Conavigua - dette er vår historie

"På slutten av 70-tallet og i begynnelsen 80-tallet okkuperte hæren områdene våre. De inntok kommunene, landsbyene, småstedene og gårdene våre. De utførte mange massakre og bortførte lokale ledere, personer fra kooperativene, folk fra kirkene og medlemmer av sivile organisasjoner. Hele familier forsvant. Dette førte til oppløsning av samfunnene våre, ettersom ti-tusenvis av familiene våre måtte tåle så mye smerte og så mange dødsfall". Dette er historien til LAGs samarbeidorganisasjon i Guatemala.

I disse årene med undertrykkelse ble folk tvunget til å forlate hjemmene sine, både om dagen og midt på natten. Mange døde; noen ble brent levende i sine beskjedne hus. Mange familier måtte flykte og finne skjulesteder oppe i fjellene og inne i kløftene for å redde livet.

Les mer om Guatemala her.

Mange ble bortført mens de var på vei til kirken eller til markedene der de skulle kjøpe og selge produkter. Et stort antall forsvunne personer ble funnet døde langs veiene, slengt inne mellom busker og kratt, kastet utfor stup eller på søppelfyllinger. Mange bar tegn på grusom tortur.

For hver eneste mann som ble myrdet, massakrert, bortført eller som bare “forsvant”, satt det en ødelagt familie tilbake. Slik ble vi flere og flere enker, og antallet av foreldreløse barn økte enda mer.

Vi kvinner var vitner til at hæren, militærpolitiet og sivilpatruljene gjorde seg skyldig i disse grusomhetene. Vi så dem med våre egne øyne, og vi kjenner til og med navnene deres. Noen av oss og døtrene våre ble voldtatt.

Det finnes omtrent 50.000 enker i provinsene Huehuetenango, Quiché, Chimaltenango, Totonicapán, Alta Verapaz, Baja Verapaz, Sololá, Quetzaltenango, San Marcos og Petén.

Det finnes mer enn 250.000 foreldreløse barn i landet, noe som et direkte resultat av den undertrykkende “antiopprørskampanjen”.  I tillegg døde mange barn i hendene på undertrykkerne, som ble opphisset til å drepe dem på grusomt vis. 

De første skritt.
Opprinnelsen til CONAVIGUA (den Nasjonale Koordineringen av Enker i Guatemala) er fra årene 1985, 1986 og 1987. I forskjellige kommuner i fylkene Totonicapán, El Quiché, og Chimaltenango var kvinner engasjert i arbeidet. Disse tre årene ble en modningsprosess for oss kvinner, og førte til den bevisstgjøringen som gjorde at vi kunne organisere oss for å forsvare rettighetene våre.

I løpet av disse årene ble arbeidet konsentrert om at det var nødvendig å være solidariske med enkene i områdene der vi jobbet, slik at disse kunne få dekket sine minimumsbehov. Vi søkte hjelp og klarte å få tak i litt støtte til de familier der mannen var blitt borte.

Vi så også at det er nødvendig at vi står samlet når vi anmelder overgrep.

Prosessen med å organisere enkene skjedde i en atmosfære preget av voldsom undertrykkelse. Bakgrunnen for organiseringen var denne store urettferdigheten, med diskriminering. ekskludering, fattigdom og årelange lidelser for urbefolkningen.  Samfunnets undertrykkelse av familiene våre hadde ført til drap og forsvinninger av tusenvis av ektemenn og andre familiemedlemmer.

Organisasjonen står frem i offentligheten
Den 10., 11. og 12. desember 1988, mens landet befant seg i en tilstand av generalisert militarisering, og fredsprosessen var i begynnerfasen, fant den første generalforsamlingen sted. Enker fra provinsene El Quiché, Chimaltenango, og Totonicapán deltok. Under denne generalforsamlingen la vi grunnvollen til organisasjonen. Det første nasjonale styret ble også opprettet, idet CONAVIGUA som organisasjon gjorde seg offentlig kjent.

