Ecuador

Ecuador

I spenning mellom maktkonsentrasjon og sosial og økonomisk utvikling, implementeres en ny utviklingsmodell i den andinske republikken. Velferdstiltak og reduksjon av sosiale ulikheter utfordres nå av fallende oljepriser og sosial konflikt.


Siden Rafael Correa vant presidentvalget høsten 2006 har presidenten og partiet hans Alianza País (AP) implementert en politisk «borgerrevolusjon», underbygget av en ny grunnlov fra 2008 som søker en ny utviklings- og omfordelingsmodell. Endringene har tidvis møtt store politiske, sosiale og økonomiske utfordringer, men har også gjentatte ganger blitt legitimert gjennom valg og folkeavstemninger de siste årene. I februar 2013 vant president Rafael Correa og AP en historisk seier i president- og parlamentsvalgene. De fikk hele 57 prosent av stemmene i presidentvalget og flertall i nasjonalforsamlingen for første gang i Ecuadors demokratiske historie, med 100 av 137 seter. Dermed har regjeringen et tilstrekkelig flertall til å gjennomføre lovvedtak, inkludert grunnlovsendringer som krever 2/3 flertall.

Opposisjonen kom svekket ut av valget i 2013, etter ikke å ha klart å overkomme sine ideologisk og geografisk skillelinjer på nasjonalt nivå. De kontrollerer nå bare 32 seter i nasjonalforsamlingen. Våren 2014 tok imidlertid opposisjonen en viktig seier i lokalvalget, etter flere kontroversielle nasjonale og lokale politiske saker for myndighetene. Mauricio Rodas fra det konservative partiet Sociedad Unida Más Acción (SUMA) vant ordførerembetet i hovedstaden Quito, samt at opposisjonen fikk makten i flere større byer. Det er også interessant at APs seier var relativt knapp i de provinsene der sosial mobilisering mot naturressursutvinning har vært størst. Den det visst seg stadig vanskeligere å holde presidentens allianse i nasjonalforsamlingen samlet, noe som har kommet tydelig fram i behandlingen av reform av den ecuadorianske folketrygden.

Dagens nasjonalforsamlingen er historisk i den forstand at hele 40 prosent av medlemmene, inkludert presidentskapet for nasjonalforsamlingen, er kvinner. «Revolusjonen har en kvinnes ansikt», har Correa sagt med referanse til den nye president for nasjonalforsamlingen og Correas mulige fremtidige arvtaker, Gabriela Rivadeneira. Det er også interessant at antallet urfolkrepresentanter har økt fra 5 til 8. Antallet afroecuadorianske representanter har også økt fra 1 til 7, alle medlemmer av AP.


Correas endringsprosjekt

Den politiske debatten i Ecuador er meget polarisert, og det er lite rom for kompromiss på områder der opposisjonen og sosiale bevegelser kommer på kant med regjeringen. Samtidig er det klart at regjeringsperioden faktisk har brakt økt materiell velferd og ikke minst betydelige utbedringer i landets infrastruktur. Selv om Correas endringsprosjekt har truet enkelte av den tradisjonelle elitens opparbeidede privileger, har regjeringen bragt år med stabilitet og en slags forutsigbarhet til landet, etter årevis med uro som ingen lengter tilbake til. Sommeren 2013 gikk Correa så langt som å legge de væpnede styrkenes betydelige økonomiske ressurser under sivil kontroll, et utenkelig prosjekt bare et par år tidligere.

Regjeringens langsiktige økonomiske politikk tar sikte på å redusere oljeavhengigheten, og diversifisere økonomien. Den satser på å utbedre landets infrastruktur for å bidra til økt verdiskapning og bedret produktivitet. Et ledd i denne overordnende politikken er også en formidabel satsning på, og reformering av, utdanning, med kunnskapsbyen Yachay og kapasitetsbyggingsprosjektet innen offentlig sektor, Prometeo, i fremste rekke.

Fram mot neste presidentvalg i 2017 er det knyttet spenning til hvorvidt en eventuell grunnlovsendring vil åpne for gjenvalg av presidenten. Til tross for prinsipielle spørsmål knyttet til dette vil kampen nok avgjøres av hvorvidt den relativt gode økonomiske utviklingen fortsetter også med lav oljepris.


