Colombia

Colombia

Colombias president Juan Manuel Santos ble gjenvalgt for fire nye år i juni 2014. Dermed fortsetter forhandlingene med FARC-geriljaen og en femti år gammel konflikt kan være over.


Den væpnede konflikten i Colombia har vart i femti år, noe som gjør den til en av de mest langvarige pågående væpnede konfliktene i verden. Den venstreorienterte geriljaen, høyreorienterte paramilitære grupper og den nasjonale hæren er alle sentrale aktører. Mens mange sivilsamfunnsorganisasjoner og venstresida forklarer konflikten som et resultat av ekstrem økonomisk ulikhet og sosial og politisk ekskludering, anser myndighetene de venstreorienterte geriljagruppene som årsak til konflikten.


Fredsforhandlinger

16. november 2014 ble general Ruben Alzate bortført av geriljagruppen Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia - Ejercito del Pueblo (FARC-EP) i delstaten Choco, sammen med en sersjant og en advokat i hærens tjeneste. President Santos tok bortføringen svært alvorlig og for første gang siden 2012 ble fredsforhandlingene med FARC avbrutt. To uker seinere ble generalen og hans ledsagere løslatt i god behold, forhandlingene ble gjenopptatt og siden da har statens og geriljaens forhandlere gjort store fremskritt.

Santos’ store prosjekt som president har vært fredsforhandlingene med FARC, som ble innledet i Oslo i oktober 2012. Partene har siden vært i forhandlinger på Cuba, der de diskuterer fem punkter på agendaen: jordreform, løsning på narkotikaproblemet, politisk deltagelse, avvikling av væpnet konflikt, og ofrenes rettigheter. I mai 2013 kom representantene til en enighet om spørsmålet om jordfordeling. Dette var vanskelig fordi den skjeve jordfordelinga i landet er mye av grunnlaget for den væpnede konflikten, og et punkt der mange særinteresser er involvert. I desember 2013 ble avtalen om politisk deltagelse ferdigforhandlet og en felles strategi for å løse narkotikaproblemet ble avtalt i mai 2014.

De to gjenstående forhandlingspunktene, avvikling av væpnet konflikt og ofrenes rettigheter, blir trolig de mest tidkrevende, av ulike grunner. Det finnes flere politisk tunge organisasjoner for krigsoffer i Colombia med til dels motstridende agendaer. Samtidig har landet titusenvis av krigsoffer som ikke er organiserte, men hvis hensyn likevel må tas når det skal avgjøres hvilket ansvar FARC har overfor dem. Til nå har to delegasjoner med representanter for krigsofrene reist til Cuba for å belyse spørsmålet om rettigheter og oppreising, og det er høyst uklart hvor lang tid det vil ta å representere alle de berørte partene.


Utfordrende avvæpning

Når det gjelder avvæpningen av de stridende, er dette trolig enda mer komplisert og det eneste punktet på agendaen som fortsatt kan velte forhandlingene. Colombianske myndigheter er bundet av globale og regionale avtaler som ikke tillater straffefrihet. Befolkningen i landet vil ikke ha en gjentakelse av demobiliseringsprosessen i 2003 til 2006, da et fåtall geriljasoldater og 17 000 paramilitære ble avvæpnet og idømt sterkt reduserte fengselsstraffer eller ulike former for husarrest. På den andre siden står FARCs forhandlere fortsatt hardnakket på at de kjemper mot staten på folkets vegne og at brudd på menneskerettigheter og Genèvekonvensjonen har vært unntaksvise og resultater av krigens nødvendighet. Innad i FARC er det lite som tyder på at gerlijasoldatene vil finne seg i fengsling.

President Santos har de siste månedene hentet bred internasjonal støtte for fredsforhandlingene fra FN og flere europeiske land. Den avtalen han er mest opptatt av å få i land er et unntak i utleveringsavtalen med USA: Colombia utleverer ukentlig fanger som er siktet for narkotikakriminalitet av nordamerikanske påtalemyndigheter. Dette skjer enten etter soning i Colombia eller som alternativ til nasjonal straffeforfølgelse. Mange aktive geriljasoldater kan dermed vente seg en dobbel rettslig prosess, noe som undergraver den colombianske statens mulighet til å fremforhandle strafferammer FARC kan finne seg i.

