjekter er svært nødvendige, som bygging av idrettsanlegg i favelaer (slumområder) i storbyene, men andre er omstridte og bryter landets egen miljølovgivning. Ett konkret eksempel er vannkraftutbyggingen i Amazonas: I elva Madeira mot grensen til Bolivia presser regjeringen gjennom et stort vannkraftprosjekt uten å være i nærheten av å produsere tilstrekkelige miljøkonsekvensanalyser.

Som om ikke det var nok, vil deler av de oppdemte områdene strekke seg inn i Bolivia, noe som har ført til knuter på tråden mellom de to landene. Et annet eksempel er planene om oppdemming av Xingu-elva, det såkalte Belo Monte-prosjektet. De berørte urfolkene i området har ikke blitt konsultert, noe som er i strid med internasjonal lovgivning om urfolks rettigheter. Brasil ratifiserte ILO-konvensjon 169 i 2002

 

Integrering og imperialisme

Det brasilianske programmet for akselrasjon av økonomisk vekst (PAC) er en del av et mye større søramerikansk program. I det såkalte Initiativet for integrasjon av den regionale infrastrukturen i Sør-Amerika (IIRSA) går tolv land sammen for å investere i vannkraft, jernbane, telekommunikasjon og olje- og gassrørledninger. Den største satsingen er imidlertid på veier. Over 100 milliarder kroner er brukt under IIRSA-paraplyen siden oppstarten i 2000.

Lulas regjering ønsker å ferdigstille noen av de gigantiske veiprosjektene som militærmyndighetene under diktaturet (1964-1985) satte i gang. Asfalteringen av veien mellom Porto Velho og Manaus i Amazonas er ett av disse. Prosjektet er svært omstridt, siden veien går gjennom noen av de rikeste og minst berørte områdene av Amazonas. Asfaltering vil bety en katastrofe for regnskogen.

Brasils myndigheter finansierer også en lang rekke veiprosjekter i andre land, og mellom Brasil og nabolandene. I kritiske kretser kalles dette eksempler på den brasilianske imperialismen. Asfalteringen av den såkalte ”transoseaniske” veien mellom Acre i Brasil og Madre de Dios i Peru er ett eksempel. Byggingen av brua over elva mellom Amapá i Nord-Brasil og Fransk Guyana er et annet.

Sistnevnte prosjekt er også et kuriøst eksempel på en enorm vilje til pragmatisme: Området der bropilaren på Fransk Guyanas side skal bygges er midlertidig regulert som brasiliansk territorium! På den måten kan utbyggerne unngå europeiske lønninger og rettigheter (Fransk Guyana er med i EU som et fransk distrikt). Arbeiderne jobber nå med brasilianske lønninger og etter brasiliansk lovgivning og brasilianske arbeidstakerrettigheter.

 

Ambisiøs utenrikspolitikk

Brasil har store ambisjoner internasjonalt. Landet ønsker å lede og samle Sør-Amerika, og er sterkt involvert i flere regionale initiativer som Unionen av søramerikanske nasjoner (Unasul). Brasil har også ønsket Venezuela inn i det Søramerikanske fellesmarkedet (Mercosul), vært positiv til initiativet om en egen søramerikansk handelsvaluta, Sucre, som alternativ til den amerikanske dollaren og uttrykt sterk motstand mot USAs militærbaser i Colombia.

Brasil har også ambisjoner i hele Latin-Amerika. Landets innsats som leder av FN-styrkene på Haiti er ett utslag av dette. Et annet er engasjementet i Honduras etter kuppet i 2009. Brasil fordømte kuppet, og noen måneder etter at president Manuel Zelaya ble tvunget i eksil dukket han opp i Brasils ambassade i Honduras. Saken illustrerer godt Brasils ønske om å være en stormakt og megler i hele Latin-Amerika, men samtidig hvor komplisert og risikofylt en slik strategi er.