Det gode liv

Ecuadors grunnlov fra 2008 gir juridiske rettigheter til naturen. Tanken er at tradisjonell andinsk verdenssyn sammen med styrket statlig rolle i økonomien skal skape en bærekraftig utviklingsmodell. Etter historisk å ha basert sin utvikling på råvareeksport, uten hensyn til de negative miljøeffektene, hadde kostnadene nådd smertegrensen. Resultatet var utviklingskonseptet sumak kawsay – «det gode liv», basert på et mål om «kollektiv velvære». Uten at likhet og forskjell er to motstridende begreper, men heller utgjør en todelt dimensjon av sosial rettferdighet, hvor en strever etter en gjensidig fordelaktig sameksistens mellom individet, hennes samfunn og samfunnets miljø.

Strategien vektlegger at økonomisk vekst ikke skal være et mål med utvikling, men heller et styrt virkemiddel. Håpet er å sikre økonomisk vekst og industriproduksjon som ikke skader miljøet eller forringer folks livskvalitet. I praksis forsikrer myndigheten at de strengeste miljøstandarder skal legges til grunn for videre utvinning av naturressurser. De har derfor lansert målsetning med krav om «ansvarlig mineralutvinning». Samtidig gjorde en ny gruvelovgivning fra juni 2013 det mer attraktivt å investere i storskala gruvedrift, med planlagt oppstart av flere kinesiske prosjekter fram mot 2017.


Urfolk

Ecuador har 15 nasjonaliteter, 18 urfolk og 15 opprinnelige språk, hvorav Kichwa og Shuar av grunnloven fra 2008 anses som inter-kulturelle språk. Grunnloven etablerer urfolksterritorier som selvstendige enheter der egne myndighet og rettssystemer delvis anerkjennes. Grunnloven anerkjenner imidlertid kun spansk som offisielt språk. Den godkjenner urfolks rett til å bli konsultert i henhold til ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, men godtar ikke retten til fritt og informert samtykke, slik urfolksorganisasjonene krever.

Forhåndskonsultasjoner ved prosjekter som angår urfolk er derimot ikke regulert i noen egen lov i Ecuador, men avhenger av den enkelte sektorens konsultasjonskrav. Dette har gjort iverksettelsen av flere utvinningsprosjeker svært utfordrende, med sosiale og politiske konflikter knyttet til tilgang til, bruk og utnyttelse av naturressurser. I nasjonale utviklingsprosjekter har investeringer i utvinningsindustri blitt prioritert fremfor urbefolkningens territorielle rettigheter.

Det verserer i dag flere saker i det ecuadorianske rettssystemet knyttet til utvinningsprosjekter, som oljeutvinning i de sårbare områder i nasjonalparken Yasuni i Amazonas. Urfolksorganisasjoner som CONAIE har gjentatte ganger vist sin misnøye med prosessene knyttet til vannrettigheter. I sørlige Ecuador er det planlagt store gruve- og oljeprosjekter, som «Condor-Mirador» og «Panantza-San Carlos». Oppstarten av Condor-Mirador-utvinningen, på Shuar-territorium, har møtt lokal og nasjonal kritikk, knyttet til det kinesiske gruveselskapets Ecucorrients manglende dialog opp mot sosiale og miljømessige utfordringer med avfallsbassenget til gruven. Det er sannsynlig at regjeringen fortsatt vil måtte hanskes med betydelige sosiale konflikter knyttet til inngrep i natur- og lokalmiljø også i fremtiden.


Sosial mobilisering

Sosiale bevegelser og organisering har siden 1979 vært ansett som aktører med bred legitimitet i Ecuador. Forholdet mellom sivilsamfunnet og staten har historisk sett vært et speilbilde av landets skiftende institusjonalisering. Fra de korporative fagforeningene på åttitallet, til urfolksbevegelsens etnisk og kollektivt baserte motstand fra nittitallet, til framveksten av de urbane sivilsamfunnsorganisasjonenes krav om borgerrettigheter i det første tiåret av det tjueførste århundret. Under Revolición Ciudadana har nasjonal, sosial organisering endret karakter til fordel for lokale borgerorganisasjoner, hjulpet av stadig mer regulerende og rådgivende institusjoner og mekanismer. Eksempler på dette er folkeavstemninger og den «nye» femte statsmakt, Råd for borgerdeltakelse og sosial kontroll (Consejo de Participación Ciudadana y Control Social), samt et økende antall myndighetstilknyttende sosiale organisasjoner innenfor alle sektorer av samfunnet.

