Honduras

Den 28. juni 2009 våknet Honduras’ befolkning opp til et militært statskupp. President Manuel- «Mel» Zelaya Rosales fra Partido Liberal ble fjernet fra presidentboligen av militæret og fraktet til Costa Rica. Samme dag ble kongressmedlemmet Roberto Micheletti fra presidentens eget parti tatt i ed som ny president. Under Michelettis ledelse motarbeidet kuppregjeringen høsten 2009 folkelige protester ved bruk av vold, drap, arrestasjoner og tortur. Gjentatte unntakstilstander med tilsidesettelse av flere grunnlovsrettigheter og pressesensur ble brukt for å holde protestene nede.

Tiden etter kuppet var preget av mobilisering i en bred front mot kuppregjeringen, internasjonal solidaritet og dekning i internasjonale medier som viste at maktstrukturene i Honduras er lite endret fra diktaturtiden før 80-tallet.

”Den fjerde urna”

Kuppet ble gjennomført samme morgenen som publiseringen av en meningsmåling om støtten til «Den fjerde urna» ved det planlagte presidentvalget i november 2009. Stemmesedlene i Den fjerde urna skulle avgjøre om honduranerne ønsket å danne ny grunnlovgivende forsamling.

Honduras’ grunnlov stammer fra 1982, et knapt år etter at det forrige militærdiktaturet ble erstattet av et sivilt styre. Da grunnloven ble skrevet, fungerte den nye sivile regjeringen fortsatt på militærets premisser, og fikk operere under kontroll av USAs ambassadør og "skyggepresident" John Negroponte.

Det er en konservativ grunnlov som begrenser mulighetene til politisk deltakelse. Kritikerne har stilt spørsmål ved om grunnloven kan anses for å være demokratisk.

Hvem er den avsatte presidenten?

Selv om det finnes flere mindre partier i Honduras, har honduransk politikk siden 1980 vært dominert av de to partiene Partido Liberal (PL) og Partido Nacional (PN). Begge partienes røtter strekker seg tilbake til starten på 1900-tallet og representerer interessene til ulike deler av jordbruks- og næringslivseliten. De ideologiske forskjellene er imidlertid vanskeligere å få øye på. Zelaya, som ble valgt inn med 4 prosentpoeng foran Porfiro Lobo Sosa fra PN i 2005, kommer fra en velstående familie som er del av det tradisjonelle rurale oligarkiet. Zelaya representerte likevel den mer liberale fløyen i Partido Liberal.

I 2005 gikk Zelaya til valg på en mer human kriminalitetsbekjempelse, kamp mot sosiale forskjeller, korrupsjonsbekjempelse og folkelig deltakelse. Han fikk i sin presidentperiode gjennomslag for anti-korrupsjonsloven ”Ley de Transparencia y Acceso a la Información Pública”, og loven for folkelig deltakelse «Ley de Participación Ciudadana», som garanterte den planlagte meningsmålingen 28. juni.

Zelaya ignorerte kraftige protester fra La Coordinadora Nacional de Resistencia Popular (CNRP) og Bloque Popular, nasjonale paraplyorganisasjoner for ulike grasrotorganisasjoner, da han i 2006 signerte frihandelsavtalen CAFTA med USA, de Mellomamerikanske landene og den Dominikanske Republikk. Han gikk også inn for privatisering av vannressurser, og ga vide konsesjoner til utenlandske gruveselskaper. Privatiseringen var i samsvar med strukturtilpasningene som Honduras forpliktet seg til da landet som HIPC-land (Heavily Indebted Poor Country) i 2007 fikk ettergitt 1,4 milliarder US dollar i gjeld.

Sosial protest og mobilisering

CNRP og Bloque Popular økte protestnivået under Zelayas periode. Seksten massive veiblokader i 2007, tre generalstreiker, og en stor streik i offentlig sektor i 2008 var kraftige virkemidler for å fronte 12 krav for sosiale, økonomiske og politiske reformer. De krevde blant annet jordbruksreform, økt minstelønn, statlig overtakelse av vannressurser, økt skatt for gruveselskapene, sterkere sosial forpliktelse fra gruvesektoren og forbud mot Open Pit Mining – den mest miljøskadelige gruvedriften, som gir store utslipp av tungmetaller.

Gruveselskaper, hovedsakelig fra USA og Canada, har konsesjoner på gruvedrift i områder tilsvarende 30 prosent av Honduras territorium. Landsbyer som ligger i nærheten av gruvene opplever det som er blitt kalt en helsekrise. Allergier, håravfall, luftveissykdommer og aborter er blant de vanligste helseproblemene miljøgiftene fra gruvedriften forårsaker.

Politiske endringer før kuppet

Mot slutten av 2007 viste Zelaya tegn til et mer tydelig politisk kursskifte. Fagbevegelsen fikk gjennomslag for å heve minstelønnen til arbeiderne med 60 prosent, til 292 US dollar. Dette falt ikke i god jord i Maquila-industrien, som med rundt 130 000 sysselsatte er den største i Mellom-Amerika, og nyter stor politisk og økonomisk makt i Honduras.