Delforhandlingene for avvæpning har likevel bedret situasjonen i krigsrammede deler av Colombia. Selv om partene holder seg til omkvedet «ingenting er avtalt før alt er avtalt» har FARC siden nyttår gjort innrømmelser som har medvirket til at konfliktnivået har sunket markant. Den 12. februar 2015 hevet geriljaen den interne lavalderen for rekruttering av geriljasoldater fra 15 til 17 år for å vise at de ønsker å avslutte bruken av barnesoldater. Den 7. mars ble FARC og myndighetene enige om å starte mineryddingsarbeid i områder der antipersonellminer og andre gjemte eksplosiver er et stort problem. For å kunne starte dette arbeidet er det nødvendig med en våpenhvile mellom geriljaen og hæren i det minste i et avgrenset område og tidsrom.

Til nå har verken hæren eller det politiske lederskapet vært villige til å inngå våpenhviler, men FARC har siden 20. desember vist at de er i stand til å opprettholde en ensidig våpenhvile: Ifølge det uavhengige konfliktobservatoriet CERAC har geriljaorganisasjonen sluttet å angripe sivile og utføre attentatet mot privat og offentlig infrastruktur, samtidig som krigshandlinger mellom FARC og hæren i stor grad har utartet seg som forsvarskrig fra geriljaens side. Datoen for våpenhvilen er symbolsk viktig. FARCs grunnlegger, Manuel Marulanda, erklærte opprettelsen av «den uavhengige republikken Marquetalia» 20. desember 1954. 


ELN

Like før presidentvalget våren 2014, annonserte president Santos at han hadde innledet fredsforhandlinger med ledelsen i ELN, Colombias andre aktive gerilja. Forhandlingene er ikke igangsatt til nå, og premissene for forhandlingene er ikke kjent. Ifølge det colombianske forsvarsdepartementet har ELN omlag 1500 soldater, mot FARCs 7000 til 8000. CERAC estimerte i august 2014 antallet geriljasoldater i FARC til 15 700, noe som tyder på en viss grad av forskjønning av tall i forsvarsdepartementet, men frafallet i geriljaen har vært stort.


Presidentvalget i 2014

I oppkjøringen til valget var det tidlig klart at det ville bli jevnt mellom de to fremste kandidatene; sittende president Juan Manuel Santos fra sentrum-høyrepartiet Unidad Nacional og Óscar Iván Zuluaga fra ekspresident Álvaro Uribes nystiftede parti Centro Democrático på ytre høyrefløy. Santos var forsvarsminister i Uribes siste regjering og var Uribes favoritt i presidentvalget i 2010. Etter at han kom til makten brøt Santos med Uribes harde linje og siden da har Uribe vært hans argeste konkurrent.

I første valgomgang, 25 mai, var Zuluaga foran med 29,3 prosent av stemmene og Santos et stykke bak med 25,7 prosent. Martha Lucía Ramirez fra høyrepartiet Partido Conservador fikk 15,5 prosent, Clara López fra venstrepartiet Polo Democrático fikk 15,2 prosent og Enrique Peñalosa fra sentrumspartiet Alianza Verde fikk 8,3 prosent. I oppkjøringen til andre valgomgang gikk Clara López ut og ba sine velgere stemme på Santos heller enn å stemme blankt fordi «man kan ikke stemme i stillhet for fred».

Det var i stor grad dette presidentvalget handlet om: Skulle landet fortsette fredsforhandlingene med geriljaen eller ikke. Den 15. juni vant Santos med 51 prosent mot Zuluagas 45 prosent, og fredsforhandlingene kunne fortsette uavbrutt. Av landets 32,5 millioner registrerte velgere deltok kun 13 millioner i første valgomgang. Dette antallet steg til 15 millioner i andre valgomgang, samtidig som antallet blanke stemmer sank med 150 000. Flertallet av disse nye stemmene gikk til Santos, men for mange velgere var det viktigst at ekspresident Uribe ikke kom til makten igjen gjennom sin stedfortreder Zuluaga.

