Cuba

I en tale i november 2005 kom Fidel Castro med en vesentlig innrømmelse: Sosialismen er ikke «irreversibel». Tvert imot truer en rekke interne problemer og svakheter ved det kubanske systemet dets overlevelse. Uttalelsen ble starten på en forsiktig fornyelsesprosess, som synes å ha vokst i omfang og tempo under lillebror Raúl.

Den nye presidenten sendte ut et viktig signal da han kort tid etter maktskiftet i 2007 ba befolkningen om å si sin mening uten frykt, og ved å sette i gang en konsultasjonsrunde hvor fem millioner kubanere deltok. Siden har Raúl tydeligere markert sin egen lederstil. Han er mer ordknapp enn sin bror, og lar de ulike ministrene uttale seg til media snarere enn å selv fremstå som allestedsnærværende. Antallet massemønstringer og ytre staffasje synes å ha blitt redusert de siste årene. Men i bakgrunnen fortsetter Fidel Castro å spille en ideologisk, moralsk og symbolsk funksjon gjennom jevnlige aviskronikker – de såkalte Reflexiones.

Vil dele ut lover

Den samme mannen sa en gang at ”Den som holder ut, seirer”. Og 1. januar 2009 hadde det gått femti år siden hans geriljahær veltet Fulgencio Batistas korrupte regime. For mange fremstår det som et under at både Fidel Castro og den kubanske sosialismen fortsatt er på beina og engasjerer internasjonal opinion, snart tjue år etter Sovjetunionens fall. Ernesto ”Che” Guevara måtte bøte med livet i sin kamp for å spre sosialismen til Bolivia, i dag har dette og andre land i Latin-Amerika fått erklært revolusjonære regjeringer gjennom fredelige valg. Cuba hjelper sine nye allierte med leger, lærere og rådgivere; samtidig fører den tette kontakten med disse landene til påvirkning også i motsatt retning.

Byggingen av en sosialistisk rettsstat står sentralt i Raúls prosjekt. Grunnloven og andre lover skal distribueres til hele befolkningen, etter modell fra Venezuela. Noen upopulære forbud og reguleringer er blitt opphevet. Kubanske statsborgere får igjen lov til å leie rom på alle hoteller i landet. I mange år var de fleste og de beste kun tilgjengelige for utenlandske turister.

Kubanere kan også skaffe seg mobiltelefon i eget navn, mens man tidligere måtte få en utlending til å signere kontrakten. Byråkratiets mulighet til å nekte folk utreisetillatelse, synes å ha blitt redusert. Et TV-program tar for seg problemer av rettslig art som folk støter på, og partiavisen Granma har gjenåpnet sine leserbrevsider hvor maktmisbruk og tvilsomme forordninger får gjennomgå.

Hovedstaden Havanna har fått et nytt preg av lov og orden siden maktskiftet i 2007. Hovedgatene har fått søppelbøtter, veimerking og nye lysskilt. Pirattaxisjåfører forsøkes presset til å registrere seg og å betale skatt. Sosialarbeidere overtaler ungdom som vandrer gatelangs til å få seg en jobb, og myndighetene gjennomfører tiltak på arbeidsplassene for å få folk på jobb til rett tid.

Myndighetene søker også tilnærming til ulike grupperinger som har vært utsatt for diskriminering. Granma omtaler nøytralt den katolske kirkens virksomheter, og Raúl deltok selv under en religiøs seremoni hvor kubaneren Far José Ollaya ble erklært som helgen. Under bokmessen i Havanna i 2007 satt presidenten på første rad og klappet, idet forfatteren César López fremhevet tidligere sensurerte og marginaliserte kollegaer. Noen ble publisert på nytt i anledning revolusjonens femtiårsjubileum. Cubas homofile har fått en talskvinne i Raúl Castros datter Mariela, som har iverksatt en landsomfattende holdningskampanje. Mens et forslag om partnerskapslov er blitt utsatt av parlamentet, kan personer som behøver kjønnsskifteoperasjon glede seg over at dette fra og med 2009 ble en del av den kubanske folketrygden.

To personer som ikke kan vente noen tilnærming med det første, er Felipe Pérez Roque og Carlos Lage. Disse var blant Cubas mest profilerte politikere helt til de ble skjøvet ut i kulden i 2009. De to ble videofilmet mens de pratet uformelt med en ungdomsvenn, som i dag arbeider for et annet lands etterretningstjeneste. Ekspolitikerne skal også ha kommet med ufine bemerkninger om et regjeringsmedlem.