Lov for sivilsamfunnsorganisasjoner fra 2013, har gitt myndighetene et verktøy for å slå ned på økende grad av sivil ulydighet. Mange sivilsamfunnsorganisasjoner ser imidlertid på loven som en autoritær politisk dreining for å slå ned på hovedsakelig fredelige demonstrasjoner og konstruktivt arbeid. Nedstengingen og oppløsningen av miljø- og menneskerettighetsorganisasjonen Fundación Pachamama og problemer knyttet til internasjonale organisasjoner som tyske Konrad-Adenauer-Stiftung (KAS), er eksempler på dette. I forbindelse med hendelsene har president Correa uttalt følgende:
«Ikke-statlige organisasjoners funksjon er ikke å bedrive politikk, ei heller stå i spissen for voldelige handlinger. Hvis de vil bedrive politikk, så kan de gjøre det som politiske partier, hvis ikke krenker de demokratiet».

Siden juli 2011 har alle internasjonale stiftelser og frivillige organisasjoner måtte registrere seg hos teknisk sekretariat for internasjonalt samarbeid (SETECI) og presentere sine årlige prosjekter for sekretariatet. SETECI forbeholder seg retten til å evaluere hvorvidt organisasjonenes arbeid oppfyller de nasjonale prioriteringene for internasjonalt samarbeid. Denne betingelsen har blitt kritisert av en rekke internasjonale organisasjoner, med Konrad-Adenauer-Stiftung og Usaid blant de mest profilerte til å forlate landet som konsekvens.


Ny medielov

Historisk har landet hatt en høy grad av eierskapskonsentrasjon i mediesektoren. Dette har vært problematisk og bidratt til at grupper i samfunnet ekskluderes fra deltakelse i offentlig debatt. Etter flere år med debatt vedtok nasjonalforsamlingen i juni 2013 en ny medielov. Loven inneholder 119 artikler som legger konsesjonsmessige føringer for tilsyn, ansvar, eierskap og fordeling av tv- og radiofrekvenser mellom offentlige medier (33 prosent), lokale, kooperative medier (34 prosent) og private medier (33 prosent). Det vil si en lovfesting av ansvarlig mediemangfold.

Samtidig er loven kontroversiell, og menneskerettighets- og presseorganisasjoner har kritisert svakheter og problematiske artikler i loven, knyttet til uavhengighet og prosedyrer for konsesjonstildelinger. Det har de siste årene vært flere tilfeller der journalister og aviser har blitt dømt til bøter og fengsel for brudd på konsesjonsvilkår og krenkende og usanne ytringer. Senest i januar 2015 ble karikaturtegner Javier Bonilla (Bonil) og avisen hans El Universo bøtlagt. De ble dømt for en krenkende tegning av en afroecuatorianske politikeren Agustin Delgado, tidligere spiller på det ecuadorianske fotballandslaget, nå parlamentsmedlem for regjeringspartiet. 17 sivilsamfunnsorganisasjoner hadde klaget tegneren og avisen inn til medietilsynsrådet (Supercom) med påstand om rasisme, noe som igjen ble møt med påstander om sensur og manglende ytringsfrihet fra opposisjonen.


Miljø og skog

Skogdekket i Ecuador tilsvarer cirka 10 millioner hektar, eller 36 prosent av territoriet. Avskogingsraten på 1,89 prosent årlig er blant de høyeste i Latin-Amerika. Avskogingen skyldes hovedsakelig jordbruk. Siden 2009 har Ecuador inkludert kamp mot avskoging i nasjonale styringsdokumenter, opprettet en underavdeling for klima i miljøverndepartementet, og startet det frivillige, insentivbaserte bevaringsprogrammet Socio Bosque. Det finnes en nasjonal tverrdepartemental styringsgruppe for klima på høyt nivå, med en planlagt arbeidsgruppe for skogbevaringsprogrammet REDD+. Et rundebord for sivilsamfunn og urfolk for å diskutere REDD+ er i ferd med å etableres.