Brasil ønsker også å være en ledestjerne blant landene i Sør. Landet har på få år doblet antall ambassader i Afrika til 30 og har inngått en lang rekke avtaler om politisk og økonomisk samarbeid med land i Sør. Utenrikshandelen, som tidligere var konsentrert om USA og EU, er i 2009 størst med land i Sør. Særlig har handelen med Kina økt.

 

Historisk lav avskoging

Amazonas er verdens største regnskog og har et biologisk mangfold som slår alle andre økosystemer på kloden. Amazonas strekker seg over ni land i Sør-Amerika, og omtrent 60 prosent befinner seg i Brasil. Over 350 ulike urfolk bor i Amazonas, rundt halvparten av dem i den brasilianske delen.

Den gode nyheten er at regnskogen i brasiliansk Amazonas beskyttes mye bedre enn før. Avskogingstallene for 2009 var de laveste siden målingene startet på slutten av 1980-tallet. Kalkylene fra det statlige romforskningsinstituttet (INPE) viste at 7000 kvadratkilometer regnskog forsvant i 2009, noe som var en nedgang på 45 prosent fra året før. Den globale finanskrisen var nok hovedårsak til den sterke nedgangen.

Krisen skapte fall i prisene på storfekjøtt og soya som representerer hovedårsakene til avskogingen. Men brasilianske myndigheter har tatt svært viktige grep i kampen mot avskoging de siste årene, og tiltakene har hatt positiv effekt.

 

Lovgivning under press

Brasils miljø- og urfolkslovgivning er god. Problemet er som alltid at lovene ikke respekteres eller håndheves. Ifølge Brasils miljøorganisasjoner er 80 prosent av all tømmerhogst og avskoging i Amazonas ulovlig.

Ett eksempel er legalisering av jordtyveri i Amazonas, amnesti for de som ulovlig har hogd ned regnskog og mye svakere krav til miljøkonsekvensutredninger ved store utbyggingsprosjekter. Bak denne utviklingen står de sterke godseierinteressene i Kongressen og deres allierte i eksportjordbruk, industri og finanssektor. Talspersoner for disse gruppene sier åpent at naturvernområder, miljø og urfolk er hindre som står i veien for utvikling.

 

Toppen av selvmotsigelse

Siden 2008 har Brasil og Norge samarbeidet tett for å beskytte regnskogen i Amazonas. Statsminister Jens Stoltenberg lovte under FNs klimamøte i Bali i 2007 at Norge ville bruke inntil 3 milliarder kroner årlig fram til 2012 for å redusere avskogingen. Bakgrunnen for dette er at så mye som 15-20 prosent av verdens totale utslipp av klimagasser kommer fra rasering av regnskog. Redusert avskoging er det raskeste og mest effektive tiltaket for å kutte verdens utslipp av klimagasser.

Etter initiativ fra Brasils sterke miljøbevegelse opprettet myndighetene det såkalte Amazonasfondet. Fondet skal samle ressurser for å gjennomføre tiltak mot avskoging. Norge ble det første, og var lenge det eneste, landet som lovte støtte. Opptil 1 milliard dollar fram til 2015 erklærte Stoltenberg i Brasil i 2008. På tampen av 2009 ble de første prosjektene godkjent, og Norges støtte var i overkant av 120 millioner kroner. De neste årene kan den årlige støtten bli opptil ti ganger høyere.

Så til det store paradokset: Amazonasfondet administreres av Brasils utviklingsbank BNDES. Det er en stor og respektert institusjon, men samtidig den samme banken som finansierer det aller meste av store utbygginger i Amazonas. Det er nettopp disse prosjektene som driver avskogingen i Brasil, og ressursene som går til megaprosjektene i Amazonas er mye større enn de som finnes i Amazonasfondet. Ett eksempel er et nytt kullkraftverk i delstaten Maranhão som nettopp har fått godkjent et lån på 3,5 milliarder kroner. Både brasilianske myndigheter og BNDES er blitt kritisert for å finansiere avskoging med den ene hånden og bruke utenlandske ressurser til å redusere avskogingen med den andre.

