Peru

Perus økonomiske utvikling var i medvind da den internasjonale finanskrisen rammet mot slutten av 2008. Samme år kunne landet vise til en vekst i brutto nasjonalprodukt på hele 9,8 prosent, ifølge tall fra Nasjonalt institutt for statistikk og informatikk (INEI). Den beskjedne veksten på 1,1 prosent i 2009 tolkes positivt når den sammenlignes med de økonomiske resultatene i resten av regionen.

Vekst og fattigdom

Håndteringen av finanskrisen var en stor utfordring for president Alan Garcías regjering, som hadde valgt å videreføre den økonomiske modellen til forgjengeren, Alejandro Toledo. For å imøtekomme en markant nedgang i private investeringer, satte finansdepartementet, Ministerio de Economía y Finanzas (MEF), inn en omfattende tiltakspakke på om lag 4,4 millioner US dollar som blant annet inkluderte økte investeringer i infrastruktur og offentlige tjenester. Gruvedrift, olje- og gassektoren ble sterkest rammet av krisen, etterfulgt av fiskerindustrien og andre konkurranseutsatte eksportnæringer. Ifølge MEF var offentlige investeringer i 2009 på sitt høyeste nivå siden 1986, målt i andel av BNP.

Økonomisk vekst til tross, fattigdom er fortsatt den største sosiale utfordringen i Peru. Garcías regjering har siden 2007 utviklet en omfattende strategi i kampen mot fattigdom – CRECER – hvor hovedmålet er å redusere andelen fattige i landet til 30 prosent og underernæring blant barn under fem år til 9 prosent fram mot 2011. Ifølge tall fra INEI lever fortsatt 36,2 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen, mens 12,6 prosent lever i ekstrem fattigdom. Utviklingen i fattigdom viser en positiv tendens, fra 44 prosent i 2006 til dagens nivå. Målene til CRECER mot 2011 er imidlertid truet av begrenset økonomisk vekst. Skal målene nås forutsettes en årlig gjennomsnittlig økonomisk vekst på 9,2 prosent, ifølge en ny rapport fra Cámara de Comercio de Lima. 

Ekstrem fattigdom er først og fremst framtredende i provinsene i høylandet, spesielt i det sørlige Peru, og i regnskogsområder som Apurímac og Huancavelica. Hver tredje peruaner er fortsatt underernært og annethvert barn under fem år er anemiske, ifølge Federico Arnillas, president ved Mesa de Concertación para la Lucha contra la Pobreza.  

Vold i Amazonas

I likhet med tidligere år kommer fortsatt sosial uro, forårsaket av store sosiale forskjeller, ofte til uttrykk i regionale konflikter. Mot slutten av det første tiåret i 2000 var det flere konflikter i forbindelse med gruvedrift og kokaproduksjon, med blant annet en rekke voldelige konfrontasjoner i 2009, hvor flere mennesker mistet livet, som resultat. 

De mest dramatiske hendelsene fant sted i Bagua i Amazonas-regionen nord Peru. Amazonas, er en del av landet som over lengre tid har vært ansett som kilde til potensiell vekst og velstand på grunn av sine store forekomster av naturressurser; olje, trevirke og mineraler. Flere programmer og tiltak er blitt implementert de siste 50 årene for å fremme investering i regnskogen, blant annet subsidier til private investeringer, samt lavere eller nullbeskatning. Tidligere president Alberto Fujimori reduserte en del subsidier på 1990-tallet, noe som ledet til omfattende mobilisering blant lokalbefolkningen, spesielt i urbane strøk, men også blant bønder og urfolk i rurale strøk.  

Som en del av implementeringen av frihandelsavtalen med USA, fikk Garcías regjering fullmakt fra kongressen til å gjennomføre en rekke tilpasninger i landets lovgivning i 2008. Dekretene 1090 (Lov om forvaltning av skog og vilt) og 1064 (Lov om forvaltning av jordbruksområder) var blant ti dekreter for regulering av eiendomsforhold, bruk og utvikling av naturressursene i landet – områder som i stor grad har vært lite regulert i peruansk lovgivning. Dekretene møtte stor motstand fra flere hold, ikke minst urfolksorganisasjoner, som krevde at dekretene ble annullert. Regionale forbund, med bred deltakelse fra fagforeninger og urfolksorganisasjoner, mobiliserte til demonstrasjoner og streik i Amazonas flere ganger i 2008 i protest mot lovforslagene. Etter megling mellom sentrale myndigheter og regionale aktører, ble dekretene 1090 og 1064 funnet grunnlovsstridige av grunnlovsdomstolen i begynnelse av 2009.