President Rafael Correa besluttet den 15. august 2013 å oppløse Yasuní-initiativet og få det erklært i nasjonal interesse å utvinne olje inne i nasjonalparken Yasuní. Forslaget fra 2007 søkte å ikke utnytte oljereservene som befinner seg i det sårbare regnskogsområdet i bytte mot delvis økonomisk kompensasjon fra verdenssamfunnet. Det lyktes imidlertid ikke å mobilisere nok støtte til initiativet.

Sivilsamfunnet og akademiske institusjoner har visst bekymring og usikkerhet for åpningen, men har samtidig forhåpninger knyttet til oljeutvinningens økonomiske gevinster. Striden har stått mellom de som vektlegger de økonomiske ressurser for utvikling og sikring av basis behov, og mellom de som frykter for de mulige negative sosiale og miljømessige konsekvensene. Det har i perioden 2010 til 2013 vært 539 episoder av oljesøl i Ecuador, ifølge tall fra landets Miljødepartementet. I de nordlige delene av ecuadoriansk Amazonas, er det amerikanske oljeselskapet Chevron dømt til å betale en erstatning på 9,51 milliarder dollar for miljøskader etter å ha etterlatt store mengder råolje og oljeslam i perioden 1964 til 1990 til skade for mennesker og økosystem.


Økonomi

Etter valget i februar 2013 har ecuadorianske myndigheter tatt vesentlige steg mot en mer pragmatisk utviklingsstrategi og ressursutvinning. Etter moderat økonomisk vekst i 2007 har landet, med unntak av finanskriseåret 2009, hatt vedvarende høy økonomisk vekst med et gjennomsnitt på 4,25 prosent fra 2007-2014 i brutto nasjonalprodukt (BNP). En viktig medvirkende faktor til veksten har vært en årlig økning i det offentlige budsjettet med mellom 20-25 prosent, som følge av økte skatteinntekter.

Veksten i BNP manifesteres gjennom økt etterspørsel, og dermed høyere skatteinntekter og en vekst i offentlig forbruk. Infrastrukturprosjekter som utbygging av veier, samt tiltak for å bedre utdanning- og helsesektoren er de tydeligste eksemplene på regjeringens utviklings- og velferdspolitikk de siste årene. Reforhandling av utenlandsgjelden og strengere finanspolitikk er andre sentrale tiltak som forklarer den gode økonomien.

Myndighetene har lyktes med en vesentlig fattigdomsreduksjon. Ifølge FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (CEPAL) har Ecuador redusert sosial ulikhet med 7 poeng på GINI-skalaen fra 0,551-til 0,485.

Samtidig med at den økonomiske veksten i Ecuador har vært vedvarende høy, har regjeringen lagt til rette for viktige investeringer i spesielt infrastruktur, som er tenkt en aktivt rolle som grunnlag for en videre endring (diversifisering) av landets produksjonssammensetning. Ser man på ikke-petroleumsrettet sektor har det vært en vekst på 14.4 prosent, hovedsakelig drevet fram av vekst i jordbruk og fiskerinæringen. Fremdeles utgjør olje mer enn 50 prosent av landets eksport, og høye oljepriser har vært den viktigste bidragsyteren til økte inntekter. En reforhandling av utvinningskonsesjonene med de internasjonale oljeselskapene og en styrking av det statlige oljeselskapet gjør at Ecuador normalt i dag sitter igjen med en langt større andel av oljeinntektene enn tidligere, fra omkring 6 til 20-80 prosent. Eksterne risikofaktorer som sårbarhet for svingninger i etterspørsel og pris på olje, i kombinasjon med manglende utenlandske investeringer og budsjettunderskudd har imidlertid gitt utslag i økt behov for lån.

Energi er et sentralt punkt på landets utviklingsagendaen fremover. En 15 kilos gassbeholder koster i Ecuador 1,60 USD, mens prisen i Peru er 20 USD og i Colombia 26 USD. President Correa har bestemt at gass-subsidiene gradvis skal reduseres og differensieres, avhengig av inntekt, før de skal forsvinne helt. Gassavhengigheten er tenkt byttet ut av et storstilt elektrifiseringsprosjekt knyttet til landets vannkraftutbygging og industrialiseringspolitikk. Målsetning er at 93 prosent av det nasjonale strømbehovet skal dekkes gjennom vannkraft innen 2016, fra dagens 45 prosent. Parallelt har myndighetene gjennomført store nasjonale programmer for økt energi effektivitet med blant annet sparepærer, induksjonsovner og generell utfasing av subsidiert gassbruk i hjemmet.