På denne første generalforsamlingen bleogså et dokument ved tittelen “Organisatorisk Plattform og det Nasjonale Styret for Guatemalanske Enkers Kamp” vedtatt og gitt status som resolusjon. Innholdet og formen på dette dokumentet utgjorde et komplett organisatorisk forslag.

Organisasjonen CONAVIGUA er den eneste av sitt slag som representerer alle enker i Guatemala, enten de har mistet sine ektemenn under borgerkrigen eller som følge av naturlige årsaker.

CONAVIGUA inkluderte også fra begynnelsen av kvinner som ikke var enker, men som hadde barn og samtidig befant seg i liknende vanskelige situasjoner som enkene, for eksempel fordi deres ektemenn var uansvarlige og hadde forlatt dem, eller på grunn av sykdom og fattigdom. Andre kvinner som ønsket det, hadde også mulighet til å støtte organisasjonens arbeid gjennom direkte deltakelse. De var også velkomne.

 Utvikling av organisasjonen
Den organisatoriske utviklingen av CONAVIGUA i perioden 1989 - 1992 var en prosess der organisasjonen ble styrket og utvidet på både lokalt, kommunalt og fylkesplan.

I denne perioden var det en intern utvikling i organisasjonen med utdanning, opplæring, og kapasitetsbygging. Forskjellige arbeidsgrupper ble opprettet og det ble valgt en gruppe med ansvar for organiseringen på nasjonalt nivå. I tillegg ble det åpnet en barnehage som støtte for dem som hadde lederansvar.

Organisasjonen fikk ved hjelp av norske kvinner (FOKUS/LAG) råd til å kjøpe huset hvor kontoret holdt til. Dette var svært viktig for CONAVIGUA, som i begynnelsen hadde vært avhengig av å låne kontorplass av andre institusjoner og organisasjoner for å fungere.

I løpet av disse årene utviklet CONAVIGUA en systematisk kampmetode ved å informere om og fordømme offentlig, både nasjonalt og internasjonalt, hvordan tvangsrekrutteringen ble utført av Hæren. CONAVIGUA fikk utarbeidet et lovforslag som skulle lovfeste hvordan vervingen til hæren skulle foregå. Tilfeller av voldtekt ble anmeldt, og en kampanje mot sivilpatruljene (PAC hærens sivile hjelpere) og de militære kommisjonærene ble satt i gang.

Vi bidro også til å lokalisere stedene der de hemmelige og ulovlige gravplassene var, og de første gravåpningene kom i gang.

CONAVIGUA besøkte forskjellige steder i Europa, USA og Canada for å informere om arbeidet mot militarisering. Vi var også aktivt involvert i koordineringen av det kontinentale møtet for markeringen av 500 års motstand, og arbeidet likeledes aktivt i kampanjen for at Rigoberta Menchu skulle få Nobels Fredspris.

Fredelig motstand
I begynnelsen av 1993 ble kampen mot tvangsrekrutteringen til Hæren en sentral aktivitet i CONAVIGUA. De som var med i denne kampen, mottok mange trusler, og hovedkontoret ble ransaket. Truslene økte etter hvert mot både lokale og nasjonale ledere i organisasjonen.

Dette svekket ikke den organisatoriske styrken til CONAVIGUA, som virkelig ble lagt merke til, og vi utvidet virksomheten på flere områder. Organisasjonen fikk økt tilstedeværelse i koordinerte allianser med andre organisasjoner, og deltok i Forsamlingen for det Sivile Samfunn og i COPMAGUA-gruppen. I tillegg deltok vi i samlingen til Nettverk for Militærnektere på internasjonalt nivå, og ble så medlem av Nettverket for Militærnektere i Latin-Amerika og Karibien.

