Med bismak på dagsorden

En skal ha sittet godt plassert under en stein den siste måneden for å ikke ha fått med seg at VM i Brasil ikke bare har vært en fest. Det kan vi blant annet takke norsk media for, som har satt søkelys på fotball-VMs bismak.

Historier om vanvittig pengesløseri, FIFAs kontroll over arrangementet, demonstrasjoner, tvangsutkastelser og VMs hvite elefanter har fått relativt stor plass i mediebildet. Det er viktig, og det er vi glade for.

Nå reiser journalistene hjem, og etterspillet er det få igjen til å dekke. Men det er nå regninga skal betales. Og hvilke konsekvenser det får at Brasil nok en gang ikke tok gullet på hjemmebane – de kom ikke engang til finalen – er det ennå for tidlig å si. Samtidig er det valg i oktober. Når FIFA forlater Brasil med gigantisk overskudd og Brasil sitter igjen med bakrusen, vil mye av frustrasjonen rettes mot regjeringa. Samtidig vil nok regjeringens politiske motstandere bruke det ydmykende tapet for det det er verdt til å angripe president Dilma Rousseff.

Populær ”festbrems”

Gjennom Latin-Amerikagruppenes prosjekt Brassespark med bismak har vi ønsket å bidra til debatt og å informere om skyggesiden av VM. Vi har siden begynnelsen fått god respons og møtt stor interesse. Det viser seg heldigvis at mange, også ”fotballidioter”, evner å ha to tanker i hodet samtidig. Selv om det har pågått en gigantisk fotballfest, har mange ønsket å forstå mer av det som skjer utenfor stadion. Folk har ønsket å holde seg orienterte og stilt spørsmål. Mange synes galskapen har gått for langt. Folk vil ha fotball og VM, men ikke et korrupt FIFA som tar med seg fortjenesten ut av vertslandet og lar dem sitte tomhendt igjen.

Sport prioriteres

Mens utenriksjournalistikken nedprioriteres, og frilansbudsjettene er små, prioriteres sport. Derfor burde anledninger som VM gi rom for god og kritisk journalistikk. Vi ønsket oss en dekning som viste forskjellige sider av Brasil, og som stilte gode, kritiske spørsmål rundt gjennomføringen av VM.

Norske sportsjournalister har ikke vært så kritiske som de kunne ha vært. Særlig ikke når det gjelder ”non-profit-organisasjonen” FIFA. En del kritikk har kommet til overflaten, men det kunne vært mye mer. Så lenge ingen tar på seg jobben med å granske FIFA grundig, vil de kunne holde på som de vil uten å vise hensyn i uoverskuelig framtid. Muligheten fotball-VM gir for en god og bred dekning kunne vært utnyttet bedre.

Hovedfokuset i den utenomsportslige dekningen har, kanskje naturlig nok, vært VM-relatert. Fotball er definitivt en folkesport og en samlende faktor, men det er grunn til å stille spørsmål om hvordan mesterskapet har blitt gjennomført i Brasil. Fotball-VM er et vindu mot verden og det var i den hensikt Brasils regjering valgte å bygge eller totalrenovere hele 12 VM-arenaer. Nå står de 12 gigantiske og kostandskrevende byggene igjen, for ikke å nevne hoteller, FIFAs luksusleiligheter, uferdige veier, undergrunn og flyplasser.

Cuiabá, en av de rareste VM byene, står igjen som en eneste stor byggeplass med totalt ufullstendige intrastrukturprosjekter og en flyplass som går for halv maskin. Der skal visstnok de store soyagigantene, de som driver ”agribusniness”, ta over fotballarenaen el Pantanal, til jordbruksmesser. I samme delstat kjemper småbønder en innbitt kamp for retten til jord og retten til å dyrke sunn og bærekraftig mat, mens de sakte men sikkert skvises ut. Her kommer 85% av Norges soyaimport fra.Dette er viktige saker, både for brasilianerene og for nordmenn, som trenger kraftfôr basert på soya fra denne regionen for å spise ”hjemmeprodusert” kylling.

Dette er bare ett eksempel på en sak som bør og kan få plass i norsk media, og som hadde vært mulig å lage i tilknytning til VM.

Undertrykte protester

VM fikk aldri de massive protestene mange hadde fryktet, og noen hadde håpet. Internasjonale medier har i stor grad rapportert om at fotballgleden har tatt over for protestene. Selv om det stemmer at vi ikke har sett millioner av folk i gatene som i fjor, betyr ikke det at den sosiale uroen har lagt seg. Protestene har vært mindre, i stor grad på grunn av et massivt politiberedskap som har hindret enhver protest, liten som stor, fra å samle seg.

Rett i forkant av VM var flere store organisasjoner, som De takløses bevegelse (MTST) og transportarbeidernes fagforening i São Paulo, i konflikt med regjeringen. Mens de takløse okkuperte et stort område i nærheten av VM-stadionen Itaquera, gikk transportarbeiderne til en streik som rammet byens kollektivsystem og skapte trafikkaos. Det samme skjedde i flere VM-byer. Regjeringen ble tvunget inn i forhandlinger, men etter dette har tilløp til demonstrasjoner blitt slått hardt ned på allerede før de har startet.

Politiets bruk av gummikuler, tåregass, pepperspray og vilkårlige arrestasjoner har også blitt fordømt av store internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International. Vi i Brassespark med bismak har vært til stede under flere demonstrasjoner og observert panikken og frykten blant demonstrantene når politiet har rykket inn. At fest tok over for protest er derfor en sannhet med store modifikasjoner.

VM i Brasil har synliggjort at Brasil er mer enn samba, karneval, strand og fotball. Brasilianerne har klart å skape debatt rundt de sosiale, økonomiske og politiske kostnadene det innebærer å arrangere et VM. Ikke alltid har nyansene kommet like godt fram, men hovedbudskapet bør stå klart for oss. VM har vært en fest, men en fest der ikke alle har vært invitert. 

Celina Sørbøe, Susanne Normann, Ingrid Fadnes og Kjersti Kanestrøm Lie
Land