Latin-Amerikagruppene i Norge

Land i Latin-Amerika

Honduras

Honduras

Demokratiet forvitrer, volden eskalerer og militæret trer inn i politikken. I Honduras ulmer en dragkamp om landets ressurser, der eliten trekker det lengste strået.

Seks år etter statskuppet mot Manuel Zelaya, er Honduras et av de farligste landene for menneskerettighetsforkjempere og journalister. De få demokratiske fremskrittene man så på 1990- og 2000-tallet ble rasert med statskuppet og landet opplever i dag en stadig økende konsentrering av makt og ressurser på få hender. I tillegg til manglende respekt for demokratisk praksis, pågår en utstrakt militarisering med tilhørende overdreven maktmisbruk . Fattigdom, manglende tilgang på utdanning og uverdige arbeids- og levekår preger hverdagen til store deler av befolkningen. Blant folket råder en tretthet på vinningspolitikk, kronisk straffefrihet og korrupsjon som i 2015 har gitt seg utslag i større protester over hele landet. Honduras er i dag inne i en politisk og sosial krise, og mye tyder på at den kan bli langvarig.

Sterk elite

I juni 2009 ble den folkevalgte presidenten i Honduras, Manuel Zelaya, eskortert ut fra presidentpalasset og sendt i eksil i Costa Rica. Han ble fjernet fra makten av en allianse mellom militæret, høyesteretten og landets elite. Kuppet skjedde etter at Zelaya hadde åpnet for alternative politiske allianser, der han i større grad hørte på reformkravene til landets sosiale bevegelser og åpnet for økt samarbeid med det venstreorienterte samarbeidsorganet ALBA. Denne åpningen representerte ingen omfattende politisk kursendring, men truet deler av den elitens maktposisjon og opparbeidede privilegier.

Under valget i 2013 gikk det konservative partiet Partido Nacional av med seieren. Den forrige regjeringen, også denne utgått av Partido Nacional, la mye energi i å samle høyresidens maktgrunnlag, etter flere interne konflikter etter statskuppet. Dagens regjering har solid støtte blant de tradisjonelle elitene i allianse med multinasjonale selskaper som har interesser i Honduras.

Fragmentert opposisjon

Opposisjonspartiet LIBRE ble valgets nest største parti. Til tross for at LIBRE har sine røtter i paraplyorganisasjonen for motstandsbevegelsen etter kuppet, FRENTE, har sistnevnte begrenset representasjon i partiet og kongressen. Valgkampen og valgresultatet bærer preg av å ha vært et sirlig dirigert spill av en mindre elite innenfor LIBRE og FRENTE. Folkelig mobilisering og motstand ble lagt på is til fordel for valget, og mange investerte mye håp og ressurser i valgkampen. Det ble bygget opp en tro på at valgseier ville gi rom for å få på plass de ønskede endringene. Samtidig viste de liten forståelse for de utfordringene de ville møte fra høyresiden dersom de vant valget.

LIBRE og FRENTE har blitt en sammenknyttet enhet. Uenigheten mellom de som motsatte seg ideen om ta del i valget, og de som holdt med partiet, kom tydelig til syne etter valget. FRENTE er ikke lenger den betydelige motstandskraft de en gang var, og konsekvensen er at landets sosiale bevegelser ikke lenger anser dem som en legitim representant.

Privatisering av land og ressurser

Honduras har en lang historie preget av rovkapitalisme basert på utnyttelse av naturressurser og lokalbefolkningen. Zelaya hadde innført en midlertidig stopp i alle nye utvinningskonsesjoner før han ble avsatt, men denne ble raskt omgjort etter kuppet og siden har privatiseringen av naturressursene i Honduras bare økt. Staten har gradvis solgt seg ut av statlige selskap, og offentlig ressurser har gått over på private hender. Det er innvilget flere hundre konsesjoner til vannkraft og gruvedrift, på tross av omfattende protester og sosial motstand. Likeså har Kongressen vedtatt en rekke lover som tilrettelegger for det omfattende utsalget av landets naturressurser.

