Colombia

Colombia

Colombias president Juan Manuel Santos er tilsynelatende mer forsonende overfor geriljagruppene og sine politiske motstandere enn forgjengeren. Men det gjenstår å se om retorikken blir fulgt opp med politisk vilje til å ta tak i de grunnleggende problemene. Mye prestisje står på spill med fredsforhandlingene mellom regjeringen og geriljagruppen FARC, som ble innledet i 2012.

Teksten er hentet fra Latinamerikanske løsninger, Latin-Amerikaboka 2012 og redigert i juni 2013.

Den væpnede konflikten i Colombia har vart i omtrent femti år, noe som gjør den til en av de mest langvarige pågående væpnede konflikter i verden. Selv om den mest synlige delen av konflikten er volden, er de politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle konsekvensene av konflikten minst like viktig. Den venstreorienterte geriljaen, de høyreorienterte paramilitære gruppene og den nasjonale hæren er alle sentrale aktører.

Det har vært ulike forklaringer på de underliggende årsakene til konflikten i Colombia. Landet er på verdenstoppen når det gjelder størst økonomisk ulikhet. Tall fra Verdensbanken viser at omkring halvparten av befolkninga lever under fattigdomsgrensa. Mens mange sivilsamfunnsorganisasjoner og venstresida forklarer konflikten som et resultat av ekstrem økonomisk ulikhet og sosial og politisk ekskludering, anser myndighetene de venstreorienterte geriljagruppene som årsak til konflikten.

Krigsretorikken har variert under ulike presidenter. Under den kalde krigen ble myndighetenes kamp mot geriljagruppene rettferdiggjort med at det var nødvendig å bekjempe den kommunistiske trusselen. På 1990-tallet var det påstått tilknytning til narkotikavirksomhet man kjempet mot, mens myndighetene etter 2001 har lagt konflikten med geriljaene inn under terrorismelovgivningen. Men det er ikke bare geriljaen som blir beskyldt for å være terrorister. Fagbevegelsen, menneskerettighetsorganisasjoner og stort sett alle som er kritiske til myndighetenes politikk og som er organisert blir beskyldt for dette. Til tross for at det kolombianske sivilsamfunnet stadig blir utsatt for menneskerettighetsbrudd, er det er mangfoldig og aktivt.

 

Brudd på menneskerettigheter

Tidligere president Álvaro Uribe Vélez ble valgt i 2002 etter den mislykkede fredsprosessen president Pastrana satte i gang med FARC. Uribe jobbet tett med USA og kopierte retorikken til George W. Bush etter terrorangrepet i 2001 om at «de som ikke er med oss er mot oss». I 2002 ble den kjente politikeren Íngrid Betacourt kidnappet av FARC-geriljaen, noe det ble enorm internasjonal oppmerksomhet rundt. I en politisk kontekst med høyt konfliktnivå opprettet Uribe-regjeringen bondehærer, der fattige bønder ble bevæpnet, et nettverk av en million sivile informanter ble opprettet for å tyste og det var utbrakt bruk av massearrestasjoner, noe som har vært med på å trekke sivile direkte inn i konflikten.

I følge den internasjonale fagforeningen ITUC er over 60 prosent av alle fagforenings­aktivister som blir myrdet fra Colombia. Men det er ikke bare fagforeningsaktivister som blir utsatt for grove menneskerettighetsbrudd, også folk i fredsbevegelsen, miljøbevegelsen og organisasjoner for krigens ofre, blir daglig utsatt for drapstrusler, forfølgelser, forsvinninger og drap, og mange ser seg nødt til å flykte. De siste par årene er det dessuten blitt avdekket en praksis der vanlige folk som har blitt drept av soldater i hæren er blitt kledd ut som geriljasoldater. Disse falske bevisene får det til å se ut som soldatene har lykkes i å ta en geriljasoldat av dage, noe som ofte påskjønnes fra hæren med mer lønn eller flere fridager.