Den 10. februar 1993 startet CONAVIGUA den Nasjonale kampanjen Mot Tvungen Militærrekruttering i Guatemala, og organiserte en demonstrasjon hvor 30.000 kvinner marsjerte.  Våre og andre organisasjoners kvinnelige medlemmer demonstrerte mot Hærens rektrutteringsmetoder. Etter denne mobiliseringen, satte vi i gang for om mulig å samle inn fem tusen underskrifter med valgregistreringsnummer.

I midten av august samme år hadde underskriftene allerede kommet opp i fem tusen, hver og én tilknyttet et registreringsnummer, og dertil hadde vi over 30.000 underskrifter uten registreringsnummer. Dette var nok til at det folkelige lovforslaget om sosiale tjenester kunne fremmes for Republikkens Kongress, slik vår konstitusjon åpner for.

Aktiviteter i fredelig motstand
I 1994 ble det satt i gang en kampanje for nasjonal og internasjonal fordømmelse av hundrevis av tilfeller av tvangsrekruttering til Hæren, noe som Hæren og militærpolitiet stadig gjennomførte i mange hjem, landsbyer og kommuner. Denne fordømmelsen bidro til at mange ungdommer ble satt fri. Mødre som var blitt enker på grunn av militær vold, sto utrettelig på for å forsvare sønnene sine.

I mai samme år fremmet CONAVIGUA en spesiell kampanje for sivil ulydighet mot den diskriminerende praksisen av obligatorisk militærtjeneste for bondeguttene. Denne kampanjen ble startet fordi vi mente at man ville begynne å ta mer hensyn til menneskerettighetene til det guatemalanske folket, spesielt til mayaindianerne, så snart denne diskriminerende tvangsrekrutteringen til det militære var stoppet.

For CONAVIGUA betydde denne aktive, men fredelige motstanden at det var nødvendig å ha en solid organisasjon, samhold og forsvar. Vi støttet oss på artikkel 45 i Grunnloven, der det står: “Aksjon mot lovbrudd er lovlig motstand. Aksjoner for å dømme menneskerettighetsforbrytere er av offentlig natur, og kan bli utført i form av fredelig motstand, uten noen forbehold og formaliteter. Folkets motstand er lovlig som middel for å beskytte menneskerettighetene og garantier som er gitt i Grunnloven.”

Forventningene til fredsavtalene
Året 1995 var stort sett preget av en målrettet atmosfære rundt fredsprosessen og forventninger om at en fredsavtale skulle inngås. Både det nasjonale og det internasjonale samfunnet var sterkt fokusert på fred, og mot slutten av 1996 ble endelig fredsavtalene underskrevet.

Kongressen stemte mot lovforslaget om en” Lov om frivillig militærtjeneste” som CONAVIGUA fremmet i 1993. Det sivile samfunn forlangte på sin side at FN skulle sende en observasjonsstyrke til Guatemala. Den ble senere kjent som MINUGUA. I denne sammenhengen kom det politiske partiet Ny Demokratisk Front for Guatemala (FDNG) inn på den politiske arena, og noen mayaorganisasjoner dannet NUCUJ AJPOP.

Samtidig fortsatte CONAVIGUA å styrke organisasjonen ved å utvide den til fire nye provinser på sørkysten.For å oppnå at organisasjonen ble selvforsynt innad, ble ulike initiativ som produksjon og salg av håndverksarbeid, prøvd ut, og det ble åpnet et hotell med restaurant.

Kampanjene “Fredelig motstand” og “Bevegelse for militærnektere” ble samkjørt og styrket, og sammen utviklet de et voksende rammeverk for folkelig og politisk deltakelse. Samtidig kom det i gang direkte forhandlinger mellom militærledere og regjeringen om et nytt forslag til ”Lov for nasjonal siviltjeneste”.

