Snart sitter jeg på kne og ber sammen med de etterlatte. Det ryker fra sterk røkelse og menneskene synker langt inni seg selv. Det er sterkt. Det er sterkt selv for en som aldri traff de døde. Tankene flyr igjen. Denne historien er dramatisk, men allikevel så stille. Det er ikke en slik historie som den historien i New York der noen viktige bygninger falt ned. En slik historie vil Hollywood lage filmer av og forfatterne vil krige om å skrive bøker inn på salgsrekordene. Nei, denne historien rusler alene på en stille og avsides liten vei. Her er ingen millionbygninger som faller, ingen kjekk president som gråter, ingen CNN med dramatisk musikk og fantastisk bilder. Nei, her er det bare mennesker som dør. De dør en stille død enten de blir drept av sine naboer, myndigheter eller av sult. Og hvorfor dør disse menneskene? Fordi deres regjering bomber fattige land rundt på kloden? Nei, men fordi de har et beskjedent krav: Være seg selv.
Det er en ganske annen historie som blir skrevet i fjellene i Chiapas.
En ny lunch
På en av mine vanlig runder rundt i området ser jeg en dag noe merkelig. Ikke langt fra militærleiren som ligger noen steinkast fra landsbyen, oppdager jeg tre velkjente barn fra Xoyep. De har macheter (1 meter lange kniver) og kjepper i hendene og sloss med en liten busk. Jeg går nærmere og oppdager at busken huser en flokk gigantiske bier. Jeg tror selvsagt at ungene morer seg over gleden med å leke med ilden. Jeg tar grundig feil. Ronaldo på 5 viser stolt fram den forløbige fangsten. Han drar fram en bit av bi bolet. Øynene hans lyser i det han trekker ut noe fra biten og putter det i kjeften. "Honning?" spør jeg. "Nei" sier han og viser meg innholdet. Det er små bilarver som spreller når man tar dem ut. "De er veldig gode" sier han på sin beste spansk (snakker egentlig bare Tsotsil). Vel vel, tenker jeg skeptisk. "Veldig gode" sier han igjen og gir meg biten. Nå er det ingen vei tilbake. Jeg svelger ned et par sprellende saker og smiler så godt jeg kan. "Ja, ja - veldig gode" konstaterer jeg og snur meg rundt for å utrykke min sanne grimase.
Fjellene
Livet i fjellene byr på fantastiske opplevelser for en naturglad nordmann. De grønne toppene som strekker seg høyt over oss gir en uvirkelig følelse av noe guddomlig og mektig. Utsikten vi våkner til om morgenen er aldri den samme. Skyene og tåken danser rundt åsene forandrer landskapet hver time. Vi vet aldri hvor skyene er, noen ganger under oss, noen ganger over, og av og til er vi også inni i dem.
Skyene i Chiapas forteller en trist historie
men jeg vet ikke hva de sier
kanskje sier de vær stille
kanskje sier de gå ut og kjemp
Det eneste jeg kan høre er en betryggende stemme -
Vi ser alt og vil aldri glemme!
03.12.2001