Ecuador

Ecuador

Etter at Correa kom til makten i 2007 har hans regjeringer gjennomført en rekke reformer. En ny grunnlov er vedtatt, staten har blitt omstrukturert og privatiseringen av offentlige tjenester har blitt stoppet. Regjeringen nyter bred støtte i befolkningen, men konfliktnivået i landet er farlig høyt.

Teksten er hentet fra Latinamerikanske løsninger, Latin-Amerikaboka 2012.

En utbredt oppfatning av at det politiske systemet hadde spilt fallitt, og at Ecuador ikke kunne by på en anstendig framtid til sine borgere, kjennetegnet de første årene i det 21. århundret. Da Rafael Correa og Alianza País vant presidentvalget i 2006, framsto de som et alternativ til de høyreorienterte og populistiske partiene som hadde styrt landet i 20 år. Mange satte sin lit til løftene om radikale endringer. I februar 2013 ble Correa gjenvalgt med god margin. Å bli enig om hvordan endringene skal gjennomføres har derimot vist seg å være vanskelig. Og disse vanskelighetene må sees i sammenheng med de store sosiale og økonomiske ulikhetene og motsetningene som preger landet. Ulikhetene og motsetninger har å gjøre med en langvarig konsentrasjon av ressurser i få hender og med etnisk diskriminering og rasisme; begge arvet fra landets kolonifortid.

Ulikhetene vises gjennom ulike indikatorer. I 2011 var 32,8 prosent av landets befolkning fattige, dette til tross en betydelig reduksjon i de siste fire årene. Blant den indianske befolkningen er tallet 45,8 prosent og for den afroecuadorianske befolkningen er tallet så høy som 48,7 prosent. GINI-koeffisienten, som er en utregningsmåte for å identifisere grader av ulikhet innad i et lands befolkning, og der 1 viser størst ulikhet og konsentrasjon, slår dårlig ut i Ecuador. GINI-koeffisient for fordelingen av rikdom er 0,5, og for fordelingen av jord er den så høy som 0,8. Til sammenlikning er GINI-koeffisient for fordelingen av jord i Norge 0,18. En så skjev fordelingen vises i hvordan jord eies. Jordreformene til tross, fortsetter tre prosent av befolkningen å eie 42 prosent av dyrkbar jord, mens småbøndene har tilgang til kun 3,32 prosent.

Ecuadors sosiale og økonomiske ulikheter er også et resultat av de nyliberale reformene innført på 1980- og 1990-tallet. Reformene innebar nedbygging av det offentlige trygde- og helsesystemet og deregulering av skatt og av arbeidsvilkår. Ulike tiltak bedret betingelsene for eksport (bananer, blomster og reker), og den offentlige kontrollen av bankvesenet ble mindre. Utviklingen av en nasjonal industri og andre økonomiske sektorer ble nedprioritert. De nyliberale reformene bidro dermed til å øke Ecuadors økonomiske avhengighet av utvinning og eksport av råstoff, særlig olje, og var en viktig årsak til landets finanskrise i 1999.

Mellom 1998 og 2000 ble 60 prosent av landets banker og låneinstitusjoner erklært konkurs, og staten tok over administreringen av disse. For å komme ut av finanskrisen stilte den daværende regjeringen folks sparepenger til disposisjon for å redde bankene, og innførte samtidig dollar fra USA som landets valuta. Disse krisetiltakene førte til at tusenvis av små og mellomstore bedrifter ikke lenger var konkurransedyktige og måtte nedlegges. Den drastiske reduksjonen av arbeidsplasser førte igjen til at over en million ecuadorianere (11 prosent av befolkningen) utvandret i håp om å finne arbeid og få et bedre liv i andre land.

Bankkrisen ble fulgt av politisk ustabilitet og utløste en dyp skepsis i befolkningen ovenfor landets demokratiske institusjoner, ofte uttrykt i slagordet «politikere forsvinn». Fra 1996 til 2006 hadde Ecuador seks presidenter. Mistilliten og kravene fra den fattige delene av befolkningen og fra middelklassen var et viktig grunnlag for nye politiske allianser.

 

Overgang og nytt politisk hegemoni

I 2007 startet en omfattende omstruktureringsprosess i Ecuador med etableringen av en ny politisk og økonomisk såkalt «post nyliberal»-modell. Den innebar forfatning av en ny grunnlov, og styrking av statens rolle i landets økonomi og planlegging. Sosial endring ble introdusert som et av de viktigste temaene på den politiske dagsorden.

Omstruktureringen ble ledet av president Rafael Correa og en ny politisk bevegelse – ikke et parti, kalt Alianza País. Alianza País består av forskjellige politiske tendenser og person- og gruppeallianser fra middelklassen. Noen befinner seg på venstresiden, mens andre har en sentrum-høyreorientering. Motsetningene gjør at den sittende regjeringen er i permanent intern konflikt, og Correa fungerer som dens mekler og sentrale beslutningstaker.

