To små øyne lyser mot meg. Biter av latter bobler helt innerst ved pupillene. Det er en liten gutt i skitten joggebukse. Han strekker hendene mot meg og jeg løfter han slik at det lille ansiktet kommer opp mot mitt. Han synger en underlig sang, ganske lavt så bare jeg skal høre.
Jeg våkner av regn som trommer mot bølgeblikktaket og har fortsattt sangen i hodet. På plassen utenfor hytta vår stikker det flere meter høye mayakorset like opp i de blygrå skyene. Regnet pisker den rødbrune jorda til gjørme. I den lave morgentåka slår det meg at X'oyep virkelig er en spøkelsesby. Forlatte plastskur gaper mot regnet. Et par gjennglemte sko og en liten rød støvell er eneste synlige tegn på at det for kort tid siden levde mennesker i disse skurene. På en hvit steinovn står fem spraglete høner oppstilt, nesten som et maleri. Fem år gamle José kommer traskende med lillebroren Benjamin på ryggen. Benjamin har ikke sko på, og José setter han fra seg på en stein når han trenger en hvilepause. De tilhører en av de tretten familiene som er igjen her flyktningeleiren X'oyep. For bare et år siden bodde over 1200 internflyktninger her. De flyktet i 1997 etter å ha blitt truet av paramilitære grupper, samme år som 45 mennesker ble drept i en kirke i landsbyen Acteal. Med hjelp fra Røde Kors har flyktningene overlevd i X'oyep, men det ble etter hvert vanskeligere og vanskeligere å finne brensel. Vannmangelen var også stor i tørketiden.
Fra vi kom i august har vi deltatt på to flyktningemarsjer. Tilbakevendelsen av flyktningene har fått Røde Kors til å revurdere sin rolle i området. Det går rykter om at de planlegger å trekke seg helt ut.
Det har sluttet å regne, og jeg har tatt med meg en kaffekopp fra kjøkkenet ut. Jeg sitter på en stein utenfor observatørboligen. En mann kommer gående med to esler som bærer svære bunter med ved på ryggen. Han har gått helt siden soloppgang. Det er fremdeles svært vanskelig å finne brensel i området. Han forteller at de fleste mennene i landsbyen har reist til Yapteklum der Røde Kors deler ut matrasjoner. Før fikk befolkningen forsyninger hver 15. dag. Nå er det redusert til én gang i måneden. Befolkningen i X'oyep er bekymret for fremtiden. Hvis Røde Kors-hjelpen forsvinner helt vet de ikke hvordan de skal kunne overleve. Noen dager spiser de bare grønnsaker eller bønner. Andre dager har de ingenting å spise i det hele tatt. De som lider mest er barna. Mange er feilernærte og de små kroppene deres skriker etter mer variert kost.
Jeg ser for meg den lille gutten som sang i drømmen min. Gleden i øynene hans. Det slår meg at barna i X'oyep ikke ser ut som de møkkete, utsultede barna som vises på TV for å få nordmenn til å åpne lommeboka.
Fra vi kom i august har vi deltatt på to flyktningemarsjer. Tilbakevendelsen av flyktningene har fått Røde Kors til å revurdere sin rolle i området. Det går rykter om at de planlegger å trekke seg helt ut.
Det har sluttet å regne, og jeg har tatt med meg en kaffekopp fra kjøkkenet ut. Jeg sitter på en stein utenfor observatørboligen. En mann kommer gående med to esler som bærer svære bunter med ved på ryggen. Han har gått helt siden soloppgang. Det er fremdeles svært vanskelig å finne brensel i området. Han forteller at de fleste mennene i landsbyen har reist til Yapteklum der Røde Kors deler ut matrasjoner. Før fikk befolkningen forsyninger hver 15. dag. Nå er det redusert til én gang i måneden. Befolkningen i X'oyep er bekymret for fremtiden. Hvis Røde Kors-hjelpen forsvinner helt vet de ikke hvordan de skal kunne overleve. Noen dager spiser de bare grønnsaker eller bønner. Andre dager har de ingenting å spise i det hele tatt. De som lider mest er barna. Mange er feilernærte og de små kroppene deres skriker etter mer variert kost.
Jeg ser for meg den lille gutten som sang i drømmen min. Gleden i øynene hans. Det slår meg at barna i X'oyep ikke ser ut som de møkkete, utsultede barna som vises på TV for å få nordmenn til å åpne lommeboka.