Brigadehistorie

LAGs solidaritetsbrigader blei starta tidlig på 1980-tallet. Siden den gang har hundrevis, opp mot 1000 personer, vært på brigade. De neste 20 første årene ble brigadene sendt til Mellom-Amerika. Siden har brigadeprosjektet utvidet til også å inkludere Chiapas i Mexico, Bolivia, Colombia og Brasil.

Utgangspunktet for å sende brigader var revolusjonen i Nicaragua i 1979, og borgerkrigen som fulgte utover 1980- tallet. Folkets opprør i Nicaragua kom fordi flertallet av folket levde under uverdige forhold med sterk undertrykkelse, fattigdom og skeiv fordelig av jord og ressurser. LAG sendte i denne perioden over hundre nordmenn på brigader til Nicaragua der målet var å vise sin støtte med sandinistene (FSLN), geriljabevegelsen på venstresida som kom til makta ved revolusjonen i 1979. Brigadene til Nicaragua varte fra 1980 til 1995 uten avbrekk.

Mottoet for brigadene var ”solidaritet i praksis” og LAG sendte tre ulike brigader. Kaffebrigadene begynte som ei solidarisk håndsrekning og støtte til revolusjonen i Nicaragua. Det var mangel på arbeidskraft etter revolusjonen og småbrukerne trengte hjelp til å høste inn avlingene sine. I tillegg var det skolebyggingsbrigader og fagorganiserte brigader. Under disse prosjektene var selve arbeidet som brigadistene la ned under oppholdet viktig fordi Nicaragua mangla arbeidskraft etter revolusjonen.

I 1988 gikk LAG bort i fra å samarbeide direkte med sandinistregjeringa, og inngikk et samarbeid med bondeorganisasjonen UNAG om det såkalte Pacilaprosjektet. Prosjektet ga støtte til småbøndenes kamp for jord, til økonomisk utvikling og til folkelig organisering. Brigadister fra Norge deltok i bøndenes arbeid. I tillegg til å vise solidaritet gjennom å sende brigadister, hadde prosjektet en bistandskomponent og det blei gitt litt økonomisk støtte til landsbyutvikling. 

Ny brigademodell

De positive erfaringene LAG hadde fra brigadevirksomhet i Nicaragua ble tatt med da brigadeprosjektet endra modell i 1997. Fokuset gikk fra arbeid til informasjonsvirksomhet. I tillegg blei brigadevirksomheten utvida, i første omgang til El Salvador, og etter hvert til Chiapas i Mexico, Brasil, Bolivia, Guatemala og Colombia. Slagordet for den nye brigademodellen er fortsatt ”solidaritet i praksis”. Men ordene har fått et nytt innhold. Det er ikke lengre det praktiske arbeidet som brigadistene gjør som er det viktigste. Det er ikke lengre mangel på arbeidskraft som gjør at LAG sender brigader. LAG sender brigader for å vise vår støtte til det latinamerikanske folkets kamp for økonomisk, sosial, politisk og kulturell frigjøring. I tillegg gjør solidaritetsbrigadene at LAG og brigadistene får førstehånds kjennskap til forholdene i de ulike landene vi jobber i. Dette er svært viktig for organisasjonens informasjonsarbeid i Norge. Vår solidaritet er å informere folk i Norge om perspektivene til de sosiale bevegelsene i Latin-Amerika, og skape økt engasjement for miljø-og utviklingsspørsmål på kontinentet. Solidaritet viser til det å ha en felles interesse av å forandre verden. Det trengs endringer i Nord og Sør.

Brigadistene har siden 1997 deltatt på prosjekter drevet av lokale organisasjoner og arbeidet varierer fra gang til gang. Brigadister har deltatt på dugnadsarbeid, de har gravd grøfter, deltatt i husbygging, latrinebygging og vannforsyningsprosjekter eller bygd ressurssparende vedovner. Andre har vært valgobservatører eller jobbet med gatebarn.

LAGs brigadeprosjekt har som grunnidé å sende brigader til land hvor det foregår bred folkelig organisering for å endre samfunnsforholdene til det bedre for det store flertallet av befolkningen.

Trykk her for mer informasjon om våre samarbeidspartnere.