Skatteinntaket har økt dramatisk under Correa, fra 4,67 milliarder USD i 2006 til 12,51 milliarder i 2013. Økningen i skatteinntekter er en svært viktig del av grunnlaget for de sosiale reformene i landet. Bedre skatteinnkreving og kampanjer for å slå ned på skatteunndragelse har ført Ecuadors skattetrykksnivå (det totale omfanget av skatter og avgifter) fra omkring 11 prosent til 15 prosent i perioden. Noe som er svært lavt selv i regional sammenheng. Regjeringen har derfor fortsatt handlingsrom for å øke inntektene til statskassen ytterligere gjennom videre skattereform (langsiktig nivå bør ifølge myndighetene opp på omkring 25 prosent), og slik gjøre sosiale tiltak bærekraftige og mindre avhengige av petroleumsinntekter på sikt. På kortere sikt har Ecuador også oppnådd finansering blant annet gjennom kinesiske lånepakker knyttet til fremtidig salg av olje. Ecuadors kredittverdighet er nå på bedringens vei etter at landet i 2008-2009 valgte reforhandling og gjenkjøp av 91 prosent av gjeldsforpliktelsene sine. Landet har frem til nylig vært nærmest ekskludert fra de globale kredittmarkedene og lånt hovedsakelig fra Kina, Brasil og den Inter-amerikanske utviklingsbanken (IDB).


Regionalt samarbeid

Ecuador har lang tradisjon for bred kontakt i regionen, både økonomisk og politisk. Landet har spilt en sentral rolle i opprettelsen av integrasjonsprosjektene Unasur og ALBA, mens handelsblokken Det andinske felleskapet (CAN) har tapt praktisk politisk betydning. Ecuador er også observatør i den såkalte Stillehavsalliansen, som inkluderer Chile, Peru, Colombia, og Mexico. Ønsket om å inneha slik observatørstatus i det markedsliberale integrasjonsprosjektet overrasket mange fordi Ecuador også er et sentralt ALBA-land. Dette kan forklares med tradisjonell ecuadoriansk multilateralisme og tilbøyelighet for regional handel og integrasjonsprosjekter, til tross for en noe forskjellig ideologisk verdensanskuelse fra enkelte av Stillehavsalliansens medlemmer.

De siste årene har en sett et økende samarbeid på en rekke områder med Peru og Colombia. Humalas regjering i Peru gir et grunnlag for en viss ideologisk tilnærming og mer samarbeid mellom landene, spesielt næringsmessig og militært, men også innen miljøspørsmål. Peru har nå formelt godtatt den maritime grensen mellom landene.

Forholdet til de regionale stormaktene Argentina og Brasil er i dag godt og problemene knyttet til brasilianske investeringer og selskapers opptreden i landet fra forrige tiår har stilnet. Forholdet til den stadig viktige eksportdestinasjonen og historiske allierte Chile, har sett et skille mellom det politiske og næringsmessige, forårsaket av ecuadorianske uttalelser til støtte for Bolivias krav om tilgang til Stillehavet.

Correa-administrasjonen har hatt et godt handels- og ideologisk samarbeid med Venezuelas president Maduro og avdøde president Chavez, Argentinas president Kirchner og Bolvias president Morales. Forholdet til de likesinnede landene i ALBA er særlig ideologisk godt. ALBA-landene har opptrådd enhetlig i forhandlingene i en rekke internasjonale fora.

Forholdet til Colombia karakteriseres av handelsavhengighet, og samarbeidet er blitt langt bedre siden den diplomatiske krisen som fulgte daværende forsvarsminister (og nåværende president) Santos’ ordre om å bombe en FARC-geriljaleir på ecuadoriansk territorium i 2008. Siden den gang har Ecuadors væpnende styrker utvekslet ild med irregulære colombianske styrker ved en rekke anledninger. Det er i 2014 omkring 170 965 mennesker med flyktningstatus i Ecuador, hvorav cirka 64 000 mennesker befinner seg i de nordlige grenseprovinsene, mesteparten fra Colombia, ifølge FNs høykommissær for flyktninger. Den ecuadorianske stats tilstedeværelse i disse områdene har tradisjonelt vært svakt og de sosiale utfordringene store med utbredt rasisme og fremmedfrykt.


