Et lite stykke Nicaragua

Klokken er to på natten, men hun står allerede over gruven og lager tortillas. Hun lager frokost til familien-sin mann og fem år gamle sønn. Klokken fire går de hjemmefra, arbeidet begynner seks. Hun kjenner den friske morgenluften i det de går over gresslettene og tar snarveien over elven. I hånden bærer hun kurven som hun flettet ferdig kvelden før.

Den fire måneder lange kaffeinnhøstingsperioden har akkurat begynt, og hun vet at de nå vil være relativt sikret hva arbeid og inntektskilde gjelder- selv om det ikke akkurat er den beste lønnen. 17 cordoba (ca fem kr) pr kurv. Selv plukker hun to av disse og mottar dermed en dagslønn på rundt ti norske kroner. Andre derimot, kan klare å tjene opp mot det dobbelte. Alt avhenger av hvor raskt man plukker.

Denne inntekten, inntjent i løpet av de fire månedene, må de imidlertid tenke på at skal rekke for et helt år. Om man er heldig kan man klare å få seg jobb på en av kaffeplantasjene resten av året også, for å stelle med plantene. I denne perioden tjener man bare 20 cordoba (ca 7 kr) dagen.

De når kaffeplantasjen, får utdelt sitt nummer og angitt sted for hvor de skal plukke. Kaffeplantene strekker seg over et kupert område og mange av dem står i bakker med nærmest 90 graders helling. Innimellom hender det faktisk at noen sklir og faller ned.De ruller og ruller helt til de stoppes av en plante eller når bunnen av bakken.

Verst er det når det er regnvær, tenker hun. Men plukke må man, uansett vær. Stekende sol eller kaldt regn. Mange blir syke, men her finnes ikke sykepenger, og arbeidsgiver har inget ansvar hva arbeidernes velvære eller helse gjelder- om en skulle være så uheldig.

Egentlig er det ikke lov for barn under 16 år å arbeide på kaffeplantasjene i Nicaragua, men som eieren sier er det bedre at hun har med seg sønnen enn å la ham være hjemme alene. Hun kjenner flere familier hvor både mor og far arbeider på plantasjene, eksempelvis med fire små barn hjemme alene hele dagen. Eldstedatteren på tolv blir satt til å passe på sine yngre søsken helt ned til to-treårs alder. Enkelte foreldre låser barna sine inne i huset, slik at de ikke kan komme ut, og ingen utenforstående kan komme inn.

Midt på dagen får de lunsj. Sammen med den lille familien sin står hun i matkøen. På menyen står tortillalefse, ris og til drikke- vannet risen er kokt på.

Hun er glad hun ikke bor i brakkene hvor arbeiderne kan leie seg inn og bo under innhøstingen. Rapporter om voldtekter og bråk er vanlig. Dietten med bare tortilla og ris, morgen, middag og kveld, er heller ikke helt heldig med hensyn til ernæring.

De plukker hele dagen, forflytter seg fra et område til et annet, alt ettersom hvor mye moden kaffe som finnes. Vakter patruljerer området. Et par av dem er til og med bevæpnet. I tillegg bærer de fløyter som de signaliserer med til hverandre om hvor de befinner seg og om hvordan tilstanden er. Her kan ikke så mye som en liten kaffebønne forlate området uten at deres argusøyne ville oppdaget det. Det er tett i tett med kaffeplanter, så tett at man ikke kan se langt fremfor seg.

Klokken er fem, og sammen med de andre arbeiderne trasker familien ned mot hovedhuset, for å telle opp hva de har høstet. Det lukter sterkt av kaffeavfallet som ligger i store hauger etter at kilovis med kaffebønner er vasket, ”skrellet”, samt tørket og finplukket i lyset fra solen. Avfallskaffen, de dårligste bønnene, blir igjen innenlands til salg for nicaraguanerne selv. Dette er også en stor inntektskilde for plantasjene. Eieren sender bønnene til brenning og kverning, før kvalitetskaffen forlater Nicaragua med båt til et fremmed land. Kanskje Norge.

Kiloene telles møysommelig opp og noteres av eieren. Hver andre uke mottar de lønn. Klokken ni er hun allerede i seng, klar for noen timers søvn, før hun igjen klokken to står over gruven for å kverne mais og steke tortillaene. Kaffe, Nicaraguas største eksportvare, med stor E. Faktisk en så stor eksportvare og en inntektskilde så viktig for nicaraguanerne, at all kaffen med høyest kvalitet fraktes ut av landet. Kaffe, som en dag havner i kaffekoppen du nå sitter med fremfor deg.

Kristin Styrvold
Land