Franskspråklig Karibia

Da kolonitiden var i ferd med å ta slutt og de fleste franske kolonier kjempet for å bli uavhengige, fikk Guadeloupe, Martinique og Fransk Guyana i 1946 status som franske oversjøiske fylker eller départements d’outre-mer (DOM). Siden den gang har områdene i særdeles stor grad vært avhengige av økonomiske overføringer fra den tidligere kolonimakten, mens den lokale produksjonen har vært lav.

Samme rettihgeter
Martinique, Guadeloupe og Fransk Guyana styres administrativt som en integrert del av Frankrike, de sender sine representanter til nasjonalforsamlingen i Paris og har egne statsutnevnte préfets og guvernører. Innbyggerne har den samme retten til utdanning, helsestell og velferdsgoder som franskmenn bosatt i metropolen. Områdene er klassifisert som départements (fylker), og på samme tid régions (regioner). I 2003 ble en folkeavstemning gjennomført med det mål å avklare videre konstitusjonell status og fremtidig forbindelse til metropolen. Mange velgere fryktet at en eventuell grunnlovsendring ville føre regionene nærmere uavhengighet og frata dem franske velferdsgoder. Lovendringen ble nedstemt i alle regionene. En mindre administrativ reorganisering ble likevel gjennomført på øyene St. Barthélemy og St. Martin, som inntil da hadde vært styrt fra Guadeloupe, da de satte ut i livet en reform som gir dem større uavhengighet og status som collectivités d’outre-mer (COM).

Avhengighet – uavhengighet
Siden opprettelsen av DOM-ene har det lokalt vært sterk uenighet relatert til den administrative tilknytningen til Frankrike. Den politiske bevisstheten i Karibia vokste seg sterk rundt slutten av andre verdenskrig da kjente forfattere som martinikanske Franz Fanon og Aimé Césaire, sistnevnte kjent som grunnlegger av den litterære négritude-bevegelsen i 1930-årene, hadde gjort stor suksess med sin antikolonialistiske litteratur. Etter krigen ble Césaire valgt til borgermester i Fort-de-France, Martiniques hovedstad, og han var i flere tiår Martiniques representant til nasjonalforsamlingen i Paris. I lys av den særs blodige uavhengighetskrigen i Algerie og en generell politisk oppvåkning rundt omkring i den tredje verden, oppstod det på 60-tallet ulike autonomibevegelser. Det var gjerne i miljøet av karibiske studenter i Paris at disse bevegelsene ble til. Oppslutningen om uavhengighetsbevegelser økte på 70-tallet. På 80-tallet opplevde områdene flere attentater og blodige demonstrasjoner. Også i senere tid har statusen som oversjøisk departement vakt motstand hos politiske grupper. I 2000 opplevde Fransk Guyana en langvarig generalstreik og flere blodige attentater som reaksjon på at den franske ministeren for oversjøiske anliggender ved sitt besøk nektet å møte representanter for uavhengighetspartiene.

Uroligheter
Da den franske nasjonalforsamlingen i februar 2005 var nær ved å innføre en lov om historieundervisning i skolene som hyllet det franske nærværet i koloniene i kolonitiden og anerkjente ”den positive rollen franskmennene spilte”, var konfliktnivået igjen høyt mellom enkelte ledende politikere. 2005 var et år preget av uro i Frankrike, noe som også satte sitt preg på de franske områdene i Karibia. Da daværende innenriksminister Nicolas Sarkozy skulle besøke Martinique og Guadeloupe i desember 2005, protesterte fagforeninger og partier på venstresiden høylytt mot både februar-loven og Sarkozys håndtering av opptøyene i de parisiske forstedene samme høst. Aimé Césaire gikk offentlig ut og annonserte at han ville nekte å møte innenriksministeren.

Innvandring skaper spenninger
Rundt 90 prosent av befolkningen i de franske antillene er etterkommere av afrikanske slaver, resten er hovedsakelig av europeisk og asiatisk avstamning. Indianerbefolkningen på øyene er helt utryddet, mens det i Fransk Guyana fortsatt finnes indianerstammer som er etterkommere etter de opprinnelige caribe- og tupi-stammene. Guyana og Guadeloupe har store grupper med ulovlige innvandrere. Sett i lys av det franske Karibias etnisk blandede befolkning, økende fremmedfrykt og sosiale spenninger, ble det av mange forventet at opptøyene i franske forsteder i november 2005 kunne spre seg hit. Dette viste seg ikke å skje, og antillene forble overraskende rolige i denne perioden[1].

Kommer fra Haiti
Imidlertid har det vokst frem en sterk misnøye mot innvandrere. Flyktningestrømmen fra det krigsherjede Haiti har økt merkbart på Guadeloupe, hvor fremmedfrykten øker, og det skrikes opp om en invasjon av utlendinger. Samtidig er det disse innvandrernes grovt underbetalte, svarte arbeidskraft som holder liv i sukker- og bananproduksjonen. Fransk Guyana har på sin side hatt problemer med en økende mengde ulovlige innvandrere fra nabolandene, noe som har ført til et voldsomt press på den guyanske helsesektoren. Man sliter blant annet med en massiv innvandring av vordende mødre fra Surinam, men også fra nabolandene Brasil og Guyana og andre land i Sør-Amerika og Karibia, som ønsker at deres barn skal fødes på fransk territorium. Dette har ført til en oppblomstring i antall tilfeller av fiktive farskap og overbelastning på fødeavdelingene[2]. Mange guyanere er engstelige for at de vil ende opp i mindretall. Det store innslaget av ulovlige innvandrere skaper utfordringer man ennå ikke har funnet gode løsninger på.