En grunnlovsreform åpner for at investorer og selskaper kan ta over styringen av enkelte landområder, kalt «spesielle utviklingssoner» eller Zede på spansk. Her kan investorselskapene selv bestemme lover, utnevne dommere og kontrollere ordensmakten, uten å være underlagt honduransk lovgivning. Dette er frisoner som opprettes for å tiltrekke utenlandske investorer og oppnå økonomisk vekst. Ifølge loven skal Zede være en autonom, privat bystat som skal eksistere parallelt med den honduranske staten. Sonene er en type frihandelssone som kan eies av utenlandske investorer for blant annet storskala naturressursutvinning, tekstilvirksomhet, industrijordbruk eller turisme.

Regjeringens og de økonomiske elitenes svar på krisen er altså ytterligere privatisering, og det gjentas som et mantra i den politiske debatten. Zede er den mest ekstreme formen for privatisering per dags dato.

Zede og demokratisk forvitring

Zede skal styres av en komite for «best practices» som oppnevnes av landets president og eierselskapet. Det skal utarbeides et regelverk for sameksistens, ro og orden. En tidligere rådgiver for presidenten og pådriver for Zede-loven, Octavio Sanchez, har uttalt at regelverket vil forby gatesalg og tigging og begrense protestaksjoner. I en Zede kan styringskomiteen utvikle en egen rettsorden, velferds- og utdanningssystem. Argumentet for dette er at det vil bidra til «økt stabilitet og konkurranseevne». Loven åpner dermed for økt privatisering av naturressurser og omfattende arbeidsmarkedskriminalitet med dumping av lønninger, ikke-eksisterende vern av arbeiderrettigheter og angrep på organisasjonsretten.

Det første lovforslaget om Zede ble erklært grunnlovsstridig av Høyesterett i 2011. Ifølge Grunnloven kan et lovforslag som er erklært grunnlovsstridig ikke presenteres på ny. Den politiske løsningen på problemet var å avsette fire av de fem grunnlovsdommerne som hadde stemt ned lovforslaget, på ulovlig vis. Med nyinnsatte dommere ble loven presentert på ny i 2013, og vedtatt. Prosjektet fortsetter til tross for aktiv motstand i Honduras. Over 50 organisasjoner gikk nylig sammen og krevde grunnlovsrettslig prøving av Zede-loven, men kravet ble forkastet.

Avsetting av grunnlovsdommerne er et tydelig eksempel på forvitringen av demokratiet. I ettertid har kongressen også vedtatt en lov om politisk rettergang – et klart brudd med prinsipp om rettsapparatets uavhengighet. Kongressen kan anklage og dømme offentlige ansatte, dersom de mener at personen ikke oppfyller sin plikt i vervet. For eksempel gikk den forrige riksadvokaten av i 2013 under trussel om politisk rettergang for korrupsjonsanklager. Dette var en beleilig måte å få ham til å fratre vervet, før det skulle velges en ny riksadvokat av en Kongress der opposisjonen ville ha betydelig representasjon.

Naturressurser og sosial konflikt

Den sosiale motstanden mot Zede er stor. De fleste av landets organisasjoner for urfolk, arbeidere, småbønder og miljøforkjempere jobber mot prosjektet, og Zede har blitt et sentralt tema i kampen for kontroll over naturressursene.

Jord og naturressurser er to av de viktigste konfliktlinjene i Honduras, og motstanden mot Zede skriver seg inn i en lang rekke konflikter over naturressurser og privatisering av disse. Konsesjoner til vannkraft- og utvinningsindustrien har gått hardt ut over flere urfolks- og småbondesamfunn. Jord og naturressurser er ikke bare grunnleggende for deres økonomiske og sosiale organisering, for urfolkssamfunnene har de også en viktig kulturell verdi.

Gruve- og vannkraftprosjektene presses på lokalsamfunnene ved bruk av vold og trusler. Fremfor å fremme «utvikling» opplever befolkningen at deres naturressurser plyndres, uten at de får ta del i verken prosessen eller produksjonsverdiene. Lokalbefolkningen fratas enhver form for beslutningsmyndighet over eget samfunn og ressurser. Prosjektene får ofte tilgang på jord på tvilsomt vis, og de forårsaker ofte store miljø- og helseskader.

