Nicaragua

Nicaraguas Sandinist-regjering har satt i gang tiltak som bidrar til rural utvikling, bedre tilgang på helse og utdanning og en jevnere, dog dyrere, strømforsyning. Likevel har korrupsjon, valgfusk, menneskerettighets- og grunnlovsbrudd fra regjeringens side bidratt til at internasjonale organisasjoner og donorer har trukket viktig bistandstøtte og investeringer.

I november 2008 ble det holdt kommunevalg i Nicaragua og verken internasjonale eller nasjonale valgobservatører ble invitert eller tillatt. Daniel Ortega og Den sandinistiske frigjøringsfronten, Frente Sandinista de Liberación Nacional (FSLN), ble raskt erklært den store vinneren av valget i 105 av 146 kommuner, men protestene var store dagene etter valget og folk tok til gatene i protest mot det de mente var grovt valgfusk.

Det ble bevist valgfusk i mellom 37 og 46 kommuner, noe som har fått alvorlige konsekvenser for Nicaraguas forhold til viktige bistandsytere – som USA, EU og Norge – og ført til kutt i den direkte budsjettstøtten. President Hugo Chávez i Venezuela proklamerte at han ville dekke tapet, men summene har ikke kunne måle seg med de tidligere bidragene.

Samarbeid med Chávez

Nicaragua er ett av de ni landene som deltar i ALBA-samarbeidet – en handels- og samarbeidsavtale mellom venstreorienterte land i Latin-Amerika. FSLN og apparatet rundt president Ortega forvalter gjennom opprettelsen av flere privateide selskaper store summer fra dette samarbeidet, som egentlig er overføringer fra stat til stat. Mangelen på åpenhet rundt overføringene er påfallende og sterkt kritisert. 

Samtidig har regjeringen gjennom samarbeidet klart å sette i gang en del positive tiltak som tar tak i flere av Nicaraguas store utfordringer. Gjennom en stabil oljetilgang har strømtilførselen blitt atskillig mer pålitelig. Oljen blir betalt i form av eksport av landbruksprodukter. Avtalen kommer derfor småbønder til gode, og gjennom rurale kooperativer organiseres blant annet produksjon av svarte bønner for direkte eksport til Venezuela.

Et annet tiltak som ifølge regjeringens nettsted La Voz del Sandinismo delvis finansieres av ALBA-samarbeidet er Null sult-programmet for reduksjon av fattigdom, som støtter kvinner og familier i rurale områder gjennom å gi dem en ”pakke” med husdyr, såfrø og opplæring. Gjennom en bred satsing på kooperativer fra regjeringens side har småbønder fått økt tilgang på lån og kreditt til landbruksproduksjon.

Etter 16 år med nyliberale regjeringer, privatisering av utdanning og få investeringer i det offentlige skolesystemet, hadde analfabetismen i Nicaragua igjen steget til rundt 20 prosent i 2005. Etter den andre alfabetiseringskampanjen, basert på det kubanske læringskonseptet Yo, Sí puedo! (Ja, jeg kan!), erklærte Ortega landet igjen fritt for analfabetisme i juni 2009 på nettstedet El Pueblo Presidente. Kubanske leger kommer til Nicaragua for å forbedre helsetilbudet og gjennom prosjekt Milagro får fattige nicaraguanere operert øynene for grå stær.

Åpner for gjenvalg

19. oktober 2009 besluttet høyesterett at Daniel Ortega kan stille til gjenvalg som president i 2011. Da Ortega ikke fikk de nødvendige 56 stemmene i nasjonalforsamlingen for å gjennomføre grunnlovsendringen, anmodet han sammen med 109 FSLN-ordførere høyesterett om å overstyre Lov 147, som sier at en sittende president ikke kan gjenvelges eller gjenvelges to ganger.

Ortega forsvarte seg overfor Telesur med at det mest demokratiske er at folket selv kan bestemme hvem de vil ha til president og rise eller rose med sin stemme. Opposisjonen, fra både høyre og venstre, sivilsamfunn og internasjonale organisasjoner har uttrykt sterk motstand mot beslutningen. 

Parti, stat og mobilisering

Nicaragua er et høyst politisert samfunn. Enten er man sandinist eller antisandinist. Statlige institusjoner og organer er svært farget av partipolitikk og byråkratiet er som oftest tilhengere av det regjerende partiet. FSLN har gjennom seremonier i byer, landsbyer og bydeler delt ut over 1 million medlemskort til sympatisører og vurderer en ordning hvor man vil legge til rette for at dette medlemskapet skal kunne konverteres til stemmer ved neste valg, ifølge el19digital.com.

Ifølge en studie gjort av CID- Gallup Latinoamérica i juni 2009, sympatiserer 31 prosent av den nicaraguanske befolkningen med FSLN, 15 prosent med Partido Liberal Constitucionalista (PLC), de liberalkonservative, mens 46 prosent svarer at de ikke støtter noe politisk parti. Bare 21 prosent sier de er interessert i politikk. Mangelen på politiske engasjement kan nok skyldes den svært lave tillitten til det politiske systemet – bare 22 prosent har tillit til nasjonalforsamlingen, mens den katolske kirken på sin side har støtte fra om lag 50 prosent av befolkningen.

