Panama

Panama bar lite preg av venstrevindene på kontinentet under presidentvalget i mai 2009. Kandidaten fra høyrepartiet Demokratisk Forandring (CD), Ricardo Martinelli, mente daværende president Martín Torrijos hadde gjort altfor lite for å fordele rikdommen fra den kraftige økonomiske veksten i Panama det siste tiåret. I tillegg ble Torrijos-administrasjonen beskyldt for å gjøre for lite med den økende kriminaliteten. Under valgkampen som pågikk midt i den internasjonale finanskrisen, ble det panamanske folk fristet av de nyliberale strategiene til businesseksperten Martinelli, som også er eier av butikkjeden SUPER99.

Han lovet å få fortgang i frihandelen med USA, hvor frihandelsavtalen som ble ratifisert i 2006 fortsatt sitter fast i Kongressen, og å tiltrekke utenlandske investeringer med mål om å få flere panamanere i arbeid og landet ut av finanskrisen. I tillegg ville Martinelli fortsette utvidelsen av Panamakanalen, som etter folkeavstemning i 2006 skulle utvides og fordoble kapasiteten. Utvidelsen vil ha en totalkostnad på 5,25 milliarder dollar, i følge Panama Canal Authority sine budsjett.

Martinelli vil bruke utvidelsen og nye utenlandske investeringer til å få landet ut av den økonomiske krisen og bort fra plasseringen som Latin-Amerikas nest verste land når det gjelder sosiale forskjeller. Landet er rangert relativt høyt oppe, som nr. 62, på indeksen for menneskelig utvikling (HDI) i 2007 og 2008. Men fattigdomsproblemet er fortsatt stort når 20 prosent av befolkningen lever på mindre enn to dollar om dagen og 10 prosent under én dollar daglig, ifølge oversiktsrapporten den norske ambassaden publiserte for 2008.

Kampen om landtangen

Panamas historie er preget av en kamp om makt over og tilgang på denne tynne landtangen som forbinder to verdenshav og bidrar betraktelig til å sette fart i verdenshandelen. USA var landet som til slutt fikk gjennomført kanalprosjektet på starten av 1900-tallet, men Spania, England og Frankrike har også kjempet om å danne en gjennomfartsåre i området hvor Panama ligger i dag.

Etter et særdeles mislykket forsøk på å grave ut en kanal på havnivå, under ledelse av franskmannen Ferdinand de Lesseps, arkitekten bak Suezkanalen, hjalp den ferske stormakten USA de panamanske nasjonalistene med frigjøring fra Colombia. Frigjøringshjelpen var naturligvis et tiltak i bytte mot makt til å sette i gang et siste forsøk på å bygge en kanal med slusesystem, blant annet for å få effektivisert handelen med Asia. USA fikk fullt eierskap til kanalen, noe som i løpet av hele 1900-tallet ikke var populært hos nasjonalistiske krefter i Panama. Spesielt på 1960-tallet, samtidig som antiamerikanske holdninger spredte seg internasjonalt, ble det bygd bred motstand mot et imperialistisk eierskap til denne viktige gjennomfartsåren i Panama.

Etter at flere amerikanske soldater ble drept av panamenske opprørere, godtok Henry Kissinger i 1974 en avtale om overføring av kanalen til Panama, ifølge historieprofessor Walter La Feber fra USA. Det skulle imidlertid ta flere tiår før overtakelsen endelig var et faktum i 1999, under president Martin Torrijos.

Skatteparadis

Kanalen har etter overtakelsen blitt en svært sentral brikke i panamansk økonomi, og landet har det siste tiåret hatt en økonomisk vekst, hele 9,2 prosent i 2008, ifølge CIA World Factbook. 80 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) kommer fra tjenestesektoren, spesielt knyttet til drifting av kanalen, banktjenester, frihandelssonen i Colón, forsikringssektoren, containerhavner, skipsregisteret og turisme. I tillegg får landet inntekter av å eksportere bananer, reker, sukker, kaffe og klær.

Norge har lite handel med Panama. I 2007 var eksporten fra Norge til Panama 158 millioner kroner og importen på 278 millioner kroner, ifølge den norske ambassaden. Norske myndigheter blir imidlertid kritisert for Oljefondets investeringer i Panama. ”Oljefondet har siden 2005 mangedoblet investeringene i typiske skatteparadis. Et titalls nye er tatt inn i varmen, blant andre Jersey, Panama, Kypros og Bahamas. Skatteparadis er ansett som bidragsytere til korrupsjon og terrorisme” skriver Torstein Skjølberg i Petro & Energi. Jan Borgen i Transparency International sa til NRK om den rødgrønne regjeringen at "Det er dobbelmoralsk at man ønsker å bekjempe korrupsjon, og samtidig plasserer statlige midler i skatteparadiser som skjuler korrupsjon av veldig grov art, og i stort omfang. Jeg synes det er problematisk for troverdigheten til regjeringen."