Orkaner og krise

Cuba befant seg i 2007og 2008 i den sterkeste økonomiske situasjonen landet har vært i siden Sovjetunionens fall. Sammenliknet med situasjonen bare tre-fire år tidligere, hadde alle lag av befolkningen fått bedre kjøpekraft. Pensjonister og statsansatte fikk økte inntekter, vareutvalget vokste. Dessuten er kubanere blitt den største kundegruppen hos flere tilbud som tidligere mest ble benyttet av turister, som en rekke dyre restauranter. Mellom 2005 og 2008 kunne man se en betydelig forbedring innen offentlig transport, og nær stans i alle strømbruddene som hadde preget landet i så mange år.

Siden den gang har ikke alt gått som man hadde håpet. Orkanene som herjet høsten 2008 skal ha vært de verste på 80 år og gjorde skade for ti milliarder dollar. Betydelig nødhjelp, blant annet fra Norge, dekker bare en liten del av dette beløpet. Den globale økonomiske krisen førte dessuten til et kraftig prisfall på Cubas viktigste eksportartikkel i 2008, nikkel. Pengeoverføringer fra kubanere bosatt i utlandet og inntektene fra turisme, falt også på slutten av årtiet.

Mangelen på valuta til kjøp av importvarer i statskassen har gjort sparetiltak nødvendig. Regjeringen har redusert import av en rekke luksusartikler. Man har fjernet noen velferdstiltak for statsansatte, blant annet subsidierte innenlands feriereiser. Investeringer i transportsektoren vil bli utsatt en stund, og frekvensen på en del eksisterende bussruter er blitt halvert i helgene. Bedrifter må koble ut luftnedkjølingsanlegg i deler av arbeidstiden. Byggingen av nye boliger er nær stanset, og man bruker i stedet ressursene på å reparere de 600.000 boligene som ble skadet eller ødelagt av orkanene. Så langt skal man ha reparert 270.000 boliger. I tillegg har man søkt å få fart på gjennomføringen av det Raúl kaller for strukturelle reformer i økonomien.

Problemene skal likevel ikke overdrives. Cubas økonomi står ikke lengre og faller på én handelspartner og én eksportartikkel – sukker. Ved siden av Venezuela har man i dag betydelig samhandel med Kina, Brasil, Iran, Russland og Spania. Viktige kilder til valuta er turisme, nikkel, eksport av tjenester til Venezuela, bioteknologi, og fra og med 2008 også olje. Sistnevnte sektor hadde inntekter på nesten én milliard dollar i fjor, som følge av at man raffinerte og videreeksporterte venezuelansk olje ved det nye oljeraffineriet i byen Cienfuegos. Sju utenlandske selskaper leter etter olje på kubansk sokkel, og landets raffineringskapasitet vil øke.

Økonomiske skiller

Når den økonomiske situasjonen på Cuba omtales vises det ofte til et lavt lønnsnivå, og til at det sirkulerer to valutaer. Mange ikke-livsnødvendige produkter og tjenester tilbys kun i hard valuta, det vil si i konvertible pesos (CUC). 1 CUC er verdt 24 ordinære kubanske pesos (CUP), eller litt mer enn en US dollar. For den som bare har en lønn i CUP å leve for, ligger mange av varene som tilbys for CUC langt utenfor rekkevidde.

Cuba var ved utgangen av 2009 imidlertid ikke preget av noen allmenn nød, som på 1990-tallet. BBCs Cuba-korrespondent publiserte nylig en artikkel med den sarkastiske tittelen «De stakkars kubanerne», hvor han påpeker at personer med jevn tilgang på hard valuta i dag utgjør 60 prosent av befolkningen. Foruten ansatte i turismesektoren, kan man blant annet nevne familier som får pengeoverføringer fra slektninger i utlandet, selvstendig næringsdrivende, et høyt antall statsansatte som får et månedlig fast lønnstillegg i hard valuta, personer som deltar i hjelpearbeid i utlandet og personer som opererer i den uformelle økonomien.

En rekke varer tilbys gratis eller sterkt subsidiert til hele befolkningen, som bolig, transport, noen matvarer, fasttelefoni, strøm, vann, kulturtilbud. Regjeringen ønsket mot slutten av årtiet å redusere disse subsidiene, og kompensere med høyere pensjoner og lønninger. Den beklager at personer som har godt med penger og ofte ikke arbeider, nyter godt av en rekke subsidier, samtidig som ordinære statsansatte sliter med å dekke grunnleggende utgifter.

Jordbruksreformer

Kutt i subsidiene og at staten skal ta en mindre rolle i økonomien er blitt signalisert ved flere anledninger, men vil neppe munne ut i statskapitalisme etter kinesisk modell. En ny jordreform antyder hvilke endringer som kan komme også i andre sektorer.