Jordbruksarbeidere fikk en lønnsøkning på 20 prosent. Reaksjoner fra den historisk viktige banansektoren uteble heller ikke. Standard fruit Company og Dole meldte om dårlige konkurransevilkår, og muligheten for å flytte driften ut av Honduras. Videre innførte Zelaya gratis skolegang og gratis skolemat, og han ga etter for presset fra CNRP om å sette i gang jordbruksreform og forbedre gruvedriftslovgivningen.

Allerede før de nasjonale reformene hadde Zelaya begynt å knytte politiske bånd til latinamerikanske land som Venezuela, Bolivia, og Ecuador. Zelaya meldte Honduras inn i den Venezuela-støttede oljealliansen PetroCaribe, samt det Bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA) hvor landet deltar sammen med sju andre land. ALBA har et uttalt mål om å bygge et økonomisk samarbeid i stedet for konkurranse mellom medlemsstatene, og ble etablert av Fidel Castro og Hugo Chavez som en politisk og økonomisk motvekt til USA. Innmeldelsen i ALBA provoserte næringslivseliten i Honduras, og førte til at Zelaya mistet støtten fra eget parti.

Grasrotorganisasjonene mobiliserte bredt for å støtte «Den fjerde urna», da en ny grunnlovgivende forsamling ville åpnet for endring av grunnloven. Forslaget ble derimot motarbeidet av maktsektorene i landet: flertallet av kongressmedlemmene, høyesterett, riksadvokaten, hæren, den katolske kirken og de evangeliske kirkene, massemediene og næringslivet. Sektorene har stått samlet i sin støtte til kuppregjeringen.

En befolkning i fattigdom

Med en Human Development Index på 0,732 er Honduras det nest fattigste landet i Mellom-Amerika. I 2009 levde to tredjedeler av befolkningen i fattigdom. Vanskeligst har den rurale befolkningen det. Ifølge FNs utviklingsprogram (UNDP) lever 85 prosent av befolkningen på landsbygda i fattigdom.

Landet hadde en utenlandsgjeld på 2,9 milliarder US dollar ved utgangen av 2009. Mer enn halvparten av honduransk eksport går til USA, og pengeoverføringer fra honduranere bosatt i USA utgjør omkring 20 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP).

Den internasjonale økonomiske krisen og fallet i råvareprisene, førte honduransk økonomi inn i en depresjon. I 2008 sank vekstraten med 2 prosent i sammenligning med året før. Institusjonen Foro Social de Deuda Externa y Desarrollo de Honduras – Sosialt forum for Honduras’ utenlandsgjeld og utvikling – anslår at økonomien vil svekkes med 3 prosent i 2009, ikke minst på grunn av de økonomiske konsekvensene av kuppet. 180 000 mennesker ble som følge av krisen og kuppet arbeidsløse samme år. Bondebevegelsen Via Campesina meldte om frykt for en utbredt hungersnød i 2010. 

Utbredt vold

Med 13 daglige drap og 58 årlige drap per 100 000 innbygger (UNDP 2008), toppet Honduras statistikken som et av verdens mest voldelige land. Mange av drapene utføres av de rivaliserende Mara-gjengene, som teller rundt 36 000 medlemmer i Honduras. Gjengene er tilknyttet narkotikahandelen, og landet er gjennomfartsåre for kokain på vei nordover. Kvinnefiendtlig vold er utbredt i Honduras. Observatorio de Violencia de Honduras melder om 312 drepte kvinner i 2008. 75 prosent av honduranske kvinner har opplevd fysisk vold, og seksuelle overgrep mot unge jenter er vanlig i urbane strøk.

Statlig vold etter kuppet

Høsten 2009 utstedte kuppregjeringen tre nasjonale portforbud for å hindre massemobiliseringene. Da Zelaya tok seg fra El Salvador til Tegucigalpa den 21. september, og gikk i dekning på den brasilianske ambassaden, erklærte kuppregjeringen nasjonal unntakstilstand. Unntakstilstanden innebar i praksis at honduranerne ble fratatt ytringsfriheten, møtefriheten, og bevegelsesfriheten. Menneskerettighetsorganisasjonen COFADEH registrerte per oktober 2009 21 drap, 3033 ulovlige arrestasjoner og 812 tilfeller av grov vold utført av sikkerhetsstyrkene. FN meldte om at godseiere i Honduras vervet paramilitære, tidligere medlemmer av Autodefensas Unidas de Colombia (AUC) for å beskytte sine eiendommer. AUC er antatt å stå bak mer enn 3000 massakrer i Colombia.

Medias rolle i konflikten

Kontroll over pressen og manipulasjon av informasjon var viktige virkemidler for kuppregjeringen. Nyheter som motarbeidet en gjeninnsettelse av Zelaya var enerådende i de store avisene og TV-kanalene. Flere kuppkritiske radiokanaler og TV-kanal 36 ble ramponert og stengt av militære styrker og politi.