På bemerkelsesverdig kort tid har Correa og Alianza País fått en hegemonisk posisjon i Ecuadors offentlige politikk. Denne posisjonen bygger på støtten fra store deler av den fattige og marginaliserte befolkningen og fra deler av middelklassen. Mange er støttespillere som ikke tilhører noe politisk parti eller bevegelse. Alianza País’ hegemoni er uten sidestykke og har preget landets politiske liv de siste årene. I denne perioden har det vært åtte valgprosesser og Alianza País har vunnet alle, inkludert gjenvalg av Correa i 2009.

 

Grunnlovsforsamling

Da Correa kom til makten var to av valgløftene en radikal omstrukturering av staten og forfatning av en ny grunnlov. I april 2007 ble konstitueringen av grunnlovsforsamlingen vedtatt med et overveldende flertall på 81,7 prosent.

Grunnlovsforsamlingen la opp til en åpen prosess med høy deltakelse. Forsamlingen jobbet i åtte måneder og diskuterte over 3500 forslag lagt fram av interessegrupper, fagforeninger, sosiale bevegelser og fylkes- og kommunestyrer. Det ble organisert offentlige debatter, arbeidsgrupper og diskusjonsfora i hele landet, og de tok opp ulike temaer slik som den rådende utviklingsmodellen, kontrollen av naturressurser, territoriell bruk, deltakelse og rettigheter.

Den nye grunnloven ble vedtatt i september 2008 i en folkeavstemning der 63,9 prosent av stemmene var for. Dette er oppsiktsvekkende tatt i betraktning en enorm opposisjonskampanje organisert og støttet av media, bank- og industrieiere, den katolske kirken og ordføreren i Guayaquil (landets største by) – som forøvrig representerer ett av de mest innflytelsesrike høyrepartiene i Ecuador (Partido Social Cristiano).

Grunnloven fastslår at alle har rett til gratis helse, utdanning og rettshjelp. Den anerkjenner at tilgang til vann er en grunnleggende rettighet som ikke kan privatiseres, og at matvaresuverenitet er ett av statens strategiske mål. Grunnloven fremmer en økonomisk modell med private aktører, men der staten har en sentral rolle i planleggingen og reguleringen av landets økonomi. Grunnloven understreker betydningen av regional integrasjon og erklærer Ecuador «fredsterritorium» der utenlandske militære baser er forbudt.

Grunnloven inkluderer sentrale forslag og krav lagt fram av forskjellige aktører, deriblant av urfolksbevegelsen. Ecuador blir her erklært en rettferdig, demokratisk og suveren rettstat som er flerkulturell og flernasjonal. I Grunnloven brukes det indianske begrepet «sumak kawsay». Sumak kawsay betegner en ny form for samhold der kulturelt mangfold respekteres, der landets økonomiske modell skal sikre sosial rettferdighet og solidaritet og der miljøhensyn skal veie tungt. Grunnloven etablerer videre urfolksterritorier som autonome enheter der indianske myndigheter og rettssystemer anerkjennes. Grunnloven anerkjenner imidlertid kun spansk som offisielt språk. Den godkjenner urfolks rett til å bli konsultert i henhold til ILO konvensjonen 169 (om urfolks rettigheter), men godtar ikke retten til fritt og informert samtykke slik FNs urfolkserklæring av 2007 går inn for.

 

Statens nye rolle

Etter at grunnloven ble vedtatt, startet Alianza País-regjeringen med å omstrukturere statsapparatet. Det offentlige helse- og trygdesystemet ble gjenetablert og styrket, og en rekke statlig eide foretak ble bygget opp igjen eller stiftet. Målet var å øke statens innflytelse i sentrale sektorer slik som elektrisitetsproduksjon, telekommunikasjon, transport og media, samt olje- og mineralutvinning.

En av regjeringens viktigste prioriteter, og suksesser, har vært å øke statens inntekter og redusere betydningen av landets utenlandsgjeld i forhold til BNP. I 1990 utgjorde gjelden 80 prosent av BNP, mens i 2010 var den nede i 18,4 prosent. Regjeringen har lykkes i å etablere bedre og mer gjennomsiktige systemer for offentlige investeringer og for innkreving av toll- og skatt. Etableringen av et effektivt skattesystem har ført til at skatteinntekter i forhold til BNP har økt fra 10 prosent til 14 prosent i perioden 2006-2009; en andel som fortsatt er lav sammenlignet med andre land i Latin-Amerika (18 prosent i gjennomsnitt i 2009).

Statens investeringer i offentlig utdanning og helse har fordoblet seg. De siste fire årene har de gått fra under fire prosent til 8,47 prosent i forhold til BNP. I tillegg har en rekke sosiale programmer rettet mot utsatte grupper blitt igangsatt. Noen av disse er «Bono de Desarrollo Humano» som utbetales til kvinner og menn, eldre og handikappede, som defineres som svært fattige, og «Aliméntate Ecuador» rettet mot barn og ungdom som er i faresonen for underernæring. For å bekjempe fattigdom på landet har omfattende programmer blitt iverksatt. Disse søker å bedre småbøndenes økonomiske muligheter gjennom produktive tiltak, lån med gode betingelser og teknisk støtte. For første gang i landets historie har regjeringen etablert et system som gir økonomisk støtte til urfolksgrupper som tar vare på urskog (Programa Socio Bosque). Regjeringens fordelingspolitikk nyter bred støtte i befolkningen og denne har ligget jevnt over 50 prosent oppslutning.

