Honduras voksende prekariat

På tross av en minimal velferdsdekningen i Honduras står hele velferdssystemet, og arbeidsmiljøloven som helhet, for fall.

Velferdsfattigdom

Honduras er det tredje fattigste landet i Latin-Amerika. Med sine 8, 5 millioner innbyggere har landet en utviklingsindeks på 0,632 og havner dermed på 129 plass av 187 land på FNs rangering.

Kun 20 % av den yrkesaktive befolkningen nyter den tryggheten som arbeids- og velferdslovgivningen tilbyr. Av dem kommer 70 % fra offentlig og 30 % fra privat sektor. Resten, det store flertallet, sitter igjen med valget mellom underfinansierte og dårlige offentlige sykehus, eller rådyre privatklinikker.

På tross av denne minimale velferdsdekningen står hele velferdssystemet, og arbeidsmiljøloven som helhet, for fall. En aggressiv nyliberal politikk har de siste årene forårsaket flere tusen oppsigelser og man har vedtatt flere lover som slår beina under arbeiderklassen i Honduras sine interesser


Den nyliberale offensiven

Arbeidsmiljøloven og loven om offentlig velferd ble vedtatt i 1959, etter en massiv folkelig mobilisering som varte i 69 dager. Siden den nyliberale bølgen skylte over landet på 90-tallet har de vært under kraftig angrep. Det internasjonale pengefondet, verdensbanken og andre internasjonale finansinstitusjoner har presset på for å liberalisere etablerte velferdsordninger og lette på beskyttelsene av arbeidstakeres rettigheter. Det er takket være fagbevegelsens solide motstand gjennom to tiår at har man lykkes i å begrense de nyliberale reformene sin effekt på arbeidsmiljøloven.

Statskuppet i 2009 endret imidlertid det politiske landskapet dramatisk, og åpnet for en mer aggressiv og repressiv politikk. Det er bakteppet for de lovendringene som gjennomføres i dag, herunder loven om time-basert arbeid. Den uttalte ideen er å  skape flere arbeidsplasser for redusere det store antallet arbeidsledige i Honduras, og det er opprettet et statlig program med samme formål. Programmet har imidlertid ikke skapt flere arbeidsplasser, tvert i mot har det bidratt til tap av opparbeidede rettigheter. Fagbevegelsen i Honduras rapporterer om massive oppsigelser av arbeidere som så ansettes med nye kontrakter. De blir da stående uten arbeidsmiljølovens beskyttelse, uten tilgang på velferdsgoder og i en meget utrygg arbeidssituasjon.

 

Velferdstapet

Som i øvrige mellomamerikanske land har man i Honduras egne velferdsordninger, helsetilbud og sykehus forbeholdt arbeidere på faste kontrakter. Finansieringen av velferdstilbudet er fordelt mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og staten. Arbeidernes velferdsordninger eksisterer parallelt med det offentlige og universelle helsetilbudet. Begge har underlagt et eget direktorat med et eget styringsorgan som er underlagt Arbeids- og sosialdepartementet.. Styringsorganene for arbeidernes velferdsordninger er i tillegg organisert sektorvist.

Siden statskuppet har man sett en stadig økende politisk innblanding i styringsorganet for offentlige ansattes velferdsordninger. Gjennom innblandingen har de lykkes i å reformere det mandat og vedtekter, og legge til rette for en storstilt privatisering. Styringsorganet har lenge vært preget av store finansielle utfordringer, og dette har blitt et viktig argument for nettopp å privatisere. De økonomiske vanskelighetene er imidlertid et resultat av dårlig forvaltning gjennom mange år der ledelsen har drenert institusjonen for offentlige midler, som har  gått bort i korrupsjon, for å betale for politiske tjenester, kampanjer eller lignende.

Under påstander om økonomiske redningspakker og institusjonell reform har man også gjennomført omfattende endringer i offentlige ansattes velferdsordninger. Pensjonsalderen er økt fra 58 til 65, i et land der forventet levealder så vidt bikker 70 år. På tross av at pensjonsordningene aldri har vært universelle og kun omfatter 650.000 personer har disse blitt kuttet i. I dag er pensjons-godene kun forbeholdt de som har vært ansatte i en og samme institusjon i minst 15 år. Man har også kuttet i lønnsbonuser som tilsvarer feriepenger og halv skatt i desember i Norge. Fagbevegelsen rapporterer om tilsvarende innblanding i og reformer av styringsorganene og velferdsordningene for lærere og for ansatte ved det offentlige universitetet.

 

Den nye velferdsloven

Dagens regjering har nylig vedtatt en ny rammelov for velferdssystemet som helhet, hvis hovedformål er en storstilt privatisering av helsetjenestene. Arbeidernes sykehus vil være første sykehus ut. Loven sier ordrett at "med det formål å sikre egnet administrasjon, bestemmelser, oppfølging, overvåking og kontroll av tjenestene, så vel som å sikre den beste kvaliteten, autoriserer man herved sykehuset å kunne inngå kontrakter og avtaler med andre leverandører av helsetjenester, uavhengig av om disse er private, offentlige, delprivat eller ideelle".

På tross av at loven åpner for flere aktører kan delta i anbudsrunder, så åpner formuleringen tydelig for økt konsesjonering av tjenester innenfor den eksisterende offentlige sykehusstrukturen. På det viset kan private selskaper kan tjene penger innenfor nettverket av tjenesteleveranser som sykehuset tilbyr, og dermed liberalisere tilbudet av private helsetjenester innenfor den offentlige sykehusstrukturen.

 

ZEDE og enden på arbeiderrettigheter i Honduras

Et annet initiativ som har blitt fremmet av den politiske eliten sammen med det private næringslivet og vedtatt under sittende regjering er de såkalte utviklingssonene, eller ZEDE. Sonene har både administrativ, juridisk og økonomisk autonomi. De har anledning til å opprette en selvstendig skatteadministrasjon og tjenestetilbud, der de selv regulerer skatte- og prisnivået. All internasjonal handel av varer som foretas av bedrifter registrert i en ZEDE er unntatt nasjonale tollbestemmelser på import og eksport, og kan skje uten innblanding av tollmyndighetene. Dermed har de lyktes i å videreføre bak økonomien 1900-tallets banan-enklaver i en nyliberal drakt.

Denne autonomien legger til rette for at nasjonale og internasjonale bedriftsledere kan utvikle en lovgivning som bedre svarer til deres interesser. Utviklingssonene kan utvikle eget arbeidsreglement og velferdsordninger. På den måten kan de effektivt slå bein under de få bestemmelsene som fortsatt sikrer arbeideres rettigheter i Honduras.  Det legger til rette for en rå utnytting av både arbeidere og naturressurser. Den politiske og økonomiske eliten i Honduras har lenge vært lydige disipler av de internasjonale finansinstitusjonenes diktater. Gjennom dette prosjektet får de oppfylt en gammel kapitalistisk drøm: å endelig utradere arbeiderrettighetene, og la arbeidskraften danse helt og holdent etter kapitalens toner.

 

(en utvidet versjon av tekst publisert i Nettverk 5, 2015 – publiseringsdato 31.08)



Marianne Gulli
Land
Tags