I Colombia omtales presidentvalget som skittent, grunnet den gjensidige svertekampanjen mellom Santos og Zuluaga. Det toppet seg 17. mai, da magasinet Revista Semana frigjorde en video som viste at Zuluaga mottok rapport fra ulovlig overvåkning av fredsforhandlerne i Havanna. Hackeren som gav rapporten, Andres Sepulveda, er fengslet i påvente av rettssaken. Zuluaga kunne fortsette sin valgkampanje, tilsynelatende uten å miste oppslutning. Sett i et historisk perspektiv, framstår dette valget likevel som relativt oversiktlig for velgerne. Ifølge Transparency International oppgav alle presidentkandidatene sine inntekter og utgifter, hvorav Zuluaga hadde det desidert største kampanjebudsjettet. I forkant av kongress- og presidentvalgene i 2014 meldte det uavhengige valgobservatoriet Mision de Observacion Electoral en markant nedgang i trusler mot velgerne fra væpnede grupper. Samtidig var estimatet for valgkretser der det med stor sannsynlighet ville forekomme kjøp av stemmer og andre former for press mot velgerne høyt: 410 av 1123 valgkretser, mot 291 i 2010. Nasjonale medier tok side i valget i større grad enn noen gang før, og de fleste støttet Santos. Santosfamilien har to hundre års historie som journalister og redaktører, og er deleiere av landets største avis El Tiempo.


Økonomiske utsikter

Siden internasjonale oljepriser sank til det halve i løpet av tredje og fjerde kvartal i 2014 har Colombia hatt store inntektstap. Ifølge det uavhengige forskningsinstituttet Fedesarrollo kan tapet i statlige oljeinntekter med stabilt lave oljepriser i 2015 bli så mye som 20 000 milliarder pesos, eller 61,5 milliarder kroner. De lave oljeprisene har allerede ført til en nedbremsing av investeringene i oljesektoren. Dette er alvorlig, tatt i betraktning at landets oljeproduksjon på eksisterende felt kun er beregnet til å kunne opprettholdes i åtte år. Colombia har vært oljeprodusent siden femtitallet, men offshoreproduksjon har til nå ikke vært et alternativ. I 2014 gikk Statoil inn som en av de største aktørene i offshoreproduksjon på den colombianske atlanterhavskysten gjennom datterselskaper.

Det internasjonale pengefondet spådde i januar at Colombias brutto nasjonalprodukt (BNP) ville stige med 3,8 prosent i år. Dette var en nedjustering fra 4,5 prosent i forrige anslag. Ifølge Verdensbanken har Colombia ligget relativt stabilt på mellom fire og sju prosent økonomisk vekst siden 2003, bortsett fra 2009: Samtidig som vestlige økonomier på det jevne hadde negativ vekst, steg BNP i Colombia med to prosent det året. Andelen av befolkningen som overlever på under to dollar dagen har sunket fra 20 prosent i 2003 til 12 prosent i 2013. Ifølge nasjonale estimater, sank denne andelen til under 10 prosent i 2014.


Frihandelsavtaler

Siden Colombia skrev under frihandelsavtalen med Mercosur i 2004, har landet åpnet for deregulering av handel med de fleste amerikanske land og Europa. Frihandelsavtalen med USA trådte i kraft i 2012, og i 2013 var avtalen med EU ferdigbehandlet. Avtalen med EFTA ble ratifisert i Colombia i 2011 og i Norge i 2014. Dette er del i en langsiktig strategi der Colombia stadig åpnes opp for internasjonal handel. Blant landene Colombia nå forhandler med er Japan, Sør-Korea og Kina trolig de viktigste.

Motstanden mot Colombias frihandelsavtaler har vært omfattende både i Norge og i andre land Colombia har forhandlet med, først og fremst fordi avtalene er svake hva gjelder ivaretakelse av menneskerettighetene. Frihandelsavtalene med USA, EU og EFTA er mye dårligere når det gjelder arbeidstakerrettigheter enn lignende avtaler som andre land har forhandlet frem. USAs kongress sa først nei til en frihandelsavtale, men godkjente den etter at Colombia gjennomførte en handlingsplan for å bedre arbeidsrettigheter.

Et av de mest graverende aspektene med avtalen med Norge er punktet om at Colombia kan innføre unntakstilstand for å bevare ro og orden uten at dette skal ha konsekvenser for avtalen. Unntakstilstand har blitt brukt av styresmaktene som et virkemiddel for å avgrense rettighetene til fagbevegelsen og opposisjonen. Organisasjoner i sivilsamfunnet i Colombia frykter at avtalen vil føre til økt fattigdom, ytterligere press på offentlige tjenester og større sosiale forskjeller. Organisasjonene hevder også at Norge, som er kjent for å være gode på menneskerettigheter og for å dele ut Nobels fredspris, bidrar til å legitimere styresmaktene i et land hvor folk ikke har rettsikkerhet.