Det oppsto et juridisk tomrom som avstedkom nye konflikter i 2009. En ny streik startet i april, veiene i Bagua ved Curva del Diablo ble sperret i flere uker og situasjonen tilspisset seg. En oljeinstallasjon ble okkupert 9. april og 28 politimenn ble holdt fanget uten at sentrale myndigheter grep inn. Da innenriksdepartementet 5. juni – samme dag som kongressen skulle ta stilling til dekret 1090 – beordret politiet å aksjonere mot veisperringene kom det til voldelige konfrontasjoner med demonstrantene som rystet hele landet. Ifølge Caretas mistet 25 politimenn og ni sivile, fire av dem urfolk, livet. Ti politifolk skal ha blitt torturert og likvidert på oljeinstallasjonen.

Etter hendelsene i Bagua ble det tatt flere initiativ til dialog mellom demonstrantene, urfolksorganisasjoner og staten. Både statsministeren Yehude Simon og innenriksministeren Mercedes Cabanillas måtte gå av på grunn av håndteringen av konflikten. Urfolksorganisasjonen AIDESEP (Asociación Interétnica de la Selva Peruana), som ledet en del av demonstrasjonene er blitt sterkt kritisert i mediene og beskyldt for å være ansvarlige for volden. Organisasjonens leder, Alberto Pisango Chota, ble politianmeldt og rømte til utlandet. Han har søkt politisk asyl i Nicaragua. Uken etter ble de omstridte dekretene nedstemt i kongressen. Fra sentralt hold ble det opprettet et dialogforum kjent som ”Mesa Amazónica”, bestående av fire arbeidsgrupper som skulle utrede Bagua-hendelsene, dekretene om naturressurser, ILOs konvensjon 169 og dens implementering i Peru, samt utviklingsspørsmål i Amazonas-regionen. Arbeidsgruppene besto av representanter fra staten og sivilsamfunnet, blant annet urfolksorganisasjoner, og utarbeidet sine rapporter høsten 2009. Den mest kontroversielle, om Bagua-hendelsene, ble offentliggjort i januar 2010. Urfolksorganisasjoner er uenige med konklusjonene og tar avstand fra rapporten. De akter å fortsette mobiliseringen.

Både regionale konflikter og kampen for urfolksrettigheter kom til uttrykk i Bagua-hendelsene. Befolkningen i regnskogsregionene har i liten grad vært integrert i det peruanske samfunnet på linje med andre grupper og regioner. Deres spesifikke regionale og etniske interesser har ikke nådd opp på den nasjonale dagsordenen. Tvert imot er lokalbefolkning i Amazonas i lang tid blitt ignorert i Peru. Bagua-hendelsene kan representere Amazonas-urbefolkningens inntog på den nasjonale politiske arenaen, med krav om politisk deltakelse og økonomisk utvikling. Det nasjonale blikket rettes nå mot Amazonas. 

”Narcoterrorismo”

De siste to årene har Peru opplevd flere angrep fra geriljagruppen Sendero Luminoso, Lysende sti på norsk, spesielt i områder hvor det er omfattende kokaproduksjon. Det er bevist at geriljaen er sterkt involvert i flere ledd i den ulovlige virksomheten, i form av beskyttelse for kokabøndene, smugling av nødvendige kjemikaler og parafin, framstilling og transport ut av regionen, slik avisen La República skrev i november 2009. Inntektene fra dette går angivelig til innkjøp av våpen, som igjen brukes mot politiet og militæret. Ifølge en FN-rapport, benyttes 560.000 mål til dyrking av koka i landet, men på bare 66.760 mål dyrkes dette lovlig. I Peru er det lov å dyrke koka til eget bruk og for salg til det nasjonale kokaforetaket, Empresa Nacional de Coca (ENACO). Alt øvrig produksjon er ulovlig.  

