To funksjonshemmede jenter

Caroline lys og jeg er på vei inn i bydelen Rodolfo Lopez for å være med Gustavo å besøke to funksjonshemmede jenter. Gustavo er en fysioterapeut ansatt på sykehuset i Matagalpa. I tillegg bruker han 8 timer i uken i ulike bydeler, på funksjonshemmede barn og voksne. Spesialutdanningen hans er betalt av en svensk organisasjon, og prosjektet blir utført med støtte fra ulike utenlandske organisasjoner og i samarbeid med Movimiento Comunal.

Det er registrert 400 barn med vesentlige funksjonshemminger i Matagalpa. I følge Gustavo er det egentlige tallet mye høyere, noe det finnes flere grunner til. For det første er befolkningstilveksten stor, og myndighetene har ikke oversikt. Dessuten er det mange som skammer seg for å ha barn med funksjonshemninger, og holder dem skjult for omverden.

image.php?id=510Bydelen vi skal besøke er blant de fire fattigste i Matagalpa, og omgivelsene deretter. Vi går inn i en treport og skremmer bort en overnervøs hund. I døren blir vi møtt av moren i huset som viser oss inn. Mens legeassistenten snakker med moren og noterer, kommer Molina (38) krabbende fram i kjøkkendøren. Hun setter seg med bena i kors, og begynner å ta av seg skoene. Molina har Downs-syndrom, og for et år siden ble hun depressiv og ville ikke gå. Etter å ha sittet mer eller mindre stille i et år, fikk Movimiento Comunal og Gustavo høre om dette. For tre måneder siden var de på hjemmebesøk for første gang, og kommer nå to ganger i måneden.

Gustavo masserer føttene og bena til Molina, samt tøyer leddene, slik at hun er klar for dagens trening. Musklene i bena har trukket seg sammen, hun har svake knær og blitt overvektig i løpet av tiden som har gått siden hun sluttet å gå. I tillegg til fysioterapi, må hun ha et eget ønske om å gå, og helst hjelp av en psykolog, sier Gustavo. En ønskelig situasjon hadde vært psykoterapi ukentlig, samt daglig fysioterapi. Dette finns det ikke midler til, og den eneste avlasting moren får, er kusinen til Moloia som kommer innom en gang i blant. Molina må trene på å gå to til tre ganger om dagen. Gustavo og assistenten hans løfter Molina mellom seg, og hun går et par ganger frem og tilbake over gulvet. Det er tydelig at det er mye som gjenstår, men Gustavo sier at i løpet av de tre månedene de har jobbet med Molina, har de kommet langt. Etter en halvtime er besøket over, og vi fortsetter videre.

Vi kommer hjem til Amelia (18) og hennes familie. Hun sitter i en stol, bundet opp til stolryggen med et tørkle som går under armene hennes. Dette må til for at hun bokstavelig talt ikke skal klappe sammen. Hodet hennes ligger nede i fanget, og hun sikler. Noen fluer krabber rundt i ansiktet, på kroppen og på kjolen hennes. Amelia er helt klar i hodet. Hun lider av et syndrom hvor musklene har trukket seg sammen, men bena fortsetter å vokse. Når leddene blir bøyd på denne måten vokser bena feil, og dette har pågått over lang tid. Hadde hun fått hjelp tidligere, kunne hun fungert langt bedre i dag. Amelia får besøk fire ganger i måneden. Hun synes tydelig det er hyggelig at Gustavo kommer, og de flørter mens han jobber med de stive leddene hennes. Det gjør vondt, og man kan se på de tynne bena og armede hvordan de strammer og såser seg når Gustavo holder på. Amelia er også kraftig underernært.

Amelia og Molina er blant de heldige som er i en situasjon hvor det er mulig å få hjelp. Andre lands støtte gjør det mulig for Gustavo og regelmessig besøke disse jentene og bidra med et minimum av hjelp. Det offentlige helsevesenet har ikke økonomiske midler.

Det var hyggelig å være med Gustavo rundt. Han viste et smittende engasjement og medmenneskelig- het. Samtidig var de konkrete tilfellene lite i samsvar med det vi i Norge definerer som et fullverdig liv. Apropos skal det bli deilig og komme hjem snart. Slippe å se disse tingene. Først når man får det skikkelig på avstand, kan man igjen begynne å finne mening i norske tabloidaviser og kongefamiliens privatliv.

Land