CONAVIGUA deltok i arbeidsgrupper med tema som mayaidentitet, det militære og sosialøkonomi. Organisasjonen var også til stede i ”Økumeniske møter for fred” og i kampanjen for manntallsføring (registrering for sivile rettigheter som valgdeltakelse). I november 1995 åpnet CONAVIGUA en konsultasjon- og evalueringsprosess med de ulike styrene gjennom de lokale forsamlingene. Denne prosessen var fullført i 1996, og var en del av forberedelsene for den femte generalforsamlingen.

Den femte generalforsamlingen
25., 26. og 27. mars 1996 ble Den femte generalforsamlingen holdt, og den førte til viktige endringer i måten plattformene og programmene til organisasjonen ble definert, for nå var det også nye krav som stiltes til CONAVIGUA. Fredsavtalene stod sentralt i kravene og organisasjonens institusjonelle politikk.

Under den femte generalforsamlingen ble det foreslått å konsentrere organisasjonens arbeid på to felt: For det første, på forhandlingsprosessen mellom regjeringen, hæren og URNG (Guatemaltekisk Nasjonal Revolusjonær Enhe) og for det andre, på reelle forhold der det kunne skje forandringer i løpet av prosessen for å skape demokrati i landet.

Konklusjonene til Den femte generalforsamlingen var preget av et sterkt politisk innhold, samtidig som de tradisjonelle og mer dagligdagse kravene til CONAVIGUA igjen ble bekreftet. Organisasjonen gikk over til å arbeide på en ny måte innen den sosiale og politiske sfæren, med en sterkere dreining mot de mer generelle politiske kravene som ble stilt i forskjellige sosiale instanser for deltakelse, som ACPD, COPMAGUA, ASC og UASP.

I dette nye perspektivet, med støtte til partiet Ny Demokratisk Front – Guatemala (FDNG), fremsto organisasjonen med en mer definert politisk identitet.

CONAVIGUAs nasjonale ledelse innkalte til en ekstraordinær generalforsamling med deltagere fra alle områder der CONAVIGUA var organisert. Der skulle man avgjøre om CONAVIGUAs leder Rosalina Tuyuc skulle stille til valg. Dette ble vedtatt, og alle organisasjonens strukturer ble informert og oppfordret til aktiv valgkamp for dette partiet.

 En oversikt over kampen vår fra 1994 til 2002
Når man skal oppsummere alle kampene som CONAVIGUA har satt i gang, er det hensiktsmessig å nevne de følgende:

1. Kravet om at FNs Verifikasjonsoppdrag i Guatemala skulle bli satt opp for å kontrollere at avtalene som allerede hadde blitt underskrevet i fredsprosessen, ble overholdt.

2. I tillegg, mens Sannhetskommisjonen ble opprettet, ble det fremmet krav om at komiisjonen skulle sette opp regionale kontorer, og ikke bare ett enkelt bykontor.

3. Andre krav som ble fremmet gjaldt etterspørselen etter forskjellige lover som skulle beskytte kvinner og urfolks rettigheter, samt generelle krav som gjaldt kampen for rettferdighet.

Da fredsavtalene ble underskrevet, var det tendenser til at alt fokus var rettet mot forsoning. Vårt mål var imidlertid at man ikke skulle glemme dem som hadde vært ansvarlig for brudd på menneskerettighetene. Det er viktig å forstå at da fredsavtalene ble underskrevet, var ikke dette ensbetydende med å tilgi og glemme, men snarere en kamp for et rettsoppgjør og at menneskerettighetsforbrytere skulle dømmes.

Siden det å få dømt de skyldige vil bety en styrking av freden, er det alle ofres ansvar og rettighet å føre sak mot menneskrettighetsforbrytere, slik at straffefrihet unngås. Dette ligger bak oppgravingene av ofre som er begravet på hundrevis av hemmelige og illegale gravsteder. Letingen etter de skyldige og anklagene i de nasjonales og internasjonale domstolene er deler av kampen mot straffefrihet.