De som til nå har vært mest kritiske til frihandelsavtalene i Colombia er små og mellomstore jordbruksprodusenter. Colombias jordbruk er underutviklet og investeringer i sektoren har lenge vært lavt prioritert av nasjonale myndigheter. Lovlig og ulovlig import fra land der jordbruksproduksjon er subsidiert i langt større grad enn i Colombia legger stort press på næringene, og frihandelsavtalene fryktes å forverre situasjonen. I 2013 og 2014 gikk kaffe-, potet- og melkeprodusenter ut i streik i samhandling med transportarbeiderforbundet og krevde styrking av sine økonomiske rammevilkår. Løsningsforslagene fra sentrale myndigheter har i de fleste tilfeller vært kortsiktige: som prisgarantier og økede statlige oppkjøp av jordbruksprodukter.



Brudd på menneskerettigheter

FNs høykommissær for menneskerettigheter i Colombia (OHCHR) og Amnesty International anser menneskerettighetssituasjonen i Colombia for å fortsatt være ekstremt alvorlig og urovekkende. Det høye antallet bortføringer illustrerer dette. Det skjedde 890 bortføringer fra 2010 til 2012. Selv om tallene fortsatt er høye, representerer de en kraftig nedgang fra 2003, da 2122 mennesker ble bortførte.

Tidligere president Álvaro Uribe Vélez ble valgt i 2002 etter den mislykkede fredsprosessen president Pastrana satte i gang med FARC. Uribe jobbet tett med USA og kopierte retorikken til George W. Bush etter terrorangrepet i 2001 om at «de som ikke er med oss er mot oss». I 2002 ble den kjente politikeren Íngrid Betacourt kidnappet av FARC-geriljaen, noe det ble enorm internasjonal oppmerksomhet rundt. I en politisk kontekst med høyt konfliktnivå opprettet Uribe-regjeringen bondehærer, der fattige bønder ble bevæpnet. Et nettverk av en million sivile informanter ble opprettet for å tyste og det var utbrakt bruk av massearrestasjoner, noe som har vært med på å trekke sivile direkte inn i konflikten.

Siden 2008 har det blitt avdekket en praksis der soldater i hæren bortfører sivile, oftest ungdommer, kler dem ut som geriljasoldater og dreper dem. Disse falsos positivos, «falske bevisene», får det til å se ut som soldatene har lykkes i å ta livet av en geriljasoldat, noe som ofte påskjønnes fra hæren med mer lønn eller flere fridager. Det dukker stadig opp saker fra foregående år, men det ser ut til at denne praksisen er avsluttet i hæren.

Ifølge Pulitzer Centre ble over 2800 colombianske fagforeningsaktivister myrdet fra 1986 til 2013. Men det er ikke bare fagforeningsaktivister som blir utsatt for grove menneskerettighetsbrudd, også folk i fredsbevegelsen, miljøbevegelsen og organisasjoner for krigens ofre blir daglig utsatt for drapstrusler, forfølgelser, forsvinninger og drap, og mange ser seg nødt til å flykte.

Kvinner er eneforsørgere for halvparten av alle familier som er drevet på flukt. Samtidig har overgrep mot kvinner og unge jenter vært en bevisst krigsstrategi blant de væpnede gruppene. En stor utfordring er den svært utbredte straffefriheten for seksuelle overgrep, ifølge Flyktninghjelpen. Vold mot kvinner er fremdeles ansett som et sekundært problem i offentlig politikk. Ifølge den første undersøkelsen av forekomsten av seksuell vold i forbindelse med væpnet konflikt i Colombia i årene 2001-2009, var 489 687 kvinner direkte offer for seksualisert vold.

Regjeringen har ennå ikke oppfylt internasjonale forpliktelser overfor urfolk og afro-colombianske samfunn. Ifølge den colombianske urfolksorganisasjonen ONIC risikerer man at mer enn halvparten av landets urfolk regelrett utryddes. Bare i 2010 ble 122 urfolk drept.


Parapolitica

Siden borgerkrigen i 1948-1958 har det eksistert venstreorienterte geriljagrupper i Colombia. Like lenge har høyreorienterte paramilitære i varierende grad samhandlet med hæren for å nedkjempe geriljaen. Disse gruppene er og har vært svært voldelige og var ansvarlige for flertallet av massakrene i landet på 1980-, 1990- og 2000-tallet. Det er høyst usikkert hvor stort omfanget av de paramilitæres kriminelle gjerninger er. I 2011 hadde påtalemyndighetene dokumentert 173 183 drap begått av paramilitære over en tjueårsperiode.