Kvinner er eneforsørgere for halvparten av alle familier som er drevet på flukt. Samtidig har overgrep mot kvinner og unge jenter vært en bevisst krigsstrategi blant de væpnede gruppene. En stor utfordring er den svært utbredte straffefriheten for seksuelle overgrep, ifølge Flyktninghjelpen. Vold mot kvinner er fremdeles ansett som et sekundært problem i offentlig politikk. Ifølge den første undersøkelsen av forekomsten av seksuell vold i forbindelse med væpnet konflikt Colombia i årene 2001-2009, var 489 687 kvinner direkte ofre for seksualisert vold.

Regjeringen har ennå ikke oppfylt internasjonale forpliktelser ovenfor urfolk og afro-kolombianske samfunn. Ifølge den kolombianske urfolksorganisasjonen ONIC risikerer at mer enn halvparten av landets urfolk regelrett utryddes. Bare i 2010 ble 122 urfolk drept.

 

Internt fordrevne

I løpet av 2010 fikk Colombia hele 280 000 flere internt fordrevne, i følge menneskerettighetsorganisasjonen CODHES. Det eksisterer ulike tall på det totale antallet internflyktninger, og ifølge Flyktninghjelpen er det et sted mellom 3,6 og 5,2 millioner. I tillegg har rundt en halv million kolombianere flyktet ut av landet, i hovedsak til nabolandene Venezuela og Ecuador. Antallet mennesker på flukt har økt med rundt to millioner siden krigen mot FARC-geriljaen ble trappet opp etter at Uribe kom til makta i 2002. Urfolk og småbønder utgjør mesteparten av internflyktningene i landet. De blir fordrevet fra jorda si og den forlatte jorda blir åpnet for industrielt jordbruk og økonomiske utviklingsprosjekt, ofte med multinasjonale selskaper i spissen. Afrokolombianere, urfolk og kvinner er spesielt utsatt for overgrep og er overrepresentert blant personer på flukt.

Colombia er et av de få landene i verden som har vedtatt lovgivning for å beskytte de internt fordrevne, men ifølge Human Rights Watch blir ikke lovene fulgt opp. Bare halvparten av de internt fordrevne får den humanitære hjelpen de har krav på i henhold til lovgivningen. I tillegg er hjelpen begrenset, i de fleste tilfeller gis den kun i tre måneder. Behovet for hjelp er mye større, med tanke på at disse folkene ofte har mistet alt i flukt. Colombias nåværende president, Santos, har i motsetning til tidligere president Uribe signalisert en intensjon om å gi kompensasjon til internt fordrevne som har blitt fratatt jord.

 

Kokain ødelegger regnskogen

58,5 prosent av Colombias landareal består av regnskog, og rundt 1200 kvadratkilometer av denne skogen hogges ned årlig. En av de viktigste årsakene til avskogingen i Colombia er kokainindustrien. Ifølge det norske nettstedet Cocaine.no, som blant annet støttes av Norsk UD og Helsedirektoratet, hogges omlag 400 kvadratkilometer regnskog årlig for å gjøre plass til kokadyrking. Dette tilsvarer 57 000 fotballbaner i året, eller 6,5 fotballbaner i timen.

Det er særlig forhold rundt produksjonen av kokaplanten som bidrar til at det blir mindre regnskog, viser en amerikansk studie ved Liliana M. Dávalos. Kokaplantasjer blir opprettet i avsidesliggende strøk der fattige arbeidere gjør jobben. Med plantasjene kommer også etablering av veier og dyrking av jord til mat. De flere hundre millioner literne med giftige kjemikalier som slippes ut i jungelen i forbindelse med kokainproduksjon utgjør et stort miljøproblem. På toppen av dette kommer alle de andre illegale aktivitetene knyttet til kokainbandene og som har svært alvorlige konsekvenser for regnskogen.