Geopolitisk situasjon

EU er den fremste destinasjonen for ecuadorianske ikke-olje relaterte eksportprodukter med omkring 29,2 prosent, til en årlig verdi av 2,44 milliarder USD. Mange av disse er avhengig av den nåværende forlengelsen av GSP-ordningen (Generalized System of Preferences), som har sikret toll- og kvotefri markedsadgang for et bred spekter av ecuadorianske produkter. Offentlige anskaffelser, lokal produksjon og teknologioverføring, europeiske jordbruksvarer og strategiske sektorer skal ha vært blant de vanskeligste temaene under forhandlingene. Etter syv forhandlingsrunder, kom partene til enighet sommeren 2014 og avtalen forventes å tre i kraft i løpet av andre halvdel av 2016, i påvente av godkjennelse fra EU-parlamentet. Det er foreløpig usikkert hvordan det ecuadorianske energi- og handelssamarbeidet med Russland vil påvirke denne prosessen.

Fra og med 2009, Ecuador hatt et utstrakt energisamarbeid med Kina, og lagt mellom de fire viktigste mottakerne av kinesisk finansiering og investeringer i Latin-Amerika. Forholdet i politiske og økonomiske termer er et samarbeidsforhold av «gjensidig nytte», basert på prinsippene om likestilling, ikke-innblanding, og energikomplementaritet. I en periode hvor Ecuador inntil nylig hadde problemer med å oppnå internasjonal finansiering har Kina fått oppdraget med å diversifisere landets energisammensetning, gjennom lån fra Eximbank of China og China Development Bank med sikkerhet i ecuadorianske oljeleveranser. Kinesiske selskaper så fått lukrative kontrakter på flere milliarder dollar, innen olje, energi, gruvedrift, infrastruktur og levering av tjenester innen helsesektoren. Den siste tiden har samarbeidet blitt utvidet til å omfatte også «mykere» politiske områder som utdanning og kultur.

Forholdet til USA har vært turbulent, men også karakterisert av gjensidig, asymmetrisk avhengighet. USA er Ecuador fremste eksportdestinasjon, med en årlig eksport på 11,14 milliarder i 2013, og det bor om lag 2 millioner ecuadorianere i landet. På den andre siden er Ecuador viktig i den nord-amerikanske krigen mot narkotika, både som transittland og hvitvaskingsdestinasjon, posisjonert mellom Colombia og Peru – verdens to største eksportører av kokain. Forholdet Ecuador - USA har vært preget av politisk krangling. Gjentatte utvisninger av amerikanske tjenestemenn ved den amerikanske ambassaden i Quito, for involvering i indre ecuadorianske anliggende, og ecuadoriansk involvering i Julian Assange og Edward Snowden-saken, har tidvis skapt et vanskelig samarbeidsklima. Her må en også nevne stengingen av USAIDs kontorer i 2013 og ikke-fornyelse av militærbasen i Manta i 2009. Fra amerikansk hold har det ofte vært rettet kritikk mot manglende ecuadorianske presse- og organisasjonsfrihet og menneskerettighetsbrudd.

Til tross for dette tilsynelatende dårlige politiske samarbeidsklimaet, er det ofte kommet fram til handelsmessige pragmatiske løsninger, så snart den verste offentlige politiske spliden har lagt seg. Et eksempel på dette var i juli 2013, da innspurten av forhandlingene om en forlengelse av det andinske tollpreferanser-systemet (ATPDEA) sammenfalt med ecuadoriansk involvering i Snowden-saken. Forhandlingene brøt sammen, men de to landene kom etter hvert til enighet om en
utvidelse av tollpreferansene innenfor GSP-systemet, som minsket konsekvensene for de omkring 30 000 arbeidsplassen avhengig av ATPDEA.



Joakim Hjertholm

Hjertholm har en master i Latin-Amerikastudier og internasjonale relasjoner fra Universidad Andina Simón Bolivar i Quito i Ecuador.