2003 til 2006 gjennomførte man en såkalt demobiliseringsprosess av den paramilitære paraplyorganisasjonen Autodefensas Unidas de Colombia (AUC). Denne prosessen førte ikke til en reell avvikling av de paramilitære gruppene, men de er blitt redefinert av styresmaktene og kalles nå «kriminelle bander». Mange opererer under nye navn og står bak massakrer, drap, trusler, voldtekter, bortføringer og utpressing mot sivile. Som FN og Human Rights Watch har påpekt en rekke ganger, gjør den colombianske regjeringen lite for å etterforske slike overgrep og for å beskytte utsatte grupper i befolkningen. Det er også flere tilfeller hvor statlige aktører har vist seg å tolerere eller medvirke til overgrep mot sivile.

I 2013 ble Luis Alfredo Ramos, tidligere kongressmann og guvernør i Antioquia, arrestert på grunn av samarbeid med paramilitære grupper. Denne saken blir for øyeblikket debattert i Kongressen og er del av «parapolitikk»-skandalen som startet i 2006, da det ble avdekket forbindelser mellom paramilitære og politikere. Ifølge den colombianske organisasjonen Corporación Nuevo Arco Iris var hele 91 politikere i Senatet eller Kongressen i perioden 2006-2010 under politietterforskning eller dømt for bånd til de illegale paramilitære gruppene. Skandalen er omfattende og innebefatter også mange lokale og regionale politikere.


Internt fordrevne

I løpet av 2012 fikk Colombia hele 262 000 flere internt fordrevne, ifølge menneskerettighetsorganisasjonen CODHES. Det eksisterer ulike tall på det totale antallet internflyktninger og ifølge Flyktninghjelpen er det et sted mellom 4,9 og 5,5 millioner. I tillegg har rundt en halv million colombianere flyktet ut av landet, i hovedsak til nabolandene Venezuela og Ecuador. Antallet mennesker på flukt har økt med rundt tre millioner siden krigen mot FARC-geriljaen ble trappet opp etter at Uribe kom til makta i 2002. Urfolk og småbønder utgjør mesteparten av internflyktningene i landet. De blir fordrevet fra jorda si og den forlatte jorda blir åpnet for industrielt jordbruk og økonomiske utviklingsprosjekt, ofte med multinasjonale selskaper i spissen. Afrocolombianere, urfolk og kvinner er spesielt utsatt for overgrep og er overrepresentert blant personer på flukt.

«Loven for offer og tilbakegivelse av land», Ley de Víctimas y Restitución de Tierras, trådte i kraft i 2011. Den slo for første gang fast at det har pågått og pågår krig i Colombia og at staten har ansvar for opprettholdelse av menneskerettigheter for sine innbyggere, inkludert krigsoffer. Ifølge loven har offer for krigshandlinger etter 1985 rett til økonomisk oppreisning og offer for krigshandlinger fra og med 1991 kan i tillegg søke om å få tilbake land de har blitt frastjålet eller har måttet flykte fra. Ifølge Amnesty International vil mange krigsoffer ikke kunne få gjennomslag for sine søknader, grunnet problemer med å oppdrive dokumentasjon, fordi deres oppreisningskrav er utdaterte eller fordi de har vært offer for kriminelle bander myndighetene ikke anser som deltakende i krigen. Enheten for tilbakegivelse av land har fra midten av 2011 til desember 2014 mottatt 72 623 søknader. 9695 av disse søknadene har blitt behandlet av Enheten, Det foreligger dom omhandlende 1922 eiendommer og 1625 eiendommer har formelt blitt gitt tilbake til tidligere eiere.


Norske organisasjoner i Colombia

Siden Norge gikk inn som garantist for fredsforhandlingene mellom Colombia og FARC i 2012 har norske organisasjoner gradvis blitt mer aktive i landet. Nylig ble det kjent at Norsk Folkehjelp skal lede det nasjonale mineryddingsarbeidet i samhandling med den colombianske hæren og kjentmenn fra FARC. Norges Røde Kors, Flyktninghjelpen, Misjonsforbundet og FOKUS er alle aktive i Colombia. Den norske ambassaden i Bogotá ble stengt i 2011, men gjenåpnet i 2013.


Bjørnar Urang Funderud

Urang Funderud er samfunnsøkonom og har jobbet som lærer i Bogota siden februar 2012. Teksten henter stoff fra artikkelen «Colombia» skrevet av Mona Wærnes og utgitt for første gang i Latinamerikanske løsninger, Latin-Amerikaboka 2012.