 

Med USAs velsignelse

USA har engasjert seg sterkt i kampen mot kolombiansk narkotikaproduksjon og -handel, særlig gjennom den såkalte Plan Colombia som ble satt i gang i 2001. Denne planen var mer militær enn noe annet og dreide seg først og fremst om å eliminere FARC. Etter seks år hadde Colombia mottatt fem milliarder US dollar, noe som gjør landet til den tredje største mottakeren av bistand fra USA etter Egypt og Israel. I 2009 var 1400 amerikanske styrker stasjonert på kolombiansk territorium, og tross høylytte protester fra andre latinamerikanske land fikk USA samme år klarsignal til å etablere sju militærbaser for å stoppe narkotrafikanter, men også opprørsgrupper på kolombiansk jord.

 

Parapolitica

I 2003 gjennomførte man en såkalt demobiliseringsprosess av den paramilitære paraplyorganisasjonen Autodefensas Unidas de Colombia (AUC). Problemet var bare at denne prosessen ikke førte til en avvikling av de paramilitære gruppene. De opererer på samme måte som før og står bak massakrer, drap, trusler, voldtekter, bortføringer og utpressing mot sivile. Som FN og Human Rights Watch har påpekt en rekke ganger, gjør den kolombianske regjeringen lite for å etterforske slike overgrep og for å beskytte utsatte grupper i befolkningen. Det er også flere tilfeller hvor statlige aktører har vist seg å tolerere eller medvirke til overgrep mot sivile.

I 2010 ble sjefen for sikkerhetspolitiet DAS arrestert på grunn av samarbeid med paramilitære grupper. Dette var en del av «parapolitikk»-skandalen som startet i 2006 da det ble avdekket forbindelser mellom paramilitære og politikere. Ifølge den kolombianske NGOen Corporación Nuevo Arco Iris er hele 91 politikere i senatet eller kongressen i perioden 2006-2010 under politietterforskning eller dømt for bånd til de illegale paramilitære gruppene. I perioden 2002-2006 er det ytterligere 20, i tillegg kan man ta med alle de lokale og regionale politikere og tidligere, samt inneværende periode. Skandalen er omfattende.

 

Bringer Santos noe nytt?

Etter åtte år med president Alvaro Uribe Vélez som president, ble Juan Manuel Santos valgt til president i Colombia 20. juni i 2010 med 69 prosent av stemmene. Han leder Partido de la U, som er et parti med sterk tilknytning til Colombias paramilitære grupper. Den nye presidenten som ble innsatt 7. august i 2010 tilhører den velstående og mektige Santos-familien, som i tillegg til å skilte med tidligere presidenter også eier en TV-kanal og den eneste landsdekkende avisa i landet, El Tiempo. Santos var forsvarsminister i den forrige regjeringen, og hadde hovedansvaret for en politikk som har medført tusenvis av utenomrettslige henrettelser begått av militære.

Santos var Uribes favoritt og en svoren tilhenger av forgjengerens harde linje og bruk av militære midler i kampen mot terrorisme og narkotikavirksomhet. I etterkant har dette vennskapet kjølnet betraktelig. Uribe er nå en uttalt kritiker av Santos’ politikk, og kommer ofte med kritiske utspill til media.

Men Santos’ avstand fra Uribe har ikke resultert i en bedre menneskerettighetssituasjon, eller mindre bruk av straffefrihet for menneskerettighetsbruddene som allerede har skjedd. FNs høykommissær for menneskerettigheter i Colombia (OHCHR) og Amnesty International anser menneskerettighetssituasjonen i Colombia for å fortsatt være ekstremt alvorlig og urovekkende. Det høye antallet forsvinninger illustrerer dette. Det har skjedd 1130 nye forsvinninger de siste tre årene, noe som tilsvarer ett nytt tilfelle hver dag. Bare de første 90 dagene til president Juan Manuel Santos i regjering ble over femti personer, deriblant fagforeningsledere, internflyktninger, urfolk, ungdom, barn, homoaktivister og menneskerettighetsforkjempere drept.