Den Micheletti-kontrollerte pressen spredte informasjon om at Zelaya ville endre grunnloven for å få til gjenvalg av seg selv. Kuppet ble beskrevet i de samme media som nødvendig for å «redde» demokratiet, og bekjempe «chavistisk kommunisme» for å «ivareta Honduras’ suverenitet». En spørreundersøkelse utført av COIMER & OP i august viste likevel at bare 17,4 prosent av honduranerne støttet kuppet, mens 52,7 prosent var imot.

USAs innblanding?

Analytikere har hevdet at det fortsatt er vanskelig å tenke seg et militærkupp i Honduras som ikke var godkjent av USA. Flere tolket kuppet som et signal til Latin-Amerikas regjeringer om at en ytterligere radikalisering med støtte fra Venezuela ikke vil tolereres. Tilgangen til Honduras naturressurser er viktig for USA. En grunnlovsendring eller nasjonalisering av ressurser etter venezuelansk modell, truer disse interessene.

Etter ALBA hadde handelsbalansen mellom Honduras og USA, som forverret seg etter Cafta-avtalen, begynt å bedres. I januar 2010 meldte imidlertid kuppregimet Honduras ut av ALBA-samarbeidet.

Den militære kupplederen, General Romeo O. Vazquez, ble trent på den US-amerikanske, beryktede Western Hemisphere Institute for Security Cooperation, bedre kjent for sitt tidligere navn School of the Americas.

Samtlige latinamerikanske land, EU, FN og Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) fordømte kuppet, og anerkjente ikke kuppregjeringen. Selv om USA erklærte kuppet som illegalt, ble diplomatiske forbindelser opprettholdt og økonomiske sanksjoner uteble.

Et legitimt valg?

Tiden før valget 29. november 2009 var preget av stagnerte forhandlinger mellom Zelayas representanter og kuppregjeringen. Forhandlingene dreide seg om gjeninnsettelse av Zelaya, granskning av årsakene til kuppet, samt amnesti til begge parter. Etter press fra grasrotbevegelser som mente at om Zelaya aksepterte å bli gjeninnsatt kort tid før valget ville han legitimere et udemokratisk valg, trakk Zelaya seg fra forhandlingene.

Den 29. november ble presidentvalget gjennomført mens Zelaya fortsatt var i eksil i den brasilianske ambassaden. Mens hele bydeler og grasrotsorganisasjoner sluttet seg til boikotten El Frente Nacional Contra el Golpe de Estado (FNCGE) initierte var gatene i de største byene okkupert av militære kjøretøyer og 30 000 utkommanderte soldater. Valgets vinner var Zelayas konkurrent fra 2005, Porforio Lobo fra PN. Lobo vant med 55,9 prosent av stemmene. Valgets legitimitet var likevel svak. Mens de kupp-positive valgtribunalene målte en oppslutning på 61 prosent, målte det Nasjonale demokratiske institutt 47 prosent, som innebærer en nedgang fra 2005, da oppslutningen var 55 prosent.

Lobo lovte at han ville gå i dialog med alle landets sektorer og varslet om amnesti, noe grasrotorganisasjonene ikke ønsket. De erklærte valgresultatet som illegitimt, blant annet på grunn av manglende tilstedeværelse av nøytrale valgobservatører. Likevel anerkjente EU, OAS og USA i desember resultatene.

Colombia, Panama og Mexico, ga også legitimitet til valgresultatet, mens ALBA-landene og UNASUR ga sin støtte til Zelaya og protestbevegelsen. Motsetningene i latinamerikanske regjeringers erklæringer markerte trolig et dypere politisk skille mellom to blokker av latinamerikanske land; de landene som fortsatt er tilknyttet USA og de landene som har begynt å skape alternativer til den US-amerikanske politikken.

Honduras’ befolkning gikk ved utgangen av 2009 en vanskelig tid i møte. Den politiske krisa, amnestispørsmålet etter svært mange overgrep mot befolkningen, økonomisk depresjon og Honduras’ allianser til andre latinamerikanske land, er temaer som ville komme til å prege samfunnet i 2010.

Kilder – Honduras:

Global  Resarch:” Washington behind the Honduras coup: Here is the evidence Repression intensifies” av Eva Golinger: http://www.globalresearch.ca/index.php?context=va&aid=14390

El Libertador: http://www.ellibertador.hn

Fosdeh: Foro Social de la Deuda Externa y Desarrollo de Honduras: http://www.fosdeh.net/

Observatorio de la Violencia en Honduras.

Mye informasjon på www.rebelion.org

Om Coimer & OP spørreundersøkelse på Narconews: http://narcosphere.narconews.com/thefield/3511/poll-wide-majority-hondurans-oppose-coup-d%E2%80%99etat-want-zelaya-back

Cofadeh: www.cofadeh.org

Frente Nacional contra el Golpe de estado: http://contraelgolpedeestadohn.blogspot.com/