Ǻ få ferdigstilt et samfunnshus på landsbygda i Nicaragua er langt vanskeligere enn kun å bygge det. Først må en liten jordlapp skaffes til veie, og det er lettere sagt enn gjort i et land der jorda på langt nær er for alle. Deretter må finansiering ordnes, og det er også veldig mye lettere sagt enn gjort i et land der 70% lever i fattigdom.
Videre må man bygge huset, og akkurat det går veldig greit i et land der dugnadsånden fortsatt står veldig sterkt, og folk flest vet hva det vil si å ta i et tak fysisk.
Som brigadister tok vi del i selve byggeprosessen i Guadalupe Abajo. Etter at en rik jordeier hadde donert en jordlapp han kunne avse, og at Movimiento Comunal hadde bestemt seg for å finansiere nettopp dette prosjektet, var alt klart for byggestart. Ved første øyekast så tomten vi skulle jobbe på rimelig ubrukelig ut. Den var steinete og svært ujevn. Høydeforskjellen der hvor det drøye 40 m2 store huset skulle stå var på omtrent 2 meter, og det virket som et evighetsprosjekt å få planet jorden. Men, slik var det bare oss uerfarne nordboere som tenkte. Med hakke i hånd hentet vi stor inspirasjon fra landsbybeboerene som jobbet sammen med oss de første dagene. Vi var rimelig udugelige, men synet av dem som utrettelig hakket videre fikk oss til å innse at det faktisk var mulig.
Arbeidsdagen vår startet sånn omtrentlig klokken 8, alt avhengig av når vi faktisk våknet. Noen ganger møtte vi opp altfor tidlig, andre ganger altfor sent. Tid er ikke veldig viktig i Nicaragua, og særlig ikke på landsbygda. Hver dag jobbet vi side om side med mellom en og fem-seks organiserte i MCN. Som oftest ble det tyngste arbeidet delegert til disse, men vi fikk da slitt litt vi også. Vi avsluttet for dagen rundt lunchtider, samtidig arbeidet de lokale, mer utholdende mennene til langt ut på ettermiddagen.
Å bygge et hus på landsbygda betyr at man faktisk bygger det. Absolutt alt arbeidet gjøres manuelt. Vi hakket, gravde, spadde og stampet jord til vannblemmene sprakk i hendene våre. Vi bøyde, kappet og bandt sammen armeringsjern til blodet sprutet. Samtidig jobbet arbeidsleder Santo med oppmåling før første stein kunne legges i grunnmuren. Dette arbeidet ble gjort med helt basiske hjelpemidler, og vi ble flere ganger forbløffet over hvor enkelt ting kan gjøres. Selve murerarbeidet ble utført av Santo og noen av de mer erfarne husbyggerne i landsbyen, men vi kunne bidra med å blande sement. Også dette ble gjort på enkleste maner, spader pluss vann hentet fra elven i nærheten er alt man behøver.
Huset reiste seg fort, og snart var det tid for maling. Denne jobben ble overlatt til oss, og vi tok fatt på arbeidet vel vitende om at maling er noe vi alle kunne.(I motsetning til hakking med tunge, korte hakker, bæring av tunge bøtter vann uten å søle en eneste dråpe, bæring av sementsekker på ryggen, graving av dype, vinkelrette hull med spett osv. osv) Malerutstyret ble forsynt av både MCN og LAG, og de utvalgte fargene var gul og grønn. Fargevalget skyldes at dette er fargene til MCN, og de følte et behov for å kunne “merke” huset som “sitt”. Dette skyldes ikke et ønske om anerkjennelse slik vi har sett ved uttallige andre bistandsprosjekter. F.eks kan man lese «Wuppertal» på alle Matagalpas søppelkurver, og «Generalitat de Sabadell» på våre landsbylatriner. Alle donororganisasjoner virker å føle et sterkt markeringsbehov. Men, dette var altså ikke grunnen til MCN’s fargevalg, fargene ble valgt fordi de tidligere har sett at hus de har finansiert for småsamfunn har blitt okkupert av myndighetene. Utdanningsministeriet har ved flere anledninger kapret husene, satt på en hengelås og overtatt driften. Håpet er at disse fargene vil gjøre det rimelig klart hvem som står bak huset, og hva huset skal brukes til.
Etter en relativt lang maleprosess med småproblemer av ymse art (malingen flasset av to ganger bl.a), stod huset ferdig tidlig 30. november, dagen for den store åpningsfesten. Vi var ikke så rent lite stolte da vi avsluttet vårt personlige bidrag, det velkjente hjelpestikkermotivet, på den ene veggen. Arbeidet var ferdig, og vi var både glade og triste om hverandre. Et ferdigstilt hus betyr utrolig mye for innbyggerne i fire småsamfunn, og deres glede gjorde oss glade. Men samtidig betytte det slutten på vårt opphold i Guadalupe Abajo, og det gjorde oss litt triste, men vi var vel kanskje litt glade også?
Åpningsfesten ble preget av mange flotte og store ord om betydningen av det nye samfunnshuset. Det hele virket kanskje litt overdrevet, og da særlig alle de vakre ord som ble rettet mot oss brigadister. Men, deres takknemlighet og glede er 100% ekte, og det varmet oss enormt. Vi følte selv at det var vi som skulle være takknemlige, det var tross alt de som hadde åpnet sine armer og hjem for oss. Det var de som hadde gitt oss en uforglemmelig opplevelse.
Samfunnshuset i Guadalupe Abajo er tenkt som et møtested for diverse organiserte i de fire samfunnene huset tilhører. Det er ment som lokale for voksenopplæringen en frivillig lærer holder på kveldstid. Det er ment som et sted der man kan møts for å dele gleder og sorger, bekymringer og håp. Før vi dro handlet vi inn bøker om alt fra geografi til filosofi, og vi håper også huset kan fungere som et slags bibliotek for landsbyenes mange nysgjerrige, læringstørste og leseglade mennesker.