Politisk og rettslig forfølgelse av sosiale bevegelser

8. mai 2015 var Honduras inne for FNs Menneskerettighetsråds universelle periodiske gjennomgang. Ifølge rapporten fra honduranske myndigheter står det ikke så ille til. Regjeringen presenterer flere tiltak som på papiret viser en positiv utvikling, som etablering av kontoret for menneskerettigheter og loven om beskyttelse av menneskerettighetsforsvarere.

For folk på bakken ser situasjonen svært annerledes ut. Menneskerettighetssituasjonen i landet er prekær og har forverret seg siden forrige gjennomgang. Grove menneskerettighetsbrudd finner sted i nesten alle områder av samfunnslivet. Det foregår en målrettet undertrykkelse av landets sosiale bevegelser, hovedsakelig utøvd av militæret i samarbeid med private sikkerhetsstyrker og paramilitære dødsskvadroner, med stilltiende eller aktivt samtykke fra statsapparatet.

Mange urfolks-, kvinne- og menneskerettighetsaktivister lever under en konstant trussel om å bli drept, bortført eller forfulgt. Flere urfolksledere og menneskerettighetsforkjempere har de siste årene også blitt straffeforfulgt og fengslet for å motsette seg store utviklingsprosjekter. Ofte uten bevis, og på bakgrunn av falske anklager. Dette er en bevisst strategi fra myndighetene og selskapenes side, for å svekke politisk og demokratisk organisering. Den honduranske menneskerettighetsorganisasjonen COFADEH melder om 3064 tilfeller av strafferettslig forfølgelse av menneskerettighetsforkjempere siden 2013. I 2014 ble i snitt to aktivister drept hver uke i kampen for deres rett til jorda og mot miljøødeleggelse.

Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen besøkte Honduras i desember 2014. I sin foreløpige rapport utrykker de bekymring over menneskerettighetssituasjonen, og fremhever den alarmerende situasjonen hvor vold, trusler og drap mot urfolksledere og andre som forsvarer jord og naturressurser er en del av hverdagen.

Urfolks- og jordrettigheter

Honduras har både ratifisert ILO-konvensjon nr. 169, om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, underskrevet FNs erklæring om urfolks rettigheter og har en jordlov som tillater okkupasjon av udyrket jord. Til tross for dette får urfolk og småbønder sjelden bekreftet sitt rettmessige eierskap til jorda, som oftest grunnet sterke økonomiske interesser blant de store landeierne. En av de aller største er Miguel Facussé og hans selskap Corporación Dinant i allianse med landets største finansinstitusjon, Ficohsa.

Vannkraftverket i Río Blanco er et eksempel. Vannkraftselskapet, der Ficohsa er investor, tok seg inn med makt og begynte utbygging i et lenca-urfolkssamfunn vest i Honduras, på tross av enorm motstand fra lokalsamfunnet som ikke var blitt konsultert. Så langt er fire urfolksaktivister drept, flere er rettslig forfulgt og truet på livet, og man opplever en økende militarisering i området.

Garífuna-samfunnene organisert i OFRANEH og deres kamp for sine territorier er for tiden under særlig press. Langs hele Atlanterhavskysten blir samfunn med historisk rett til territorier offer for voldelige utkastelser, drap, voldshandlinger og den latente trusselen om etableringen av Zede. OFRANEH har flere saker gående i Det interamerikanske menneskerettighetssystemet, og domstolen kommer i 2015 etter all sannsynlighet til å dømme den honduranske stat for grove brudd på Garífuna-folkets rettigheter.

Situasjonen er lignende for småbønder over hele landet, og spesielt ille er det i Aguán-dalen. Jordkonflikten har røtter tilbake i en historisk skjeve fordelingen av jord, og generell lovløshet rundt landeierskap. På tross av en jordreform på 1950-tallet, ble den omfordelte jorda overtatt av storgodseiere på tvilsomt eller ulovlig vis på 1990-tallet. Det er retten til denne jorda småbøndene i Aguán kjemper for.

