Om dagen er det nesten helt folketomt her da mennene er på milpaen (maisåkeren). Om ettermiddagen kommer de til senteret i landsbyen (aguas calientes'en) for å spille ballspill eller snakke. De forteller om deres kamp ellers spør oss om livet i Norge. Barna her er veldig beskjedne, men som unger flest er de nysgjerrige og jeg er etterhvert blitt kjent med noen av dem.
Men HVOR er kvinnene? Jeg hadde en ide om at jeg i kraft av mitt kjønn skulle kunne bryte eventuelle barrierer og få et innblikk i deres hverdag. Men nei, vi ser dem kun på søndag på vei til messe eller når de springer forbi oss med svære vedlass på ryggen og gjerne en baby på magen. De bare kniser hvis du hilser (tenåringsjenter hjemme blir bare barnemat i forhold...) og språket er et hinder (kvinner snakker ofte bare den lokale indianske dialekten, tseltal).
Jeg prøver innimellom å se fremfor meg hvilket inntrykk jeg egentlig må gi, som en forvokst baby med mine 28 år, stor ryggsekk og ingen barn. Av og til føles det som jeg har en IQ på rundt 23 her nede, spesielt i forhold til kvinner. Jeg kan INGENTING som det myke kjønn bør kunne her nede: En treåring vasker klærne renere enn jeg- de ler faktisk av mine patetiske forsøk. Jeg kan ikke lage "ordentlig" mat, dvs. hverken tortilla, posol eller bønner. Jeg kunne kanskje holdt et strikkekurs eller noe for å komme i kontakt med dem, men jeg har alltid vært elendig i "gardinspråket", handarbeid har aldri interessert meg. Jeg er hverken fugl eller fisk, jeg er annerledes: en anomali!
Det er store lokale forskjeller i Chiapas i kvinnenes situasjon. Her i Las Cañadas er det langt mellom ideologi og virkelighet, og zapatistenes kvinnelov (se forrige reisebrev) har liten forankring i deres hverdag. Slik blir det til at jeg snakker mest med mennene, om vær og vind, Zapatistene, samene, Norge og fremtidshåp.
Det Idar, amøbene og jeg ønsker, er å skape et tillitsforhold, få "confianza" for å utforske mulighetene til vennskapskoler. Det er ikke så lett siden det er mange utlendinger som har vært her før oss med store ord og løfter, så drar de og gir aldri mer lyd fra seg. I tillegg befinner vi oss i et område der det daglig kjører forbi minst 100 væpnede soldater som ønsker å provosere, tar bilder av oss og innimellom prøver de seg på en flørt. Mange av mennene i landsbyen står på såkalte dødslister: paramilitære får betalt av hæren for å drepe dem.
Zapatistene er skeptiske og med god grunn...