Alfredos historie

Alfredo og hans kone Silvia er begge eks-geriljasoldater, og er vertsforeldrene til Christine. De bruker fremdeles dekknavnene sine fra krigen. Alfredo vokste opp i landsbyen El Barrio, hvor han bodde og jobba på storgård til han i 1983, som nittenåring, ble med i geriljaen. Dette er hans historie fra før og under borgerkrigen.

- I tiden før krigen var det mange storgårder og sukkerrørsfabrikker. Vi bodde på jorda til storgårdseierne, og måtte jobbe for dem, og gi de det meste av det vi dyrka, ellers ble vi kasta ut. Folk organiserte seg på ulike måter for å jobbe for flere rettigheter. Vi hadde ikke planer om krig, men da vi organiserte oss ble det slått så hardt ned på. Vi ble forfulgt. I 1983 hadde jeg derfor to valg: jeg kunne flykte eller gjøre motstand ved å bli med i geriljaen.

- Vi brukte navnet til Farabundo Martí fordi vi hadde samme ideologi og samme krav. Vi plukket opp frøet som han sådde for lenge siden og vi samlet oss fordi vi står sterkere sammen.


Ville fjerne kapitalismen

- I starten av krigen hadde vi ingen våpen, vi brukte macheter og greiner. I 1985 tok vi våpen fra noen militærsoldater. Det var vanskelig å få tak i mat og vann, og om vinteren var det vanskelig å skjule seg på grunn av lite vegetasjon. Under krigen organiserte vi alt annerledes. Når én spiste, spiste alle. Slik brøt vi med det individualistiske systemet som dominerte da, og som fortsatt dominerer. Vi studerte marxistisk ideologi, og ville fjerne det ka­pitalistiske systemet. Å gjøre dette innen­for systemet var umulig, og væpna mot­stand derfor var nødvendig.


Omvendte militærsoldater

- Det var mye av samme type folk i geriljaen og i hæren. Mange bønder ble med i hæren, mye på grunn av fattigdom. Dessuten kidnappet hæren studenter og andre og tvang dem til å bli med. I geriljaen var det også folk fra middelklassen. Da vi drev med rekruttering gjor­de vi det i områder der vi visste at FMLN stod sterkt, og blant folk vi visste hadde venner og familienmedlemmer i geriljaen. Vi sa til dem: «Nå jobber dere uten lønn, ikke kjemp for kapitalens interesser, kjemp for alle våres interesser.»

- Dessuten fikk vi også mange av hærens soldater med på vår side. Hadde vi for eksempel vunnet et slag, tok vi soldater til fange. Vi pleiet de sårede, hørte på radio sammen med dem, lærte dem opp og viste dem hva hæren gjor­de mot oss. Da ble mange av soldatene med oss i stedet, de andre bytta vi mot politiske fanger. I 1984 kidnappa vi presidentens datter. I bytte fikk vi løslatt mellom tyve og tretti av våre menn.

- Da det var møter, var det hemmelig. Man visste aldri hvem man kunne stole på. Når folk kom utenifra, for eksempel for å oppdatere oss om situasjonen, brukte de masker. Vi brukte alltid dekknavn, og de har vi beholdt etter krigen. Etter å ha opplevd så mye med det navnet, er det umulig å gå tilbake til den du var før.

- I 1989 var et av de største slagene. Det var i San Salvador, mye nærmere de rike enn slagene ute i skogen. Ingen klarte å ta den andre parten. I 1990 var et annet slag i Ilobasco. Der ble jeg skutt gjennom ansiktet, halsen, skulderen og magen.


Fred og gammen?

- I 1992 ble det inngått en fredsavtale med sosiale endringer som forutsetning, men disse har ikke blitt oppfylt.

- Det vi kjempet for var å leve bedre og å få rettigheter. For å oppnå det ville vi endre systemet. Vi ville endre urettferdigheten. Ingen av disse tingene er gjennomført, endringen har frosset. Det eneste vi har fått er litt mer ytringsfrihet, og en moderat venstreside.

- Venstresiden i landet har nå ulike tanker om hva krigen var. Den moderate delen av venstresiden er ikke så forskjellig fra høyresiden. De sier de er på venstresiden, men i praksis forsvarer de storkapitalen. De fortjener ikke å bruke fargen rød. De vil ikke endre noen ting, men kanskje de kan være døråpnere for endring.

- Etter at vi la ned våpna var det stor usikkerhet. Da skulle vi plutselig stole på at endring kom uten våpen. Freds­avtalen var som å viske ut alt vi hadde kjempa for. Endringen var ikke nok til å rettferdiggjøre alt vi hadde ofret. Nå er urettferdigheten som før. Det var noen som fikk litt jord, men det har utgjort liten forskjell. Vi kunne like gjerne ha kjempet videre.

Alfredo er, til tross for skadene han har pådratt seg, fortsatt svært aktiv politisk.

Som han sier: kampen fortsetter!

Christine Brude og Celina Myrann Sørbøe