En rapport fra senatet offentliggjorde i august 2007 at det finnes 45 000 ulovlige innvandrere i Fransk Guyana, noe som tilsvarer en fjerdedel av innbyggertallet.[3] I Guadeloupe, som har en befolkning på 450 000, finnes 5000 ulovlige innvandrere. Martinique er i denne sammenheng noe mindre berørt. Ministeren for oversjøiske anliggender, François Baroin, forarget mange da han i 2005 tok opp spørsmålet om å redebattere prinsippet om ius soli (statsborgerskap på bakgrunn av fødselssted) i visse oversjøiske områder som et middel til å løse noen av utfordringene knyttet til den ulovlige innvandringen.[4] Dette ville i tilfelle bety en radikal endring i lovgivningen og i den franske republikanske tradisjonen. I Frankrike har spørsmålet om nasjonalitet helt siden den franske revolusjonen i prinsippet ikke vært knyttet til etnisitet. I Karibia var det i sin tid innføringen av ius soli som gjorde at slavene på de franske øyene kunne bli franske. Man fikk statsborgerskap på grunnlag av fødested, ikke ved blodsbånd.

Økonomiske utfordringer
Fransk Guyana har et BNP per innbygger som er fem til ti ganger høyere enn i naboland som Surinam og Brasil. Fransk Guyana skiller seg ut fordi økonomien er preget av aktiviteten ved den europeiske rombasen i Kourou, hvor størstedelen av europeiske satelitter skytes opp. Denne industrien står for mesteparten av den økonomiske produksjonen i regionen. Resten av økonomien ruller for en stor del ved hjelp av franske subsidier og import av næringsmidler fra Frankrike, altså er den virkelige økonomiske situasjonen egentlig verre og de sosiale utfordringene større enn hva tallene skulle tilsi. Den franske stat sørger for velferd og subsidier. Offentlige funksjonærer er 40-50 prosent bedre betalt enn tilsvarende ansatte på fastlandet. Det har vist seg vanskelig å fjerne goder innført for et århundre siden, den gang den geografiske isolasjonen gjorde det vanskelig å være offentlig funksjonær utvandret fra metropolen til Karibia. Men slike økonomiske fordeler er et av momentene som kveler den lokale økonomien, som i større og større grad baseres på forbruk i stedet for produksjon.[5] Områdene har i ekstrem grad vært avhengige av økonomisk støtte fra metropolen, produksjonen har tradisjonelt vært lav og arbeidsledigheten i fylkene skyhøy. Da det brøt ut alvorlige demonstrasjoner og langvarig streik i 1998-99, var eksempelvis 40 prosent av den arbeidsføre befolkningen på Guadeloupe og Martinique arbeidsledig.

Jordbruk
Jordbruket, som tidligere var drivkraften i økonomien på de franske øyene, overlever nå på subsidier fra fastlandet. Bananindustrien har hatt store problemer knyttet til vanskelighetene med å konkurrere mot mellomamerikansk bananeksport der multinasjonale selskaper kontrollerer produksjonen. Det var sterke protester i Antillene da EU bestemte seg for å redusere importkvotene for banan fra Karibia til fordel for import fra andre steder hvor bananene er billigere. Banankrigen med WTO og de mellomamerikanske landene har foregått siden 90-tallet. Frankrike har hevdet at de franske områdene trenger spesiell beskyttelse siden de ikke kan konkurrere med de enorme, mekaniserte plantasjene i Mellom-Amerika. Ved siden av WTO er de stadig tilbakevendende orkanene et problem for banandyrkerne. Senest i august 2007 gjorde orkanen Dean enorm skade på årets avlinger.

Svak tilknytning
Selv om de karibiske innbyggerne er franske statsborgere, kan tilknytningen til Frankrike for mange føles svak. Dette kommer blant annet til uttrykk når det avholdes valg. Ved presidentvalget og valget til nasjonalforsamlingen i Paris våren 2007 var det som normalt en stor andel hjemmesittere i de franske antillene. Under valget til nasjonalforsamlingen var hjemmesitterprosenten i Fransk Guyana, Martinique og Guadeloupe på over 60 prosent. Aller minst interesserte var velgerne i Guadeloupe der 66 prosent ble hjemme. Øyene har tradisjonelt vært venstrebastioner. Likevel gjorde nåværende president, den svært høyrevridde Nicolas Sarkozy, et godt presidentvalg i Karibia.

Kildemateriale:
[1] L’Express, 01.12.2005

[2] L’Express, 01.12.2005

[3] Le Monde, 27. august 2007

[4] L’Express, 01.12.2005

[5] L’Express, 28.06.2004