Den Bolivarianske republikken Venezuela

Siden Hugo Chávez ble valgt til president i Venezuela i 1999 har landet vært karakterisert av fremveksten av en venstreorientert massebevegelse med opphav i tidligere marginaliserte sektorer, en bitter og tidvis voldelig konflikt med opposisjonen og krav om omfattende politiske, økonomiske og sosiale reformer. Chávez ble stemt fram på en bølge av misnøye og fornyet håp etter nesten to tiår med kraftig økende fattigdom og politikerforakt. Da hadde de to dominerende partiene El Partido Social Christiano (COPEI) og Acción Democrática (AD) på bakgrunn av en pakt inngått i 1959 alternert i regjerningskontorene i 40 år. Venezuela var lenge ansett som det mest stabile landet i Latin-Amerika, men stabiliteten var tuftet på store sosiale ulikheter og politisk sensur og forfølgelse.

El Caracazo-massakren

Venezuela, en av verdens største oljeeksportører, hadde en relativt stabil økonomi frem til 1980-tallet. Men som i mange andre latinamerikanske land førte fallende oljepriser og en stadig voksende utenlandsgjeld til nyliberale reformer diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF). Dette forårsaket kraftig fattigdomsøkning og omfattende sosial uro.  Misnøyen eksploderte i februar i 1989, da en ny runde med reformer under daværende president Carlos Andrés Pérez (AD) utløste et massivt folkelig opprør. Et ukjent antall mennesker ble drept, muligens flere tusen. 

Inspirert av Bolívar

I 1992 ledet daværende oberstløytnant Hugo Chávez et opprør mot Pérez-regjeringen, som av store deler av befolkningen ble ansett som gjennomkorrupt og illegitim. De mislyktes, men Chávez ble en folkehelt. Etter at han ble løslatt fra fengsel dannet han partiet Movimiento Quinta República (MVR). Inspirert av den venezuelanske frigjøringshelten Simón Bolívar formulerte han en politisk visjon kalt ”Den bolivarianske revolusjonen”, basert på sosial rettferdighet, nasjonal selvstendighet og reversering av den nyliberale samfunnsutviklingen. Chávez ble valgt til president i 1998 med 56 prosent av stemmene. Umiddelbart etterpå skrev han ut valg til grunnlovsgivende forsamling. Etter omfattende diskusjoner over hele landet ble en ny grunnlov vedtatt ved folkeavstemning i 1999. Chávez ble gjenvalgt som president under den nye bolivarianske grunnloven i 2000. 

Kuppet i 2002

I starten fikk Chávez støtte også fra landets eliter, som så behovet for frisk blod i det politiske systemet. De vendte ham imidlertid raskt ryggen da det ble klart at han var uinteressert i å danne en allianse med de gamle maktbastionene. Høsten 2001 vedtok Chávez ved dekret 49 lover som omregulerte enkelte av landet nøkkelsektorer – reformer som rørte ved mektige økonomiske og politiske interesser. Misnøyen med Chávez kulminerte i et mislykket kuppforsøk i april 2002. Kuppet utløste umiddelbart forfølgelse og undertrykkelse av Chávez’ tilhengere og støttespillere.

I ettertid har det vist seg at USA, som før Chávez hadde sett på Venezuela som en nær alliert og billig oljeleverandør, kanaliserte store summer inn i opposisjonsorganisasjoner og hadde hyppig kontakt med kuppmakerne. Kuppet var imidlertid kortvarig. På grunn av massive folkelig protester, interne splittelser i militæret og innad i den nye ”interimregjeringen” med næringslivslederen Pedro Carmona Estranga som president, måtte kuppmakerne raskt rømme presidentpalasset. Chávez, som hadde blitt kidnappet og sendt til en øy utenfor kysten, ble brakt tilbake som president etter to døgn.

Etter det mislykkede kuppet arrangerte de samme sektorene en sabotasje av oljeindustrien i årsskiftet 2002/2003. Dette medførte en kjedereaksjon av økonomiske kollaps, inkludert omfattende matmangel. Opposisjonens håp var at folk skulle vende seg mot regjeringen, men dette skjedde imidlertid ikke. På nyåret 2003 tok regjeringsstyrker kontroll over oljeinstallasjonene, og situasjonen normaliserte seg gradvis.

Folkeavstemning over grunnloven

I 2007 tapte regjeringstilhengerne en folkeavstemning over en rekke endringsforslag til grunnloven, utarbeidet både av nasjonalforsamlingen og av Chávez selv, som hadde fått tildelt tidsbegrensede utvidede fullmakter. Valgnederlaget ble tolket som en beskjed fra velgerne om misnøye med regjeringens effektivitet, samt at regjeringen etter gjentatte valgseire hadde tatt utfallet for gitt uten å redegjøre skikkelig for hva endringsforslagene gikk ut på. Opposisjonsmedia drev også en aggressiv motkampanje mot reformene.