Myndigheten har satt i verk et program for fjerning av kokaplanter (CORAH) i Huallaga-dalen, mens hovedområdet for kokadyrking – Apurimac-dalen, kjent som VRAE-området (Valle del Río Apurímac) – er forsatt utenfor rekkevidde.

Regjeringen har militær seier mot Lysende sti i VRAE-området som mål, noe som har kostet mange menneskeliv. Til sammen ble over 30 politimenn og soldater drept i kampen mot geriljaen i 2009.

Fujimori tilbake i Peru

Perus oppgjør med brudd på menneskerettigheter begått under den interne konflikten og det autoritære Fujimori-regimet er godt i gang. Prosessen inkluderer erstatningsprogrammer og straffeforfølgelse av overgripere.  Alberto Fujimori, som var president fra 1990 til 2000 var tiltalt for flere tilfeller av menneskerettighetsbrudd og korrupsjon. Tirsdag 7. april ble han dømt til en 25-års fengselsstraff for grove menneskerettighetsbrudd. Domsavgjørelsen satte punktum for den 15 måneder lange rettssaken om La Cantuta–Barrios Altos-saken og Sótanos SIE.

Den første saken omhandler 25 personer, blant annet et åtte år gammelt barn, som ble drept i perioden november 1991 til juli 1992 av den paramilitære Colina-gruppen. Den andre saken omhandler flere tilfeller av ulovlig arrestasjon, kidnapping og tortur ved hovedkvarteret til Hærens etterretningstjeneste. Disse sakene ble behandlet i én samlet rettsprosses siden alle dreier seg om brudd på menneskerettighetene. Ifølge påtalemyndigheten var Fujimori ansvarlig for disse overgrepene fordi hans sikkerhetspolitikk tillot dannelsen av paramilitære grupper som kjempet for å utrydde geriljamedlemmer. Påstanden var at Fujimori visste om Colina-gruppens eksistens, godkjente dens metoder og viste liten eller ingen vilje til å stoppe gruppen.

I begynnelsen hadde ikke aktoratet konkrete beviser, dokumenter eller vitneutsagn som kunne bekrefte at Fujimori beordret hendelsene i La Cantuta, Barrios Altos og SIE. Det endret seg i januar 2008, da flere tidligere medlemmer av Grupo Colina forklarte seg for domstolen. Forklaringene deres styrket påtalemyndighetenes påstand: Overgrepene ble innrapportert til Fujimori, som hadde full kjennskap til dem og sågar godkjente dem. Fujimoris forsvarere hevdet på sin side at Colina-gruppen ble dannet av hæren i all hemmelighet, og at presidenten verken kjente til eller tillot dens virksomhet. Forsvaret hevdet at Fujimori ikke kunne stoppe noe han ikke visste om.

Juridisk har rettssaken og dommen mot Fujimori stor betydning, da det var første gang i historien at en tidligere statsleder ble utlevert til opprinnelseslandet for å bli stilt for retten for menneskerettighetsbrudd der. I sin avgjørelse har domstolene slått fast at forbrytelsene Fujimori ble anklaget og dømt for utgjør forbrytelser mot menneskeheten. Domstolen fant at eksistensen av en sikkerhetspolitikk som tillott systematisk brudd av menneskerettigheter var tilstrekkelig bevist og ikke minst straffbar. Fujimori ble dømt som hovedansvarlig for forbrytelsene som ble begått innenfor rammene av denne politikken. 

Fra flere hold både i Peru og internasjonalt berømmes Spesialdomstolen i Perus høyesterett for måten rettsaken ble gjennomført på. I en rettssak med så mange politiske over- og undertoner, måtte det vises vilje og evne til å respektere og garantere for rettssikkerheten. På mange måter utgjorde saken en prøvestein for det peruanske rettsvesenet. Domstolen ledet av dommer César San Martín klarte på alle måter å sikre en ryddig og åpen prosess.

Foran president og kongressvalg i 2011, står Peru fortsatt overfor store utfordringer: omfordeling mot sosial ulikhet, pluralisme og inkludering, og den såkalte narkoterrorismen. Valget vil være en god anledning til å tenke nytt om hvordan best møte disse utfrodringene.