Nøkkelen til å forstå utviklingen i Latin-Amerika er å se på de ulike løsningene de har utviklet etter hardt erfarte kriser og konkurser etter det nyliberalistiske 90-tallet. De kan hovedsakelig deles inn i tre kategorier: finanspolitiske, realøkonomiske og sosiale. Løsningene er like relevante i Europa som i Latin-Amerika. Faktisk har mange av de samme tiltakene blitt brukt av europeiske land.

På 1990-talet var Latin-Amerika arena for en rekke nyliberale reformer. Flere av landene hadde høye utenlandslån og ble pålagt strukturtilpasningsprogram av det Internasjonale Pengefondet og Verdensbanken. Disse programmene innebar privatisering, kutt i offentlige budsjett og liberalisering av alt - inklusive den finansielle sektoren. Latin-Amerika var en av de første regionene som ble pålagt denne politikken. Chile, med diktator Pinochet, var den globale prøvekaninen for det som i etterkant har blitt kalt sjokkdoktrinen. Over natta ble samtlige statlige bedrifter privatisert. Mye av produksjonen og storparten av infrastrukturen var ikke lønnsom nok for transnasjonale selskaper, og resultatet var at svært mye ble nedlagt på kort tid. Hundretusenvis av arbeidere mistet jobben sin i hvert enkelt land, og fant sin vei i et underbetalt jordbruk, emigrerte eller ble del av den uformelle sektoren som etter hvert vokste dramatisk. Reformene fikk en heldig effekt når det gjaldt inflasjonen, men de sosiale konsekvensene var grufulle, den økonomiske veksten redusert og utenlandslånene økte nok en gang.

På 2000-tallet snudde denne utviklingen, og helt nye politiske tiltak ble satt i gang.

Med sitt eget regionale pengefond "Fondo del Sur" og "Banco del Sur" har regionen gjort seg mer uavhengig av IMF og Verdensbanken, som stod bak mye av kuttpolitikken i Latin-Amerika på 90-tallet. Som en motsats til "one size fits all"-politikk tas det her hensyn til hvert enkelt lands egne forutsetninger. Alle land har også lik stemmevekt i institusjonene, noe som forhindrer enkelte lands dominans i krisetider.

I tillegg har ALBA vært en viktig kraft for økt regional integrasjon i Latin-Amerika. ALBA-samarbeidet er basert på komplementær handel med varer og tjenester mellom land. De har brutt med profitt og økonomisk utvikling som utviklingsmål og ønsker heller å sette bærekraft og felles utvikling i forsetet. 

Nasjonalisering av strategiske sektorer og demokratisk kontroll over naturressurser har gjort flere søramerikanske land mindre sårbare for en internasjonal finanskrise. Renasjonalisering og høy skattlegging av spesielt fossile ressurser har vært viktig for å øke offentlige inntekter og for å sikre at økte deler av verdiskapningen foregår i de landene hvor ressursene befinner seg. Dette fører til at landene kan klarte opp den internasjonale næringskjeden, skape en variert og robust økonomi, arbeidsplasser, penger til velferdsordninger og å gjøre seg uavhengige av utenlandske lån med påfølgende lånebetingelser.

En rekke land i Latin-Amerika har satt i gang tiltak for å sikre at økte statlige inntekter kommer folk til gode. Pensjonsordninger, sosialtrygd og gratis helsetjeneste er tiltak som rulles ut i stor skala. Alfabetiseringsprogram og stipend mellom latinamerikanske land har hjulpet landene til å nå FNs andre tusenårsmål om universell utdanning. Økte statlige midler kanalisert inn i skole- og universitetssektoren har økt antall skoler og kvaliteten på undervisningen.

LAG utarbeidet en rapport om endringene i Latin-Amerika, og arbeidet med å spre informasjon gjennom stands, aksjoner, møter og foredrag. I tillegg hadde vi møter med politikere og bidro i høringen på stortingsmelding 25, 2012-2013: Dele for å skape - Demokrati, rettferdig fordeling og vekst i utviklingspolitikken.

Les publikasjonen Velferdsvekst i krisetid

Kronikk i Aftenposten