Kampen om rettsoppgjør for lokale og internasjonale domstoler
Rigoberta Menchu, vinneren Nobels Fredspris 1992, fremmet en sak om folkemord som ble ført i Spania. Vi støttet anklagene. Dette var et viktig skritt. Selv om denne juridiske saken til dags dato ikke har fått et positivt utfall, var det faktum at saken ble tatt opp, viktig i seg selv.

I tillegg har det vært viktig for CONAVIGUA å insistere på at det blir tatt et rettferdig oppgjør i saken mot de tidligere sivilpatruljene i Colotenango. Til tross for at 13 tidligere medlemmer av patruljene ble dømt, slapp disse personene unna ved hjelp og støtte fra politiet og myndighetene. CONAVIGUA reiste også sak mot den tidligere militærkommandanten Candido Noriega, med støtte fra CONFREGUA, og vi førte kampen sammen med enker og andre kvinner i Chiche.  Det fant sted en synlig diskriminering av kvinnene, det gikk til og med til slike ytterligheter at dommerne tillot seg å sove når kvinnene vitnet.

Utvikling av kompetansebygging og lederegenskaper
Opp igjennom årene har CONAVIGUA holdt kurs i kompetansebygging og har spredt informasjon om innholdet i fredsavtalene. Blant de tingene som er viktige for organisasjonen er: Loven om Nasjonal Siviltjeneste, Avtalen om Styrking av Folkets Makt og de Militære Styrkers Rolle i et Demokratisk Samfunn, Avtalen om Urfolks Identitet og Rettigheter, Rapporten fra Sannhetskommisjonen og alt annet, som har å gjøre med de som ble fordrevet under krigen, krigserstatning og andre sosiale temaer.

Temaet om selvtillit og lederegenskaper for kvinner er blitt tatt opp, i og med at CONAVIGUA er en organisasjon som hovedsakelig består av kvinner som også er krigsofre.  Følgelig var det nødvendig å overvinne skrekken og frykten, og forstå at det var nødvendig å styrke kvinners lederegenskaper på lokalt, kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå, ved å spre grunnleggende informasjon om nasjonalt og internasjonalt lovverk.

Full respekt for menneskerettighetene
CONAVIGUA fortsetter kampanjen for å oppnå at menneskerettighetene respekteres fullt ut. Etter at fredsavtalene ble inngått, har det vært mange som har trodd at det ikke lenger er nødvendig å snakke om menneskerettigheter. De har trodd at dette er noe som først og fremst var tema i perioder med krig, og ikke når freden var oppnådd.

Men i løpet av den tiden som har gått, har vi sett at brudd på menneskerettighetene og på urfolks rettigheter har økt, i takt med at respekten for disse rettighetene har minsket. Denne kampen for menneskerettighetene er ikke løst. Rasistisk praksis er institusjonell praksis, både i staten og i samfunnet generelt. Kampen for å endre dette blir ført på alle nivå. Målet er at vi kvinner skal ha tilgang alle offentlige og private områder uten å bli diskriminert på grunn av vårt språk, farge, tradisjoner, skikker eller våre drakter.

Rettferdig og verdig erstatning
Staten er ansvarlig for at det ble satt i gang massiv utslettelse som i særlig grad gikk ut over Maya områdene. Derfor har staten en gjeld som forplikter til skadeerstatning til ofrene for dette folkemordet. Vi kvinner krever at sosiale tjenester blir etablert, selv om det å motta erstatning i våre øyne ikke er ensbetydende med å tilgi og glemme. Erstatning er en rettighet man har, på bakgrunn av at man er et offer for de overtredelsene som staten har utført ovenfor en forsvarslos urbefolkning.