Den sosiale mobiliseringen var per 2009 begrenset og svært avhengig av partipolitikk. De fleste organisasjonene fra sivilsamfunnet ble startet opp under sandinistrevolusjonen på 1980-tallet, men mange av organisasjonene som tidligere støttet opp om FSLN og revolusjonen har de senere årene tatt avstand fra partiet og de såkalte danielistene. Mangel på koordinasjon organisasjonene imellom hindrer også en samlet grasrot. FSLN-apparatet mobiliserer mange kooperativer, fagforeninger og folk fra statlige institusjoner og de såkalte innbyggerrådene, Consejo de Poder Ciudadano (CPC). CPC-ene, som ble opprettet som et ledd i å oppnå direkte demokrati i regi av regjeringen, har imidlertid fått sterkt kritikk for å favorisere FSLN-sympatisører.

De andre politiske partiene har ikke like stor mobiliseringsevne, selv om det stadig organiseres mindre marsjer og protester. Movimiento de Renovación Sandinista (MRS), som under valget i 2006 hadde mange støttespillere, har etter at lederen Herty Lewites døde og etter oppløsningen av MRS som politisk parti før valget i 2008, mistet framdriften partiet en gang hadde. Ifølge kampanjeleder Israel Lewites for MRS i 2006 har mangel på lederskap, organisasjonsstruktur og støtte i befolkningen ført til at partiet har liten reell innflytelse på politikken og manglende evne til å mobilisere.

Økonomisk nedgang

Inflasjonen i Nicaragua var i 2008 på 13,8 prosent. Som råvareprodusent og eksportør er landets handelsbalanse negativ da det samme år ble importert for rundt 4 milliarder US dollar og eksportert for rundt 1,5 milliarder dollar. På grunn av den globale økonomiske krisen gikk pengeoverføringer fra nicaraguanere i utlandet, i hovedsak i Costa Rica og USA, ned med om lag 5 prosent i første halvdel av 2009. Rundt 1 million nicaraguanerne mottar overføringene som utgjør cirka 50 prosent av landets totale eksport og cirka 17 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP). Tre av fire nicaraguanere mener at levekostnadene har gått drastisk opp i 2009 og tusenvis har mistet jobbene etter at flere selskaper som har drevet virksomheter i såkalte frihandelssoner har lagt ned driften i Nicaragua.

Begrenset ytringsfrihet

I løpet av de siste årene har man sett tegn på at ytringsfriheten i Nicaragua har blitt innskrenket. I september 2008 ble flere sivilsamfunnsorganisasjoner og medieinstitusjoner gransket for hvitvasking av penger og truet med å miste sin organisasjonsstatus, blant dem Oxfam Storbritannia, Forskningssenteret for kommunikasjon (CINCO) og den Autonome Kvinnebevegelsen (MAM -Movimiento Autónomo de Mujeres).

Selv om de to største avisene i Nicaragua, La Prensa og El Nuevo Diario, er kritiske til regjeringen, har de små opplag og når en begrenset andel av befolkningen. President Ortega gir bare intervjuer til sine egne statskanaler som kringkaster via radio og TV. Mediedekningen i landet er generelt svært polemisk og politisert.  

Farlig abortforbud

Rett før valget i 2006 ble unntakshjemmelen for abort i tilfeller der morens liv står i fare eller etter voldtekt, fjernet fra nicaraguansk lov. Totalforbudet mot abort innebærer at jenter og kvinner som tar abort og helsepersonell som utfører inngrepet kan bli straffet med fengsel. Den nye straffeloven fra 2008 innebærer at helsepersonell ikke kan gi jenter eller kvinner med alvorlige sykdommer, som kreft, malaria og hiv/aids, behandling dersom dette truer fosteret.

Amnesty Internationals assisterende generalsekretær, Kate Gilmore, uttalte etter et besøk i Nicaragua i juli 2009 at ”forbudet mot terapeutisk abort er en skam og det er en menneskerettighetsskandale som latterliggjør medisinsk vitenskap og som sørger for at loven begrenser tilgangen gravide jenter og kvinner har på livsviktig medisinsk assistanse.” 

Forbudet ble innført i et forsøk fra FSLN, som bidro med avgjørende stemmer i lovendringen, på å knytte sterkere bånd med den katolske kirken. Tilgangen på terapeutisk abort blir brukt som et politisk virkemiddel av de politiske partiene, uten å ta hensyn til kvinnenes beste og deres rettigheter. Flere europeiske land, blant dem Norge, har uttalt seg sterkt mot forbudet. EU og FN har bedt Nicaragua gjeninnføre kvinners rett til abort. 

Bedre før?