I februar 2009 ble det avholdt folkeavstemning over kun det endringsforslaget som opphevet begrensingen i grunnloven på to etterfølgende gjenvalg til politiske stillinger. I praksis ble dette ansett som en folkeavstemning over hvorvidt Chávez igjen kunne stille som presidentkandidat ved valget i 2012. Ja-siden vant med 54,85 prosent mot nei-sidens 45,14 prosent.

Styrket opposisjon

Under kommune-, fylkes- og delstatsvalgene på tampen av 2008 vant opposisjonen flere viktige administrasjonsposter, blant annet Stor-Caracas (Alcaldía Metropolitana) og guvernørskapet i oljedelstaten Zulia. Opposisjonen vant også 62 av 327 fylker. Regjeringen tok på sin side 17 av 23 delstater. 

I 2010 er det valg på ny nasjonalforsamling. Regjeringstilhengerne vil få en langt tøffere kamp dersom opposisjonen får inn en stor andel av sine kandidater. Regjeringstilhengerne har hatt nær rent flertall etter opposisjonens boikott av nasjonalforsamlingsvalget i 2005.

Kamp om medievirkeligheten

I august 2009 ble 32 private radiokanaler og to regionale TV-stasjoner fratatt sendeløyvene på grunn av brudd på konsesjonsvilkårene. Regjeringen kunngjorde at sendeflaten skulle gis til grasrotmedier og offentlige medier. Den nasjonale telekommunikasjonskomiteen (CONATEL) satte i september 2009 i gang en granskning om hvorvidt den mest notoriske opposisjonskanalen Globovisión hadde brutt loven om sosialt ansvar i fjernsyn og radio. Blant annet hadde Rafael Poleo, en sentral opposisjonsfigur og redaktøren av opposisjonsavisen El Nuevo Tiempo, i et program sammenliknet Chávez med Benito Mussolini og sagt at han måtte passe seg så han ikke endte opp på samme måte – hengt opp-ned. Samtidig ble det også påpekt at kanalen regelmessig publiserer SMS fra seerne med oppfordringer til at regjeringen må styrtes med udemokratiske midler.

Kritikere omtaler kanalen som et ”offentlig helseproblem” som sprer hat og usannheter, og hevder at den bevisst prøver å pådra seg sanksjoner for så å kunne si at ytringsfriheten blir kneblet. Tilhengerne mener på sin side at stasjonen blir forfulgt av regjeringen. 

Korrupsjon, attentat og massakrer

Flere høytstående personer har blitt etterforsket for korrupsjon de siste årene, både i Chávez’ egne kretser og i opposisjonen. I april 2009 søkte tidligere presidentkandidat for opposisjonen, Manuel Rosales, politisk asyl i Peru. Han var under etterforskning for omfattende korrupsjon under sin tid som guvernør i delstaten Zulia og borgermester i Maracaibo, men hevdet selv at han var utsatt for politisk forfølgelse. En fengslet kolombiansk paramilitær hevder dessuten i et intervju publisert av Al-Jazeera at han i 1999 var i møter med venezulanske velstående opposisjonelle, deriblant Manuel Rosales, og ble tilbudt 25 millioner dollar for å delta i et attentat mot Chávez.  Påtalemyndigheten har startet en etterforskning av saken.

Samtidig begynte også åpningen av massegraver i forbindelse med etterforskingen av El Caracazo-massakren i 1989.

Amerikanske militærbaser

Forholdet til Colombia surnet igjen i løpet av sommeren 2009. Nabolandet trappet opp det militære samarbeidet med USA ved å gi tilgang på sju nye militærbaser i landet.

Venezuela anser militærbasene som en trussel og frykter at USAs økte tilstedeværelse kan være forberedelsen på et militært angrep. Chávez tilbakekalte ambassadøren fra Bogotá, annonserte styrket militært nærvær ved grensen og redusert import fra Colombia. Ambassadøren til Colombia i Venezuela ble sendt tilbake til Bogotá i august 2009.

Internasjonalt samarbeid

Da Honduras’ president Manuel Zelaya ble avsatt med makt i juli 2009, mente mange konservative kommentatorer at Chávez hadde ”skylden” fordi Zelaya i for stor grad hadde nærmet seg ALBA (Den Bolivarianske Alliansen for vårt Latin-Amerika) – Venezuelas regionale samarbeidsprosjekt med ni medlemsland. Etter kuppet var ALBA-landene de som mest aktivt krevde at Zelaya skulle gjeninnsettes. 

I april 2009 ble toppmøte for Organisasjonen for amerikanske stater (OAS) holdt på Trinidad. Chávez forærte USAs president Barack Obama klassikeren om utnyttelsen av Latin-Amerika; Eduardo Galeanos ”Latin-Amerikas åpne årer” og de to håndhilste tilsynelatende gemyttlig. Under FN-toppmøtet i New York i september 2009 holdt Chávez en langt mer dempet tale enn den famøse ”det lukter svovel”-talen i 2006 og sa at det nå i stedet luktet av håp.

