Det er første vårdag i Bolivia, og det er også både kjærligheten og studentenes dag. Her har man en dag for det meste slik at alle kan gjøres stas på i løpet av året. Studentene rundt om på skolene har i dag sunget og danset for å feire seg selv. I Vallegrande begynner vi kveldens voksenopplæring med en stor gratulasjon til de som til tross for lange og strevsomme arbeidsdager, og familieforpliktelser hjemme i forhold til barn og barnebarn, tar seg tid til å lære nye ferdigheter.
Mange tar frem bøkene “Nå kan jeg lese”. Den har enkle småtekster og plass under til å kopiere tekstene selv. Andre finner frem hefter med enkle mattestykker – pluss, minus, gange og deling. Det undervises også i samfunnsfag. Mens vi kommer i gang kan vi høre gledeshyl utenfor fra lekende barn som har blitt med foreldrene.
Det er akkurat her det skjer – utviklingen av landet som vi har blitt servert så mange store ord om, både på trykk og på politiske møter. Det statlige alfabetiseringsprogrammet er en investering i landets humankapital for å øke den sosiale mobiliteten. Å kunne lese betyr å kunne lære seg nye ferdigheter selv, og det betyr å kunne følge med på hva som foregår i samfunnet for øvrig. Når man har lært å lese, og lært å lære, så er det mye lettere å forlate tunge, slitsomme og destruktive jobber, og finne seg noe bedre, som gir bedre muligheter for å bygge seg opp et overskudd i kapital eller tid.
Den beste fordelingspolitikk er den som gir folk mulighet til å ordne opp selv, gjennom eget arbeid. Men å la folk få ta ansvar for sin egen fremtid er også et politisk vedtak, og som må tilrettelegges for. Dette er en vesentlig del av “endringsprosessene” som det så ofte referes til fra politikerne på den politiske venstresiden i Bolivia. Men det er altså her i klasserommet det skjer. Vi ser furete, værbitte ansikter i dyp konsentrasjon, setning for setning, men det slår meg at festtalene om at analfebetismen er beseiret kanskje er blitt holdt litt for tidlig.