De liberale høyreorienterte presidentene Arnoldo Aleman og Enrique Bolaños, som var blant makthaverne i Nicaragua før FSLN fikk makten i 2006, bidro i liten grad til utvikling av landet. Korrupsjonsnivået steg til nye høyder under Alemans tid som regjeringssjef, millioner av dollar ble underslått av presidenten selv. De liberale sørget også i stor grad også for å øke avstanden mellom sandinister og ikke-sandinister og blande partipolitikk og statlige institusjoner, initiativ og tiltak.  

Regjeringen mener den bidrar til en bedre og mer rettferdig økonomisk fordeling og at den er på de fattiges side. El Pueblo Presidente (Folket som president) er Ortegas slagord. Han framholder at hans regjering er den eneste som har brydd seg om de fattige og som satser på helse, utdanning og rural utvikling – konkrete tiltak for de som befinner seg nederst på den økonomiske rangstigen. Selv om Nicaragua i 2009 opplevde en nedgang i BNP på nesten 3 prosent, ifølge CIA – The World Factbook har Ortegas regjering vist økt interesse for de fattige gjennom større investeringer i landbrukssektoren for små- og mellomstore bønder.

Ernesto Cardenal, tidligere kulturminister under Daniel Ortega på 80-tallet og verdenskjent dikter og forfatter, er en av mange tidligere FSLN-tilhengere som har mistet troen på partiet og det politiske systemet i Nicaragua. I samtale med Solentiname i juli 2009 uttrykte Cardenal at ikke venter ingen endring vil skje før Ortega er godt begravd under jorda. Pakten mellom Ortega og Arnoldo Aleman fortsetter, i likhet med korrupsjon, mangel på åpenhet og innsyn i statens virksomheter.  

Selv om Ortega og hans førstedame Rosario Murillo, hevder å lede en regjering for ”gjenforening og enhet” under navnet ” Gobierno de Reconciliación y Unidad Nacional” ser man lite til en aktiv innsats for å forene sandinister og antisandinister.

Norge i Nicaragua

Siden sandinistrevolusjonen i 1979 har Norge, og ikke minst nordmenn på solidaritetsbrigade, støttet det nicaraguanske folket. I 1987 ble det etablert et Norad-kontor i landet og bistandsmidler ble i stor grad kanalisert gjennom lokale organisasjoner. I dag er det ambassaden som har ansvar for bistandsprosjektene.  

Fram til 2001 var Nicaragua de eneste landet i Mellom-Amerika som hadde prioritert status i Norge, men mistet posisjonen i 2002. Nicaragua mottar likevel en stor andel av de norske bistandsmidlene som går til regionen, og i 2008 utgjorde dette beløpet 122,3 millioner kroner. Den norske bistanden rettes inn mot styrking av menneskerettigheter, godt styresett, rural utvikling og bærekraftig bruk av naturressursene. Deler av bistanden går til noen lokale organisasjoner, blant annet ADDAC i Matagalpa og FADCANIC på Atlanterhavskysten, men også ministerier og statlige utviklingsprosjekter blir støttet med norske midler.  

Norge og en rekke andre land bidro fram til 2008 med direkte støtte til det nicaraguanske nasjonalbudsjettet. Etter anklagene om valgfusk november 2008 valgte mange land å trekke denne støtten. Norge, som kun hadde forpliktet seg til å støtte ut 2008, valgte å ikke fornye budsjettstøtten, men heller kanalisere pengene til mer konkrete prosjekter innen landbruk, rural utvikling og bærekraftig ressursforvaltning. Et nytt prosjekt støtter det nicaraguanske Energiinstituttet (INE) og Norge bidrar med utvikling av petroleumssektoren. Argumentene for ikke å fornye kontrakten for budsjettstøtte var blant annet brudd på noen av prinsippene som giverlandsgruppen hadde satt for avtalen; mangel på åpenhet rundt avtalene med Venezuela; at tidligere president Arnoldo Aleman går fri fra korrupsjonsanklagene og i tillegg kan drive valgkampanje for sitt kandidatur som president i 2011; og uregelmessighetene ved valget i 2008.

Ellers har Redd Barna en stedlig representant i Nicaragua. Utviklingsfondet, SAIH, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, Plan og Socorro er andre norske organisasjoner som finansierer prosjekter gjennom lokale partnere i Nicaragua.

Det har vært få handelsforbindelser mellom Norge og Nicaragua, og det er lite eksport fra Nicaragua til Norge. Et fåtall bedrifter med norske eiere har riktignok etablert seg i landet, mest kjent er NICANOR og NICAFISH, begge selskaper som driver med fiskeoppdrett og foredling. Et norskeid firma, Norteak AS, planlegger å investere rundt 70-80 millioner kroner i et treplantingsprosjekt, med forhåpninger om at et kommersielt prosjekt også skal ha en positiv effekt på lokalsamfunnet ved å bidra med flere arbeidsplasser, rural utvikling og forhindre erosjon og videre avskoging.  

Ortegas satsing på utdanning, helse og rural utvikling gir håp, men Nicaraguas utvikling er også avhengig av internasjonal støtte, bistand og investeringer og det er derfor essensielt at Ortega forsøker å gjenopprette tillitten hos donorer og samarbeidsland ved å spille med åpne og mest mulig demokratiske kort.