Ukene med regn hjemme i Romsdalen i sommer gjorde at jeg gledet meg til å komme til varme og solfylte Mexico. Selv om jeg stusset litt over den anbefalte pakkelisten vi hadde fått før vi reiste (ullsokker og superundertøy), trøstet jeg meg med at det sikkert var til vinteren. Jeg skulle jo tross alt være her til januar. Skuffelsen ble dermed større når vi ankom San Cristobal etter 1 ½ døgns reise fra Norge. I San Cristobal regnet det jo mer enn hjemme, og noe videre varmt var det heller ikke. Værsituasjonen forbedret seg betraktelig etter noen dager, og det viste seg at de bare var noen etterskyllinger etter en tropisk storm lenger sør.
Etter ukene i San Cristobal og på språkskolen i Oventic, var det godt å endelig pakke sekkene for å reise ut til landsbyen. Vi fire jenter som skulle reise sammen ble hentet av tre menn og en lastebil. Det vi ikke visste var at den opprinnelige planen om alle skulle bo sammen to og to i samme landsby var forandret. Nå var det bestemt at Una og Nina skulle bo i Nueva Libertad, mens Kristin og jeg skulle videre til en mindre landsby, nemlig Canjobito.
Canjobito er en liten landsby noen kilometer fra hovedveien, i en vakker og frodig dal. Her bor om lag 30 familier, og husene deres ligger plassert rundt en liten innsjø. 13 av familiene er organisert i Zapatistorganisasjonen. En skole for seks alderstrinn, og en butikk som selger det aller nødvendigste finnes også her.
Den første kvelden vi var her tok vi oss en liten spasertur. Både Kristin og jeg følte oss ganske malplassert, og lurte på hva i all verden vi gjorde her? Aller helst ville vi trekke oss tilbake på rommet vårt og stenge alt det ukjente ute. Men heldigvis har den første fortvilelsen vi hadde om hva vi kan bidra med lagt seg. Vi har slått oss til ro med tanken på at vi ikke kan lære dem nye jordbruksteknikker og avanserte heklemønster, som de spurte oss om de første dagene. Vi er til stede, tar del i deres hverdag, og viser at ungdom fra en helt annen kant av verden har hørt om dem og deres kamp for en bedre tilværelse. Adolfo, koordinatoren vår her, understreker stadig at arbeidet vi gjør her i landsbyen skal komme alle til gode, om det så er engelsktimer for ungdommen eller turnaktiviteter for barna. Vi skal være nøytrale, og ikke skape større splittelse mellom familiene som støtter eller ikke støtter Zapatistene. For tross uenigheter menneskene her i mellom, skal man likevel leve sammen i ett felleskap i landsbyen.
Dagene her har allerede fått en slags rutine. Vi står opp i halv syvtiden og drikker morgenkaffe og litt attåt. Her i Mexico bruker man masse(!!) sukker i kaffen, og den koselige familien vi bor hos ble ganske forbauset da vi ville ha kaffen svart. Men i og med at de allerede synes vi er rare i utgangspunktet, så var det bare en liten ting på lista. Dagene går med til besøk hos naboer, møter med kvinnene og ungdommene, aktiviteter for barna, og arbeid på milpaen (maisåkeren) med mennene. I syv-tiden går solen ned, og folk slapper av i husene sine etter en hard arbeidsdag. Man legger seg tidlig, og i halvsyv-tiden er det ro i landsbyen.
Familien Kristin og jeg bor hos består av fem medlemmer; foreldrene og tre barn. Den yngste jenta på 11 år går fremdeles på skolen her, men broren hennes på 13 er ferdig med de seks årene som tilbys i dalen. Den eldste jenta bor, og jobber i en by i nærheten, og er sjeldent hjemme. Faren i huset er mye syk og alt arbeidet med hus og hjem tilfaller mora, som i tillegg har oss å ta vare på. Ho lager fantastisk god mat, og er hele tiden bekymret for at vi ikke skal like den, eller ikke få nok. Kristin og jeg bor i det største rommet i huset deres, og som vi etter hvert skjønte var det eneste med murgulv. Nå bor de fire andre i ett lite rom på enden av huset, med jordgulv og plankevegger, mens vi bor flott i ”stua”.
En husmors hverdag her er fulltidsarbeid, fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Allerede før solen står opp er kvinnene i gang med den første tortillastekingen, og etter det går det slag i slag. Det finnes ingen lettvinte løsninger, som en TORO-pose på lur. Nei, alt må lages fra bunnen av. Men aldri før har jeg smakt så mye god og variert mat uten kunstige tilsetningsstoffer av noe slag. Både Kristin og jeg har fått prøve oss som tortilla-stekere, og etter litt øvelse begynner vi å få det til. De blir i hvert fall passelig runde, og ikke for mye brent… Når jeg kommer hjem skal det bli flere kvelder med meksikansk mat på bordet. Det er sikkert.
Vår nye mor er også veldig nøye med at all maten vi spiser er gjennomstekt, og vannet vi drikker er kokt lenge nok. Ho vil ikke at vi skal bli syke. De forrige brigadistene som var her i dalen ble syke i de siste periodene de var her. De fant ikke ut hva det var, men hadde sikkert sammenheng med tørkeperiodene da. Og det er det definitivt ikke nå! Regntiden er i full gang, og fyller innsjøen i bunnen av dalen med rent vann nesten hver dag. Alle familiene har også egne oppsamlingstanker ved husene sine, der de samler regnvann fra taket. Dette vannet brukes til alt fra matlaging, vasking av klær og kropp, og til å skylle ned med i do. Armene begynner å bli ganske muskuløse av all vannbæringa…
På grunn av problemene vannmangelen skaper flere måneder hvert år, har utviklingsorganisasjonen vi er her med søkt om søkt staten om støtte til å legge en vannledning hit fra områder med større vannsikkerhet. Det kom en delegasjon hit for å se på nødvendigheten av vanntilførsel, men etter noen dager dro de med konklusjonen om at ingen tiltak var nødvendige. Så selv om det er kjedelig med regn, er jeg kjempeglad for at vi får reint vann hver dag.