 

Fredsforhandlinger

Santos’ store prosjekt gjennom presidentperioden har vært fredsforhandlingene med FARC, som ble innledet i Oslo i oktober 2012. Partene har siden vært i forhandlinger på Cuba, der de diskuterer fem punkt på agendaen; jordreform, politisk deltagelse, avvikling av væpnet konflikt, løsning på narkotikaproblemet, og ofrenes rettigheter. I mai 2013 kom representantene til en enighet om det som sies å være det vanskeligste punktet, spørsmålet om jordfordeling. Dette er spesielt vanskelig fordi den skjeve jordfordelinga i landet er mye av grunnlaget for den væpnede konflikten, og et punkt der mange særinteresser er involvert. At partene nå har blitt enige om en jordreform lover godt for de videre forhandlingene. Men samtidig er partene klare på at ”ingenting er avtalt før alt er avtalt”, noe som betyr at skulle forhandlingene avbrytes, vil heller ikke jordreformen bli virkeliggjort.

Mye prestisje står på spill for president Santos, som har en ambisiøs plan om å ha en fredsavtale på bordet innen november 2013. Denne tidsfristen er nok satt for at Santos deretter kan vurdere om han vil stille til gjenvalg i 2014. Klarer han å forhandle frem en fred med FARC, vil han ha gode sjanser til å bli gjenvalgt.

 

Frihandelsavtalen med Norge

I november 2008 inngikk Norge en frihandelsavtale mellom EFTA og Colombia. Ulike organisasjoner i både Norge og Colombia har reagert kraftig dette, først og fremst fordi avtalen ikke medfører noen konsekvenser verken for Colombia eller utenlandske selskap ved brudd på menneskerettighetene. Motstanderne krever at Stortinget ikke ratifiserer avtalen og mener at det er nødvendig med en uavhengig konsekvensutredning av avtalens effekt på miljø, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Frihandelsavtalen er mye dårligere når det gjelder arbeidstakerrettigheter enn lignende avtaler som andre land har forhandlet frem. USAs kongress sa først nei til en frihandelsavtale, men etter at Colombia har gjennomført en handlingsplan for å bedre arbeidsrettigheter har de nå godkjent den.

Et av de mest graverende aspektene med avtalen er punktet om at Colombia kan innføre unntakstilstand for å bevare ro og orden uten at dette skal ha konsekvenser for avtalen. Unntakstilstand har blitt brukt av styresmaktene som et virkemiddel for å avgrense rettighetene til fagbevegelsen og opposisjonen. Organisasjoner i sivilsamfunnet i Colombia frykter at avtalen vil føre til økt fattigdom, ytterligere press på offentlige tjenester og større sosiale forskjeller.

Organisasjonene hevder også at Norge, som er kjent for å være gode på menneskerettigheter og for å dele ut Nobels fredspris, vil bidra til å legitimere styresmaktene i et land hvor folk ikke har rettsikkerhet. Kolombianske styresmakter vil sannsynligvis bruke avtalen med EFTA og Norge som et «bevis» på at deres politikk er internasjonalt anerkjent, altså bruke avtalen som en måte å legitimere brudd på menneskerettighetene og bedre sitt omdømme. Norge har lite å tape på ikke å ratifisere avtalen, spesielt fordi Norge har lite handel med Colombia.

Colombia er fortsatt det eneste landet i Latin-Amerika med en pågående væpnet konflikt og landet er prega av vold, fattigdom og brudd på menneskerettighetene. Det er det er farligste landet i verden å drive fagforeningsvirksomhet i, landet har rundt 4,9 millioner internt fordrevne, og paramilitære og andre kriminelle grupper har infiltrert staten og politiske partier.

Mona Wærnes

har skrevet masteroppgave om interne politiske flyktninger i Colombia, er leder i SVs internasjonale utvalg og jobber som rådgiver for SV på stortinget. Teksten ble oppdatert i juni 2013 av Maria Melby.