Etter revolusjonen i 1959 eksproprierte regjeringen alle private storgods, og avskaffet med det en rekke undertrykkende strukturer på landsbygda og styrket det nasjonale selvstyret. De nye statsgodsene fungerte imidlertid dårlig, og med bortfallet av sovjetisk støtte i 1991 ble situasjonen for dem kritisk. Regjeringen besluttet å tillate flere bondedrevne kooperativer. Men kooperativene fikk verken tilstrekkelig starthjelp eller kontroll over sin egen drift. 60 prosent av landets dyrkbare mark er i dag underutnyttet.

Derfor har Raúl Castro startet utleie av jord som står ubenyttet til selvstendige bønder på 10- eller 25-årsbasis med mulighet for forlengelse. Staten vil fortsatt kontrollere fordelingen av jord; ingen vil kunne slå seg opp som storgodseier etter latinamerikansk modell.  Det er ventet at Raúls reformer vil gi høyere levestandard, både på landsbygda og i byene, og at Cuba vil bli mindre avhengig av å kjøpe matvarer fra utenlandske selskaper.

Den 28. juli 2009 tok en av regjeringens økonomiske kommentatorer til orde for å lære av erfaringene fra jordreformen idet man skal reformere servicenæringene. Mange av de mindre statlige virksomhetene som butikker, restauranter og byggevirksomheter fungerer svært dårlig.

Utenrikspolitiske fremskritt

På den internasjonale arenaen har den nye kubanske regjeringen oppnådd flere suksesser. I løpet av de første seks månedene av 2009 besøkte intet mindre enn tretten latinamerikanske og karibiske statsoverhoder Cuba. Landet ble tatt opp i Rio-gruppen, et latinamerikansk samarbeidsorgan opprettet i 1986 som har 23 medlemsland, invitert til gjenopptak i Organisasjonen av amerikanske stater og EU opphevet sine sanksjoner mot landet.

I tillegg har det radikale ALBA-samarbeidet, som Cuba og Venezuela startet i 2004, vokst og har i dag åtte medlemsstater. En rekke ALBA-prosjekter gagner Cuba. En fabrikk for å produsere ferdighus, felles fiskeflåte, fiberoptisk kabel mellom de to landene og en felles satellitt er noen av disse.  Fellesbanken Banco del ALBA og den flernasjonale valutaen Sucre vil være fordelaktig for et land som nektes lån av Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, og som betaler overpris for sine dollartransaksjoner.

Obamas små steg

Det var mot slutten av 2009 fortsatt for tidlig å si hva maktskiftet i USA hadde å bety for Cuba. Barack Obama kunngjorde at kubanere i USA skulle få reise på besøk til sitt hjemland og sende så mye penger de vil til sine familier, en endring som trådte i kraft september. Tiltaket var positivt, men innebærer strengt tatt ikke mer enn en tilbakeføring av blokadepolitikken til slik den var før George W. Bush ble president.

En viktig nyhet er imidlertid at Obama har sagt seg villig til å gå i dialog med Cuba, i første omgang om emigrasjon og postforbindelser.

Det er enda usikkert om reiseforbudet andre innbyggere i USA møter i det de vil reise til Cuba, vil forsvinne. Skulle dette skje, kan det fremskynde en heving av resten av handelsblokaden.

Kubanske myndigheter forbereder seg på den nordamerikanske «invasjonen». Hotellkapasiteten skal økes med en tredjedel innen 2012. Flyplassen som tar i mot trafikk fra USA er under utvidelse og en ny, stor havn til 250 millioner dollar er påbegynt.

 

Det gode liv?

”Den spesielle perioden” preger fortsatt kubanerne som vokste opp under knapphetsøkonomien i de tøffe 1990-årene. Men en ny generasjon kommer til. Flere kubanere reiser utenlands, og har tilgang på internett, TV- og radiosignaler fra andre land. 30.000 ungdommer fra den tredje verden studerer på Cuba, og forteller sine kubanske medstudenter om sine hjemlige forhold. Kubanere i USA skriver hjem om finanskrise og arbeidsledighet. Alminnelig oppegående samfunnsborgere forstår at de alvorlige problemene som mange av nabolandene sliter med, ikke er noe partiavisen Granma har funnet opp.

Selv om drømmen om å emigrere lever videre hos mange unge og voksne kubanere, har de tilsynelatende andre grunner for å reise enn de som var rådende 10-15 år tidligere. Målet er gjerne å jobbe en stund i utlandet, og så dra tilbake. De som drar til USA blir som oftest hentet med speedbåt, og overfarten koster 8.000-10.000 dollar. I følge Miami Herald har den ulovlige emigrasjonen til USA sunket kraftig fra 2007 til 2009, nærmest halvert.

Populærkulturen sier mye om stemninger i folkedypet. I så måte er det interessant at årets salsahit på Cuba har tittelen «Du gråter i Miami, jeg nyter livet i Havanna».