Norsk og brasiliansk landbruk

Disse to landene, så fjerntliggende fra hverandre, og med landbruk som er vidt forskjellige. Hva har Brasil og Norge til felles? spør MST-brigadist Iriel Fagundes.

Denne artikkelen er skrevet med formål om å gjøre en analyse ut i fra observasjoner gjort under vårt opphold i Norge. Analysen tar for seg forbindelsen mellom det norske og det brasilianske landbruket,  og jeg  vil også diskutere hvilke konsekvenser denne handelsforbindelsen har for  mat-og produksjonssuverinitet i de to landene.

Agribusiness - landbruk for fortjeneste og overskudd, ikke for å mette

Brasiliansk jordbruk har hatt en verdensomspennende vekst, spesielt i produksjonen av basisprodukter og råvarer som soja, sukkerrør (til etanol), eucalyptus og annet. Denne type produksjon har negative konsekvenser for miljøet og fører til økende grad av monokultur, økt bruk av giftige kjemiske midler og utvidelse av produksjonen innenfor de brasilianske økosystemene, som Amazonas og Pantanal.

Den voksende jordbruksproduksjonen i Brasil førte til at landet ble nummer  1 i verden av land som tar i bruk giftige kjemiske midler, og slo dermed den tidligere førsteplassen til USA.

Konsentrasjon av land er også et økende problem. Brasil er nå et av landene som har høyest konsentrasjon av jordeiere i verden.

Jordbruk i Norge

Produksjonen i det norske landbruket er sentrert rundt oppdrett og avl av mindre dyr, spesielt kveg, svin og fisk. Denne produksjonen har økt i proposisjoner og det blir stadig mer og mer stor-skala produksjon i den norske landbrukssektoren. Med dette endrer man også metodene for å produsere mat. Tidligere var det småbruk i høytliggende landskap som var det vanlige. Der ble sauer og andre dyr slaktet hjemme på slaktebenken av bonden selv, og alle delene av dyret ble utnyttet. I følge myndighetene, og noen produsenter, gir stor-skala produksjon mindre utgifter og økt fortjeneste. Samtidig blir man mer og mer avhengig av eksterne næringsresurser til dyrene. Disse resursene kommer fra andre landegrenser og Norge blir mer låst til andre land sin produksjon. Dette fører videre til dårligere kvalitet og mindre sunn mat til forbruker.

Vi må ikke glemme å nevne at lokale og mindre gårdsbruk fremdeles er utbredt i Norge. Disse gårdsbrukene holder en prisverdig høy produktivitet og produserer sunne matvarer, noe man spesielt merker på kvaliteten på melk og grønnsaker.

Globaliseringen av agribusiness

Vårt spørsmål er, hva har Brasil og Norge til felles? Disse to landene, så fjerntliggende fra hverandre, og med landbruk som er vidt forskjellige.

Med sin nye form for stor-skala produksjon importerer Norge hver måned 30.000 tonn soja fra Brasil. Sojaen blir brukt til dyrefór, og kommer i all hovedsak fra staten Mato Grosso. Mato Grosso er den største forbrukeren av giftige kjemiske midler i Brasil. Med denne utviklingen går Norge mer og mer bort fra produksjonsmåten som gjennom lange tider har sikret matsuvernitet i landet. Norge bidrar også til å forsterke den negative utviklingen i Brasil, med mer forgiftning av landområder, degradasjon av miljøet og økende grad av konsentrasjon av fortjenesten.

Sett i lys av denne analysen, ser vi at det er nødvendig å styrke posisjonen til småbrukere i Norge, slik at landet kan få en nasjonal matsuverenitet og økt distribuisjon av inntekter lokalt. Det vil det også blir mer atraktivt for de unge å bli på bygda hvis det finnes muligheter for å drive småbruk og produsere lokal mat. Dette kan en få til ved å ta i bruk egne økonomiske og naturlige resurser, og viktigst av alt, ved å øke subsidiene til småbønder som ønsker å produsere sunne og hjemmelagde matvarer.

Iriel Fagundes, brigadist fra MST
Land