Surinam

Det minste selvstendige landet i Sør-Amerika ble uavhengig i 1975. Bare fem år senere gjennomførte en militær gruppe ledet av Desirée Bouterse et militærkupp, som de kalte, og fortsatt kaller, en revolusjon med løfter om sosiale endringer og endringer i maktstrukturene. Fra 1986 ble den turbulente politiske situasjonen forverret av interne stridigheter mellom militærregimet og en geriljagruppe ledet av Ronnie Brunswijck, en av Bouterses tidligere livvakter. Samtidig møtte Bouterse mye motstand og protester fra folket og utlyste nye valg i 1987. Men demokratiet fikk enda et avbrudd i 1990, da Bouterse gjennomførte nok et kupp, denne gangen per telefon.”Telefonkuppet” viste at Bouterse fortsatt hadde enorm makt i landet; selv om regjeringen i tiden frem mot kuppet var sivil, var det Bouterse som hadde den reelle makten. Situasjonen førte til at Nederland stanset all økonomisk bistand fram til fredsavtalen i 1991. Manglende bistandsmidler, en skjødesløs økonomisk politikk og materielle ødeleggelser forårsaket under stridighetene har ført til fortsatt manglende infrastrukturen i indre regioner.

Siden 2000 har president Ronald Venetiaan og hans koalisjonsregjering styrt Surinam. Regjeringen har gjennomført flere prosjekter for å stabilisere økonomien, og har til en viss grad lyktes. I perioden 2006-2008 har brutto nasjonalprodukt (BNP) økt med om lag 5 prosent årlig. Ifølge FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC) er denne veksten i BNP, på tross av finanskrisen og høy inflasjon, et resultat av stabile eksportpriser på gull og bauxitt. Offentlig sektor har fått en lønnsøkning, men veksten i konsumprisindeksen har vært så sterk at folk flest likevel ikke har fått bedre kjøpekraft.

Landets økonomiske ryggrad, bauxitt og gull, utgjorde i 2008 henholdsvis 50 og 34 prosent av landets totale eksport.  På grunn av manglende kapasitet har utvinningen av disse mineralene blitt overlatt til internasjonale selskaper som IAMGOLD, Alcoa og verdens største gruveselskap, BHP Billiton. Disse tre står til sammen for 25 prosent av statens inntekter. BHP Billiton har imidlertid kunngjort at selskapet vil trekke seg ut av landet i løpet av 2010 fordi gruvene selskapet opererer ventes å være tomme innen kort tid, og jakten på nye bauxittgruver har vært kontroversiell.  De to andre selskapene fortsetter, i samarbeid med regjeringen, å utforske nye gruvefelt.

Politisk såpeopera

Bouterse og Brunswijck har vært politisk aktive siden den turbulente perioden og var begge representanter i nasjonalforsamlingen frem til begynnelsen av 2009, da Bouterse ble kastet ut for manglende oppmøte. Han leder fortsatt Det nasjonale demokratiske partiet (NDP), det største politiske partiet i Surinam. I 1999 ble Bouterse domfelt in absentia for narkotikasmugling i Nederland og risikerer å bli arrestert dersom han forlater Surinam.

I 2007 ble han igjen anklaget for lovbrudd. Sammen med 24 andre står han siktet for ”desember-mordene” i 1982, der 15 opposisjonelle fanger ble drept. Regimet hevder fangene ble drept under et mislykket fluktforsøk, men etterforskningen tyder på at de ble skutt forfra, som av en eksekusjonspelotong. Vitner plasserer dessuten Bouterse på stedet da drapene skjedde. Rettsaken ble i 2009 forsinket av utsettelser og vitners fravær, og det ser ikke ut til at noen kjennelse vil komme før valget i mai 2010.

Likevel er NDP den største favoritten foran valget. Bouterse har kunngjort at han vil stille som partiets presidentkandidat, men i hovedstaden spekuleres det på om partiets andrekandidat, Jennifer Geerlings-Simons, kan bli landets første kvinnelige president. Hun kan i motsetning til Bouterse bevege seg utenfor landets grenser og bedre ta seg av daglige politiske gjøremål, som å møte i nasjonalforsamlingen. Bouterse vil antakelig uansett utøve betydelig makt- fra kulissene eller fra hovedscenen. 