Under Afrika-Sør Amerika-toppmøtet i Venezuela i september 2009, hvor ledere fra 49 afrikanske og tolv søramerikanske land deltok, ble det blant annet undertegnet en avtale om å danne en Radio fra Sør med base i Venezuela. Samtidig ble avtalen om den regionale fellesbanken Banco del Sur inngått av flere latinamerikanske land, med en startkapital på 20 milliarder US dollar. Avtalen må godkjennes i kongressen i medlemslandene før prosjekter kan igangsettes.

Avhengig av oljen

Våren 2009 annonserte regjeringen et kutt i årets nasjonalbudsjett på 6,7 prosent, og justerte ned estimatet for oljeprisene fra 60 til 40 dollar fatet. Chávez gjorde det klart at heller ikke Venezuela var uberørt av den internasjonale økonomiske krisen og at alle måtte dra sin del av lasset. Blant annet ble lønningene til regjeringstoppene og lederne i oljeindustrien kuttet, mens finansieringen av sosiale programmer og industri- og infrastrukturprosjekter fortsatte som deler av regjeringens motkonjunkturpolitikk.

Venezuelas økonomi er fortsatt i all hovedsak basert på oljeinntekter. Regjeringen forsøker å diversifisere økonomien for å minske sårbarheten overfor svingninger i oljeprisen og dyr utenlandsk import. Landet har behov for store investeringer i forskning, teknologi, infrastruktur og menneskelig kapital, og regjeringen har til en viss grad lykkes med en økning av matproduksjonen og industriell vekst. Det er imidlertid fortsatt for tidlig å si i hvilken grad Chávez vil lykkes i å radikalt omstrukturere økonomien.

Langvarig neglisjering av landsbygda med påfølgende migrasjon til byene har skapt store utfordringer for matproduksjonen. Igangsatte jordreformer er blitt møtt med stor motstand fra landeiereliten, som også mistenkes for å stå bak drap på flere hundre småbønder de siste årene.

Venezuela har de siste årene inngått handels- og samarbeidsavtaler med Kina, Spania, Russland, Iran og en rekke andre land, blant annet om kunnskapsoverføring og industrioppbygging.

Norge på sin side har samarbeidet med oljeselskapet PDVSA siden 1995. Statoil har to samarbeidsavtaler om oljeutvinning i Orinoco-beltet og drift av Deltana-plattformen.

Mellom 2003, da regjeringen tok kontroll over det nasjonale oljeselskapet PDVSA, og 2009 har brutto nasjonalprodukt (BNP) økt med nesten 95 prosent. Mesteparten av veksten har funnet sted i sektorer utenfor oljeindustrien, og privat sektor har økt mer enn offentlig sektor. Som følge av den globale finanskrisen og problemer i sektorer utenfor oljeindustrien forventer imidlertid sentralbanken nullvekst i 2009, og ifølge offisielle tall ligger arbeidsledigheten i siste halvdel av 2009 på rundt 8 prosent.

Deltakende demokrati

Siden Chávez’ valgseier i 2006 har den politiske diskursen vært sentrert rundt utviklingen av ”Sosialisme for det 21. århundre” – en gradvis prosess i retning av sosialisme, basert på egne forutsetninger og med stor vekt på deltakende demokrati.

Grunnpilaren i økt folkelig deltakelse er Los Consejos Comunales, eller nabolagsrådene, som får økonomiske overføringer fra staten for å planlegge og utføre prosjekter innenfor infrastruktur, boligforhold, sosiale tiltak og lokal økonomisk vekst. Totalt mottok nesten 12 000 av totalt 30 000 nabolagsråd spredd over hele landet 1228 millioner dollar fra ulike statlige fond i 2008. Våren 2009 ble også sju pilotprosjekter satt i gang for å danne de sosialistiske kommunene (Las Comunas), en slags konføderasjon av flere nabolagsråd som på sikt er tiltenkt ansvar for lokal offentlig administrasjon, økonomiske utvikling og større sosiale prosjekter.

Regjeringspartiet, Partido Socialista Unido de Venezuela (PSUV) har ikke hatt den massemobiliseringseffekten en håpet på, og på grasrota er partiet ofte ansett som en nytt ”politikerparti” i stedet for et folkeparti. De sosiale programmene – los misiones – selveste flaggskipet til regjeringen, har også fått noen skudd for baugen, og Chávez har annonsert omorganiseringer og tilførsel av nye ressurser. Til tross for mange svakheter fortsetter likevel disse programmene, innen blant annet helse, utdannelse, kultur, teknologi, sport, sosialstønad, omskolering, ernæring, å være bærebjelkene i Chávez’ støtte i befolkningen. 

Bekjempelse av korrupsjon og byråkrati, de notorisk høye kriminalstatistikkene og høy inflasjon fortsetter å være prekære utfordringene i tiden som kommer.

Mindre fattigdom

I følge offisielle tall har den inntektsbaserte fattigdomsraten, der økt tilgang til blant annet gratis utdannelse og helsevesen ikke er tatt med, falt fra 42,8 prosent av husholdningene i 1999 til 26 prosent i 2008. Ekstrem fattigdom har falt fra 16,6 prosent til syv prosent. Statens utgifter på sosiale tiltak har blitt mer enn tredoblet siden 1998.