Dessverre har vi ennå ikke de mest elementære menneskerettighetene på plass, verken individuelt eller kollektivt. Vi har heller ikke et nasjonalt program for erstatning til krigsofrene. Både tidligere og nåværende regjering har slatt seg til ro ved kun å implementere et pilotprosjekt for erstatning. Dette var en plan der mange av ofrene er utelatt, inkludert kvinner og foreldreløse barn som fremdeles ikke har tilgang til erstatning. Regjeringen har presentert et erstatningprogram, der det er bestemt at institusjoner er forpliktet til å sette i gang programmer for helse og utdanning. I våre øyne må det en kombinasjon av programmer til for at man skal kunne snakke om rettferdig erstatning. Disse programmene bør ha kvinner og foreldreløse barn som målgruppe, og bør tilby boliger, utdanning, psykisk helsetjeneste, prosjekter for sosial utvikling, trygdeutbetalinger for kvinner, studiestipend og støtte til å skape minnesmerker for krigsofrene. Hittil er ingen av disse kravene blitt oppfylt. 

Kvinner fra urfolksorganisasjoner må ha en mer spesifikk innfalsvinkel i forhold til krigsofre, selv om myndighetene og det sivile samfunnet har valgt en tilnærming som utelukker erstatning for folkemord. Vi vil argumentere for at denne praksisen er diskriminerende. Man ser at det, av politiske grunner, ikke snakkes om erstatning for folkemord.

Erstatning for folkemord kan likevel ikke nektes og utelates fra programmet, ettersom det finnes offisiell informasjon som bekrefter at folkemord har funnet sted i landet vårt. Vi stiller dette spørsmålet fordi programmet som ble satt i gang av regjeringen og det sivile samfunn, ikke inkluderer urbefolkningens standpunkt.

CONAVIGUA begynner åpningen av de hemmelige gravene.
I 1990 startet vi arbeidet med å få åpnet de hemmelige og illegale gravene, og fikk i begynnelsen støtte fra Høyesterettsdommeren Edmundo Vásquez Martinez (Fred være med ham). Han gav oss ubetinget støtte, og sendte et team med rettsmedisinere fra rettsapparatet for å starte arbeidet.

Da han avsluttet presidentskapet i Høyesterett, stanset den nye dommeren som tok over, støtten slik at vi var tvunget til å søke hjelp internasjonalt. Vi mottok assistanse fra argentinske og nordamerikanske rettsmedisinere, og Dr. Clyde Snow var en av dem som startet oppgravningene her etter at vi hadde mistet den offentlige støtten, noe som ble begrunnet med ressursmangel i rettsapparatet.

CONAVIGUAs første utgravning fant sted i Chontolá, i fylket Chichicastenango, der Hæren hadde gjort et samfunnshus om til militærforlegning, og brukt det til tortursenter og illegal gravplass. Senere ble det utført utgravninger i Sololá, i Pujugil og Pujilito II. Der var flere barn myrdet av Hæren, og senere etterlatt i et kloakkbasseng.

Siden 1990 er det gjennomført gravåpninger mange forskjellige steder i kommunene Chiché, Santa Cruz Quiché, San Andrés Sajcabajá og Zacualpa i fylket El Quiché.  Noen utgravninger fant også sted i landsbyer i kommunene San Martín Jilotepeque, San José Poaquil og Comalapa i provinsen Chimaltenango, og i landsbyer i kommunen Estor i provinsen Izabal og i Rabinal, Baja Verapaz og i Coban.

I gravene som er åpnet, har vi funnet 337 skjeletter, hvorav 263 er identifisert. Selv om denne prosessen er en vond opplevelse for familiene til ofrene, fortsetter vi arbeidet med gravåpninger i forskjellige landsbyer og kommuner rundt om i landet. Å kjempe for rettsoppgjør og å få dømt de som er ansvarlige for disse lidelsene, er fremdeles en pågående prosess i mange av samfunnene i Guatemalas innland.

CONAVIGUAS arbeid gjør at familiene til ofrene endelig kan få gitt dem en kristen begravelse. Disse martyrene var slengt i hemmelige, illegale graver. Dette er også et bidrag for å oppnå rettferdighet og skape en bevissthet, slik at denne smertelige historien ikke gjentar seg.

CONAVIGUA for kvinners verdighet, - for alltid!