 

En ny oljestormakt?

De politiske og økonomiske båndene mellom Norge og Brasil har styrket seg betraktelig de siste årene. Amazonasfondet er den enkeltsaken som har fått mest oppmerksomhet i media, og klippfisk (bacalhau) er det viktigste rent historisk. Men målt i kroner og øre er det olje som dominerer.

Norske selskaper har på 2000-tallet hatt en lang rekke oppdrag i forsyningssektoren for letevirksomheten offshore. De siste fem årene har både Statoil og tidligere Norsk Hydro drevet letevirksomhet, og Statoil har i dag rettigheter til produksjon. Investeringene er i multimilliardklassen, og den viktigste årsaken til at Brasil er et av de landene som tiltrekker seg de største norske utenlandsinvesteringene i verden i dag.

De siste årene har det blitt funnet en rekke store oljefelt på det brasilianske fastlandet og i havområdene utenfor. Import av olje og gass har i flere tiår vært en kilde til utenlandsgjeld, og de nye funnene har derfor vært svært kjærkomne. I 2008/2009 ble Brasil selvforsynt med olje. Presiden Lula selv gikk så langt som å kalle 31. august 2009 ”en ny frigjøringsdag for Brasil”. Den dagen ble det ny Tupí-feltet offentliggjort, der det kan ligge så mye som 5-8 milliarder fat olje.

Også i Amazonas letes det etter olje og gass. I regnskogen i delstaten Acre, mot grensa til Peru, er de første seismiske undersøkelsene satt i gang. Området har samme geologi som der det er funnet olje på peruansk side, så myndighetene er svært optimistiske. Urfolks- og miljøbevegelsen er ikke like entusiastiske. Undersøkelsene ble igangsatt uten tilstrekkelig informasjon til de titalls urfolkgruppene i området. Virksomheten i Peru har blant annet ført til forurensing av elver og akutt sykdom blant urfolk.

 

Presidentvalget i 2010

De siste 15 årene har to partier dominert presidentvalgkampene i Brasil. Arbeidernes parti (PT) og Det brasilianske sosialdemokratiske parti (PSDB). PT har støttet seg til sentrum og venstre, PSDB har hatt støtte fra sentrum og høyre.

President Lula ble gjenvalgt i 2006 og kan ikke stille til valg for en tredje periode. Hadde han kunnet det, ville han innkassert en soleklar seier. Men problemet for PT er at det ikke finnes en naturlig arvtaker. En stor korrupsjonsskandale i PT i 2005 tvang flere av de potensielle kronprinsene til å trekke seg. Lula, og dermed PT, satser derfor på Dilma Rouseff. Hun er presidentens stabssjef og favoritt. Lula legger hele sin prestisje bak hennes kandidatur.

PSDBs kandidat blir sannsynligvis tidligere helseminister og presidentkandidat José Serra. Han er nå guvernør i landets viktigste delstat São Paulo, tradisjonelt en god posisjon for å sikte på presidentpalasset.

I desember 2009 ledet José Serra klart på meningsmålingene. På andreplass lå Dilma Rouseff. Tendensen for Serra var imidlertid nedadgående, mens Dilma Rouseff var på vei oppover.

En mulig joker i valgkampen er tidligere miljøvernminister Marina Silva. I 2008 trakk hun seg fra regjeringen i protest mot at miljøinteressene stadig ble overkjørt, og meldte i 2009 seg ut av PT og inn i De grønne (PV). Hun og hennes allierte håper i første omgang at hennes kandidatur kan dra brasiliansk politikk i en mer miljøvennlig retning. I 2010 er håpet at hun kan komme på en sterk tredjeplass i første valgomgang og dermed bli tungen på vektskålen i andre valgomgang mellom de to fremste kandidatene.