Panama har i følge TimesOnline en lang historie som skatteparadis. Det var kun under Noriegas diktatur på 80-tallet at det var stor tilbakegang, mens gradvis etter Noriegas fall ble Panama sett på som et av de mest attraktive skatteparadiser som finnes på grunn av mangelen på gjennomsiktighet og de lave skattene. Statusen som skatteparadis er også en av hovedgrunnene til at Kongressen i USA avventer den endelige ratifiseringen av frihandelsavtalen mellom de to landene.

Urfolk i kamp

Urfolksgruppene i Panama bor i områder som er svært rike på naturressurser, men lever under svært fattige kår. De sju ulike urfolksgruppene – Ngöbe, Bugle, Bribri og Naso i vest, Kuna, Embera og Wounaan i øst – representerer til sammen 8,4 prosent av befolkningen i Panama og har fem av 78 plasser i nasjonalforsamlingen, ifølge Indigenous World.

I Panama finnes fem ulike urfolksterritorier, eller comarcas, som fungerer som politisk oppdelte soner for de forskjellige urfolksgruppene. Comarcaene er anerkjent av grunnloven, med unntak av områdene til Naso-folket, Bri-bri-folket, og deler av Wounaans-, Emberá- og Kuna-folkets områder. Urfolksgruppene har egne parlamenter eller urfolkskongresser som er anerkjente som autonome styresmakter. Den politiske deltakelsen skjer dermed mest i disse foraene, mens i Panamas regjering, nasjonalforsamling og høyesterett er de svært underrepresentert, ifølge den internasjonalt anerkjente Kuna-advokaten Hector Huertas.  

I 2007 ble det satt i gang en dialog for å diskutere de autonome comarcaene, men daværende regjeringsparti PRD nektet å innføre en ny lov som anerkjente land til gruppene uten comarca. Staten ønsker å ha makt over og tilgang på områder med store naturressurser. For eksempel har Naso-folket, som bare teller 2000 mennesker og dermed er sårbare, ønsket gjennomslag for å få sitt område anerkjent som comarca. Staten på sin side ønsker å bygge ut vannkraftverket Byonic i deres sone og vil dermed ikke anerkjenne comarcaen, da deler av områdene vil bli lagt under vann.

Ngobe Buglé-folket som ikke er del av den anerkjente comarcaen ble tvangsflyttet da det utenlandske selskapet AES Panama fikk konsesjoner til å bygge ut tre vannkraftverk på deres land.

Et annet eksempel på konflikt mellom urfolk, staten og private selskaper som Huertas påpeker var da 5000 fat olje ble sølt ut i Chiriquí Grande-bukta. 50 småsamfunn avhenger av sjøen i området. Selskapet Petroterminal de Panamá og andre utenlandske selskaper sto bak oljeutslippene, men nektet å betale erstatning til urfolksgruppene. 

Også innenfor de anerkjente comarcaene skjer det jevnlige brudd på selvstyre og rett til landområder. Konfliktene dreier seg om mangel på konsultasjonsrunder og samtykke fra urfolkenes side når staten gir ut konsesjoner til utenlandske selskaper.

Veien videre

Panamas nyvalgte president Ricardo Martinelli har lovet å jobbe for redusere de sosiale forskjellene i landet. Men med økt frihandel og et markedsliberalistisk veivalg, samt lovnader om økte investeringer fra utenlandske selskaper, vil man forvente en økning i de territoriale konfliktene i Panama i den nærmest fremtid.   

 

kilder

Huertas, H (2008). Indigenous World 2008. Copenhagen. IWGIA(International Work Group for Indigenous Affairs)

La Feber, W (1989). The Panama Canal. The crisis in historical perspective. New York, Oxford. Oxford University Press.

Parellada, A (2006) Indigenous World 2006. Copenhagen. IWGIA (International Work Group for Indigenous Affairs)

Internettkilder:

CIA World Factbook. https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/pm.html

http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/8031425.stm  04.05.2009 http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/country_profiles/1229332.stm

Portal noruega http://www.noruega.org.ni/Norsk/Panama/Oversiktsrapport-Panama-Desember-2008/