Regionale ulikheter

Til tross for at landet politisk og økonomisk har vært relativt stabilt de siste årene, er sosial ulikhet fortsatt et problem. Ifølge FNs Human Development Report fra 2009 lever 27,9 prosent av befolkningen på under to US dollar om dagen. Dette representerer en nedgang, men tilgangen til utdanning og betalt arbeid er fortsatt et problem, spesielt for de etniske gruppene som bor i Surinams regnskogskledde innland. Innlandet utgjør omkring to tredjedeler av Surinams totale utstrekning, og huser 20 prosent av den totale befolkningen, for det meste maroons (etterkommere av rømte slaver) og urbefolkning. Urbefolkningen utgjør i dag rundt 3,5 prosent av den totale befolkningen.

 Arbeidsledigheten i hovedstadsdistriktet lå på mellom 11 og 15 prosent i første halvdel av 2007, ifølge Surinams statistiske sentralbyrå. Tall fra innlandet er ikke tilgjengelig fra den samme perioden, men tall fra 2004 viser at arbeidsledigheten i visse deler av innlandet lå mellom 20,6 og 46,5 prosent.  Tall fra Paramaribo i 2004 viser at det var liten endring der frem til 2007. En sammenligning mellom kyst- og innlandsregionene viser at det er en dramatisk forskjell. En av grunnene til det er at staten har vært og fortsetter å være den desidert største arbeidsgiveren i landet, men de fleste statlige institusjoner befinner seg i kystområdene. Dette samt manglende infrastruktur fører til få jobbmuligheter i innlandet.

Utdanning er også et problem både med hensyn til tilgang og kvalitet. Ifølge en rapport fra utdanningsdepartementet fra 2004 er det bare 62 prosent av barna i innlandet som begynner på skolen, og de som gjør det møter språklige utfordringer. Mens nederlandsk er offisielt undervisningsspråk snakker bare et fåtall av urbefolkningen og maroons i regionen dette språket. I kystområdene derimot går 82 prosent av barna på skole og undervises på sitt morsmål. Det er bare i denne delen av landet at det finnes utdanning på høyere nivå enn barneskole.

Landrettigheter og urfolk

I Kabalebo i vest og i Nassau i øst har regjeringen undersøkt muligheter for ny eller utvidet gruvedrift. Begge prosjektene har møtt stor motstand blant lokalbefolkningene og miljøorganisasjoner. I Nassau er det påvist endemiske fiske- og dyrearter som kan hindre gruveplanene. Urbefolkningen kjemper mot at økonomiske interesser skal ødelegge deres territorier. Befolkningen i vest har derfor kartlagt bosettinger, jaktmarker, fiskeplasser og steder med spirituell betydning.

Urbefolkningens kamp mot inntrengende prosjekter er blitt belønnet med internasjonal oppmerksomhet. I 2009 fikk Hugo Jabini og Eduards Wanze, to lokale landsbyledere den internasjonale Goldman-prisen for sin innsats mot avskoging. Selv med en ratifisering av FNs erklæring om urfolks rettigheter og en dom i den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen i 2007, anerkjenner Surinam ikke urbefolkningens land- og selvbestemmelsesrettigheter. For å kunne øve mest mulig press på sine respektive regjeringer samarbeider urfolksorganisasjoner i Surinam, Guyana og Fransk Guyana.

Norge og Surinam

Norge har spilt, og spiller fortsatt, en viktig rolle i landets utvikling. Den norske misjonæren Otto Tank var på 1800-tallet aktiv i Surinam. Han startet skoler og var, ved å presse den nederlandske regjeringen, delaktig i avskaffelsen av slaveriet som preget kolonien. En statue av ham er reist i hovedstaden.  Men det er handel som i størst grad knytter de to landene sammen. Frem til 1960-tallet kom en stor andel av den norske kaffeimporten fra Surinam, og i dag er Norge endestasjon for den største andelen surinamske eksportvarer, med 24 prosent foran USAs 17 prosent ifølge tall fra 2008. 

Importen består for det meste av det foredlede bauxitt-produktet alumina som brukes i aluminiumsproduksjon. Oljesektoren er i vekst, men i likhet med bauxittindustrien er Surinam også på dette feltet avhengig av utenlandsk ekspertise for å kunne utnytte ressurssene. Aker Solutions fikk i 2009 kontrakt for å iverksette det største prosjektet i landets historie, med mål om å doble det statlige oljeselskapets raffineriproduksjon til 15 000 fat per dag. Oljesektoren kan bidra til økt samarbeid med mellom Norge og Surinam.