Humanitær krise

Millioner av mennesker lever som interne flyktninger i Colombia. Colombianske advokater frykter at frihandelsavtalen mellom EFTA og Colombia vil bidra til å forverre situasjonen.

”Jeg måtte komme meg vekk… Paramilitære, den kolombianske hæren og geriljaen er tilstedeværende. De sendte meg en lapp hvor de sa at de skulle drepe meg” fortalte en mann til Amnesty International i 2008. I Colombia har mellom tre og fire millioner personer vært tvunget til å flykte fra hjemmene sine på grunn av landets væpnede konflikt. Landet kommer på plass nummer to etter Sudan på listen over flest interne flyktninger i verden, noe som viser til en alvorlig humanitær krise. Mange blir skilt fra familiemedlemmer og tar kun med seg det de makter å bære.

 

Store mørketall

Ángela Martínez, fra den ikke-statlige organisasjonen Corporación Ayuda Humanitaria kan fortelle at det finnes store mørketall, og at antallet flyktninger stadig øker. ”Her er en interesse i å skjule størrelsen på fenomenet. Fordi nå snakker vi om mange mennesker, og dette er det som er årsaken til at vi har en slik alvorlig krise, en humanitær krise i hele landet.” Hun forklarer at hvis regjeringen aksepterer det store antallet flyktninger vil dette være det samme som å bekrefte den førti år lange væpnede konflikten, noe myndighetene heller ønsker å karakterisere som terrorisme fra geriljaen sin side. I tillegg krever et stort antall flyktinger sterk politisk vilje.

Martínez nevner at noen reiser fra hjemmene sine av økonomiske grunner, men konstaterer at de man generelt sett klassifiserer som interne flyktninger er mennesker som har sett seg nødt til å flykte på grunn av konflikten. Hovedaktørene gerilja, hæren og paramilitære grupper respekterer ikke at sivilbefolkningen ikke er delaktig, og denne siste blir ofte urettmessig beskyldt for å være på lag med fienden.

 

Urfolksgrupper, afrokolombianere og bønder er overrepresentert blant de som er på flukt. For disse er situasjonen spesielt traumatiserende, på grunn av det spesielle forholdet mellom landområde og identitet. For de etniske gruppene er jorden mye mer enn bare ressurser for å overleve. Å flytte fra jorden betyr ofte at en gruppe blir spredt for alle vinder, og identiteten, integriteten og kulturen gjennomgår en drastisk endring.

 

Økonomiske og strategiske interesser

At folk må flykte er en direkte konsekvens av væpnede sammenstøt og ulike trusler, men bak dette ligger store økonomiske, militære og strategiske interesser. Martínez nevner som eksempel at ulike aktører har behov for å rydde plass til ruter hvor de kan smugle narkotika og våpen, i tillegg blir andre tvunget til å reise på grunn av at det finnes viktige ressurser i området. På denne måten er truslene og sammenstøtene ofte et middel for å fjerne folk som er i veien. Amnesty International regner med at mellom fire og seks millioner hektar jord på denne måten har blitt stjålet fra bønder, urbefolkning og den afrokolombianske befolkningen, og at en stor del av rikdommen til de paramilitære og andre grupper som støtter disse kommer herfra.

 

Organisasjonen Colectivo de Abogados frykter at frihandelsavtalen som er inngått mellom Colombia og EU kan føre til forverring av flyktningproblemet. En frihandelsavtale vil føre til større tilstedeværelse av selskap innen for eksempel olje og gruvedrift, og som nevnt tidligere er folk som bor i områder med viktige ressurser og økonomiske strategiske interesser den største risikogruppen. Norge har gjennom Efta skrevet under frihandelsavtale med Colombia, og kan på denne måten medvirke til en økning av dette problemet.

 

Over 37 % av tilfellene av intern flukt skyldes de paramilitære, som ble etablert av det kolombianske militæret på 60-tallet for å støtte dets operasjoner mot såkalte opprørere. De siste sju årene har regjeringen satt i gang en demobiliseringsprosess for disse gruppene, hvor de kan oppnå goder mot å oppgi informasjon om alle brudd på menneskerettigheter de har begått i tillegg til å gi tilbake jorden til de den tilhører. Selv om regjeringen påstår at alle paramilitære nå er demobilisert, viser det seg at de eksisterer fortsatt, og mye av jorden har blitt gitt til venner og familie av disse.

 

Tap av et helt livsverk

De fleste flyktningene samler seg i de største byene i landet, noe som er en stor utfordring for både nykommerne og administrasjonen i byen. Siden et stort flertall kommer fra landsbygda mener Martínez at overgangen til de urbane omgivelsene er vanskelig. ”De må tilpasse seg en annen levemåte, som er annerledes enn den på landet”. Siden mange kun tar med seg det man kan bære, forlater de et helt livsverk på hjemstedet. Man mister det sosiale nettverket, i tillegg til at den sosiale statusen og anerkjennelsen man har opparbeidet seg gjennom et helt liv blir borte. De økonomiske og emosjonelle tapene er uerstattelige. ”De sosiale nettverkene som man bygger opp i området man bor, skolen, kirken, vennene… alt dette forsvinner”, forteller Martínez.

 

Beskyldt for å være gerilja

De internt fordrevne blir i flere tilfeller dårlig mottatt på det nye stedet og blir ofte beskyldt for å være medlem i geriljaen, på grunn av at de kommer fra geriljakontrollerte områder. Ellers råder en oppfatning blant innbyggerne om at denne type innvandring skaper økt kriminalitet. Dette avviser Juan Esteban Lopera fra politisk institutt ved Universidad de Antioquia: ”I forhold til kriminalitet viser studier at de interne flyktningene er mindre tilbøyelige til å begå kriminelle handlinger enn den fattige befolkningen generelt. Det har ikke så stor innvirkning som man hadde trodd.”

 

Støtte fra staten

I de siste årene har man sett store fremskritt i forhold til sosial støtte; mennesker som har blitt tvunget på flukt står sterkere i rettssystemet, samtidig som man kan få ulike typer økonomisk hjelp som for eksempel til å kjøpe egen bolig. Likevel når denne hjelpen ikke alle, enten fordi man av mangel på informasjon ikke er registrert som intern flyktning, eller fordi det rett og slett ikke finnes nok resurser til å gjennomføre tiltakene staten har lovet. ”Ca 10 % av befolkningen er utenfor sine territorier. I alle tilfeller må man gi staten tid til å tilpasse seg situasjonen for å kunne gi et svar på dette”, påpeker Lopera, som forteller at staten ikke har kommet noe videre på mange områder, men at det samtidig finnes store fremskritt. ”Men dette svaret hjelper ikke for en flyktning som ikke har et hjem og er sulten”.

 

Til tross for å være landet med best lovgivning for interne flyktninger i verden, speiler ikke dette på noen måte virkeligheten. Colombia fortsetter å være på plass nummer to over land med flest interne flyktninger i verden, og sliter med en av de største humanitære krisene i dets historie.

Veronika Øverlid, LAG medlem, på utveksling i Medellin, Colombia.
Land