 

Forholdet til urfolksbevegelsen

Mens det var bred deltakelse i forfatningen av den nye grunnloven, har selve omstruktureringen av statlige institusjoner og utformingen av et nytt lovverk vært ekskluderende prosesser. Dette har skapt betydelige konflikter mellom regjeringen, landets sosiale bevegelser og andre organisasjoner.

Bakgrunnen for konfliktene er at regjeringen legger vekt på et nasjonalt fellesskap. Den anser derfor sosiale bevegelser og organisasjoner som mindre legitime, fordi de representerer egne gruppeinteresser. Et slikt syn har vært spesielt problematisk når det gjelder urfolksbevegelsen.

I Ecuador finnes det tre nasjonale urfolksorganisasjoner: CONAIE (Konføderasjon av indianske nasjoner i Ecuador) som er den største, FENOCIN (Konføderasjonen av indianske, småbønders og afro-ecuadorianers organisasjoner) og FEINE (Råd for evangeliske urfolksorganisasjoner). Mens FENOCIN og FEINE har vært relativt støttende til Alianza País-regjeringens prosjekt, har CONAIE vært svært kritisk.

En av CONAIEs grunnleggende innvendinger er hvordan regjeringen har gått fram når det gjelder utforming og vedtak av lover som er nødvendige for å iverksette den nye grunnloven. De fleste av de strategiske lovforslagene, slik som vannloven og mineralloven, har vært utarbeidet av regjeringen selv og med lite deltakelse fra de berørte sosiale gruppene. Regjeringen har heller ikke tatt hensyn til retten til å bli konsultert før lover vedtas; en rett som urfolk har og staten er pliktig til å respektere og implementere. CONAIE oppfatter dette som at Correas regjering ikke er interessert i en stat der urfolksgruppers interesser og visjoner tas i betraktning og ivaretas.  

CONAIE er videre uenig med regjeringens økonomiske modell, som fortsetter å basere seg på utvinningen av ikke-fornybare ressurser. For å redusere landets avhengighet til oljeinntekter som er 20,3 prosent i forhold til BNP, har regjeringen åpnet for mineralutvinning i stor skala. For CONAIE utgjør denne utvinningen en trussel for urfolksgruppene i og med at så å si alle olje- og mineralkonsesjoner overlapper og berører indianske land og territorier i hele landet, det vil si langs kysten, i Andesfjellene og i Amazonas-regionen.

Regjeringens manglende vilje til å tilrettelegge for en bredere deltakelse i den pågående reformprosessen og til å forhandle med landets sosiale bevegelser, har bidratt til ytterligere polarisering. En slik polarisering kan fort bli en alvorlig trussel for landets demokrati.

 

Landets sårbare demokrati

Den 30. september i 2010 gjorde en gruppe innenfor politiet opprør. Det skyldtes et lovforslag som politiet oppfattet som truende for sine interesser. Politiopprøret, som delvis ble støttet av militæret, endte med kidnappingen av Rafael Correa. Da hendelsen ble kjent, var det folkelig mobilisering til forsvar for presidenten i flere bydeler i hovedstaden. Correa ble frigjort samme dag av lojale militærstyrker.

Hendelsen 30. september står som symbol og uttrykk for polariseringen i landet. Dagen etter at det skjedde, betvilte media og politiske analytikere knyttet til høyrepartiene at hendelsen var et kuppforsøk. Lærernes fagforening og to politiske partier på venstresiden gikk ut og støttet politiet, mens CONAIE erklærte at de verken støttet Correa eller politiet. Regjeringen holdt fast på at det var et kuppforsøk der eks-president og eks-militær Lucio Gutierrez, hadde en finger med i spillet.

Om hendelsen den 30. september var et kuppforsøk eller ikke er kanskje et mindre relevant spørsmål. Det er foruroligende i seg selv at landets bevæpnede styrker kan kidnappe landets president og stenge flere flyplasser. Det er også foruroligende at regjeringen og de sosiale bevegelsene ikke lykkes i å etablere allianser som kan styrke landets demokratiske institusjoner. Slike allianser er en forutsetning for å få til et samfunn der ressurser er bedre fordelt og der økonomisk utvikling ikke innebærer at landets indianske befolkning fratas sitt livsgrunnlag. 

 


Cristina Santa Cruz og María A. Guzmán-Gallegos

Maria har en doktorgrad i sosialantropologi, med fokus på urfolksproblematikk og utvinning av naturressurser. Hun jobber som seniorrådgiver i Regnskogsfondet. Cristina er koordinator for Norsk Folkehjelp i Ecuador og Colombia. Hun har en master i utviklingsstudier fra Cornell, med fokus på urfolk, samarbeid og sosiale bevegelser i Ecuador og Colombia.