Ifølge paraplyorganisasjonen for folkelige organisasjoner i Aguán lever de under en de facto militær unntakstilstand, med kontinuerlig militær tilstedeværelse for å demme opp om jordkonflikten. Småbondesamfunn som lovlig okkuperer jord blir regelmessig kastet ut på voldelig vis. Så langt har man dokumentert over 110 drap på småbønder. Situasjonen er tilsvarende ille i Zacate Grande, sør i landet. I begge regionene er Miguel Facussé største landeier og begge er nå ønskede regioner for å etablere Zede.

Undertrykkelse

Honduras er et av verdens mest voldelige land. I 2014 ble ett menneske drept hvert 78. minutt. Volden mot kvinner er enorm og har økt med 263 prosent siden 2005. Militarisering er myndighetenes eneste løsningen på problemet.

Honduras er i dag landet med størst militærkonsentrasjon i hele Mellom-Amerika, og militær voldsbruk har nådd nye høyder etter statskuppet. Honduras er det landet i regionen hvor omfanget av politisk vold og menneskerettighetsbrudd er størst, og militæret er en viktig bidragsyter til dette. I løpet av de siste to årene har politiet og andre statlige enheter i snitt begått seks drap i måneden.

Flere menneskerettighetsobservatører peker på at dagens juridiske rammeverk for politisk og sosial kontroll har flere fellestrekk med de autoritære militærregimene som preget Latin-Amerika på midten av 1900-tallet. I løpet av de siste to årene har det også blitt vedtatt en rekke kontroversielle lover. Disse inkluderer loven om telefonavlytting, utvidelse av militærets mandat, terrorloven, den nevnte loven om «politisk rettergang», og konspirasjonsloven. På toppen av det hele er det vedtatt en lov som gjør det ulovlig å demonstrere uten tillatelse. De aller fleste har blitt vedtatt bak lukkede dører og uten offentlig debatt. Lovene legger til rette for undertrykking av politiske motstandere og sosiale bevegelser.

Militarisering

Honduras er på vei til å bli en form for diktatur forkledt som demokrati. Stadig mer makt konsentreres rundt presidenten og regjeringen, og flere offentlige institusjoner er blitt underlagt militær kontroll. I tillegg til det statlige sikkerhetsarbeidet, som politiet og etterforskning, har militæret blant annet kontroll over migrasjonsmyndighetene, tollvesenet, og telekommunikasjonsselskapet. Militæret er også til stede i grunnskolen, blant annet ved å ta med skolebarna til de militære forlegningene som en del av undervisningen. I tillegg eier viktige myndighetspersoner i hæren flere private sikkerhetsselskap. Til sammen kontrollerer de over 70 000 private sikkerhetsvakter, en styrke som er nesten dobbelt så stor som politiet og hæren til sammen.

Militariseringen nådde nye høyder med opprettelsen av et nytt militærpoliti, direkte underordnet presidenten. Frykten er at presidenten vil bruke militærpolitiet til å presse frem politiske prosjekter ved bruk av makt, utenom grunnloven og normal rettspraksis. Tendensen topper seg med at militærpolitiet vil ha et særlig ansvar for Zede – utviklingssonene.

Norge og Norfund

I 2012 inngikk Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (Norfund) en kredittavtale med Ficohsa verdt 12,5 millioner amerikanske dollar. Kredittstøtten skulle rettes mot små og mellomstore bedrifter innenfor jordbruk og fornybar energi. Ficohsa er den første banken i Mellom-Amerika som har mottatt støtte fra Norfund.

Støtten er kontroversiell, spesielt siden Ficohsa var en sentral aktør under statskuppet i 2009. Bankens eier var på den tiden presidenten for Honduras næringslivsforening COHEP, og jobbet aktivt for å sikre støtte fra næringslivet. Samtidig betalte Ficohsa for politisk lobbyvirksomhet i USA til støtte for kuppet.

Ficohsa har nære relasjoner til private honduranske virksomheter som er beryktet for grove menneskerettighetsbrudd, blant annet nevnte Miguel Facussé og Corporación Dinant. I en rapport fra Ombudsmannen for verdensbankgruppens låneinstitusjoner kobles selskapet til en rekke menneskerettighetsbrudd, blant annet drap på, og voldelige utkastelser av småbønder i Aguán-dalen.

