Det er ingen tilfeldighet at seieren til Mauricio Macris etter presidentvalget i 2015 ble feiret av global kapital og den transnasjonale økonomisk elite. «Macrismen» har hatt ødeleggende konsekvenser på den offentlige sektoren og reversert de positive resultatene oppnådde under den progressive æraen til Nestor Kirchner og Cristina Fernandez: sosiale programmer for de fattigste, demokratisering av mediene, menneskerettighetspolitikk, utvidelse av arbeiderrettigheter, og LGBT-rettigheter. Samtidig har Macri forsterket den nyliberale politikken: Privatisering, økt satsing av utvinningsindustrien og utenlandsk kapital, og konsentrasjon av rikdom.
Macris upopulære politiske retning har ført til en betydelig økning i undertrykkelse av sosial protest, økning i utenlandsgjelden, økt fremmedfrykt og individualisme.
Internasjonalt har Macri forlatt prosjektet om å bygge et økonomisk sterkt, uavhengig og suverent Argentina, og valgte å alliere seg med interessene til USA og andre USA-vennlige, nyliberale regimer på kontinentet. Slik har regjeringen til Macri stått fram som en aggressive og handlekraftig motstander av den Bolivarianske prosessen og de progressive integreringsprosjektene som CELAC og UNASUR. Argentina har ledet an i kampanjen for å isolere Venezuela politisk, diplomatisk og økonomisk, blant annet ved å ekskludere Venezuela fra handelssamarbeidet Mercosur.
Den nyliberale politikken reflekteres i Macris tilslutning til frihandelsavtalen mellom Mercosur og EU, det nære samarbeidet med amerikansk finanssektor, Det internasjonale pengefondet og Verdens handelsorganisasjon. I tillegg har president Macri signert militære samarbeidsavtaler med USA og Israel.
Innenfor denne konteksten har det argentinske folket begynte å organisere seg og yte motstand. Selv om de har liten sjanse i den nåværende politiske og økonomiske konjunkturen til å bestride statsmakten, kan de gjennom sine fagorganisasjoner og folkelig bevegelser danne fronter for å konfrontere og hindre innføring av den nyliberale modellen.