Ombudsmannens rapport understreker finansinstitusjonenes ansvar ved å opprettholde samarbeidet med selskap som Dinant til tross for anklagene. Den understreker også at selv om investeringsfond, som Norfund, øremerker sine investeringer til små og mellomstore bedrifter, bidrar dette til å frigjøre kreditt til de store selskapene. På denne måten bidrar norsk næringslivsbistand til å opprettholde politisk konflikt i Honduras. Det gjøres gjennom støtte til aktører som står bak statskupp og en politikk hvis mål er privatisering og eierkonsentrering av naturressursene.

De nye stemmene i Honduras

Det finnes heldigvis sterke motkrefter i Honduras. Det organiserte samfunnslivet som blusset opp etter kuppet har samlet seg i kampen mot Zede. Undertrykkelsen er verre enn på 30 år, nettopp fordi den organiserte motstanden er sterkere.

Det skjer mye interessant på lokalt nivå. Organiserte lokalsamfunn tar tilbake kontroll over sine områder og ressurser, og står opp mot store multinasjonale selskaper. Lokaldrevne radioer er blitt et viktig verktøy i den sosiale kampen, med en strategisk funksjon og stor mobiliseringsevne. Radioene fungerer som en kanal for informasjonsformidling, fremming av rettigheter og politisk skolering som verken diskriminerer på bakgrunn av språk, utdanning eller økonomisk situasjon. De er et verktøy for å holde lokale og nasjonale myndigheter ansvarlig for deres handlinger. I tillegg er radio en kanal for de som kjemper mot den brutale naturressursutvinningen i landet.

Folkeopplysning er ingen enkel sak i Honduras. Siden kuppet har 40 journalister blitt drept. Honduras ligger dermed i verdenstoppen på antall journalistdrap i året. 17 journalister fra tre ulike lokalradioer er rettslig forfulgt for deres politiske engasjement. Loven om telekommunikasjon fra 2013 anerkjenner for første gang lokaldrevne radioer, samtidig som den legger til rette for sensur, tvangsnedlegging, konfiskering av utstyr og rettslig forfølgelse av journalister, dersom disse anses for å true den nasjonale sikkerheten.

Våren 2015 har man sett en oppblomstring av sosial protest i Honduras. Avsløringen av en storstilt korrupsjonsskandale der millionbeløp var tatt fra det offentlige velferdstilbudet og brukt, blant annet, til den sittende presidentens valgkamp, har ført folk ut i gatene. En bevegelse som kaller seg «de indignerte» har organiserte flere store demonstrasjoner og fakkeltog over hele landet. Bevegelsen samler store deler av befolkningen som har sett seg lei på omfattende korrupsjon og straffefrihet, men har en et begrenset politisk fokus. Utfordringen for Honduras vil være å bygge bro mellom denne nye bevegelsen og den lokalt forankrede historiske motstandsbevegelsen i landet. Håpet er at man klarer bygge på misnøyen blant de indignerte og samles om et alternativt prosjekt for strukturelle endringer i Honduras.


Artikkelen bygger på intervjuer Marianne Gulli har gjort i forbindelse med sin masteroppgave:

El derecho a la tierra en el Estado de los fuertes: La crítica al Estado y la judicialización de la lucha por la tierra en Guatemala y Honduras.
Masteroppgave / Maestría Ciencias Sociales, FLACSO, Guatemala 2015.


Om foratteren: Marianne Gulli

Statsviter med masteroppgave om jordkonflikt i Honduras og Guatemala, styreleder i LAG

Fakta:

Hovedstad: Tegucigalpa
Befolkning: 8,89 millioner (2016)
Forventet levealder: 71,1 år (2016)
Spedbarnsdødelighet: 17,7 per 1000 (2016)
BNP per innbygger (PPP): 5 300 US dollar (2016) 
Religion: katolisisme 97 %, protestantisme 3 %
Offisielle språk: Spansk
Myntenhet: Lempira
Viktigste eksportartikler: Klær, kaffe, reker, bildeler, sigarer, bananer, gull, palmeolje, frukt, hummer og tømmer. 
Regionale forbindelser: Medlem av CAFTA-DR, Petrocaribe, CELAC og OAS