Kronikken stod på trykk i Klassekampen 12.02.13. Ommund Stokka er forbundssekretær Industri Energi. Forbundet er aktive i Colombianettverket i lag med LAG.
28. januar i år. Juan Carlos Muñoz skal på jobben. Han tar buss til sukkerplantasjen han jobber på. På vei om bord på bussen kommer maskerte menn og skyter han ned på kloss hold. Foran sjokkerte arbeidskamerater.
Dionis Alfredo Sierra Vergara er lærer og feirer Lærerdagen i Colombia sammen med kollegaer. Mobilen hans ringer, og han tar den med ut for å svare. Utenfor står drapsmenn og venter med håndvåpen. Han dør før han treffer bakken. Dionis var fagorganisert.
Alejandro José Peñata López er også lærer. Han avslutter arbeidsdagen sin på skolen som vanlig, men kommer aldri hjem. Venner, naboer og familie setter i gang en desperat leteaksjon. De vet han er med i fagforeningen, og frykter for hans liv. De finner den livløse kroppen samme dag. Han har blitt torturert og lemlestet. Torturistene avslutta med å henge han opp i piggtråd.
Colombia er det landet som er farligst i verden å være fagorganisert i. Tillitsvalgte og medlemmer blir drept, kidnappa, torturert og trakkassert. Siden 1986 til 2013 har 2 931 medlemmer blitt drept. 17 medlemmer, bare i 2012. Et gjennomsnitt på ni drepte i måneden. I tillegg har det vært 11 942 angrep på medlemmer og tillitsvalgtes helse og sikkerhet. De har fått dødstrusler. Overfalt på vei fra jobb. De har mista jobben. Dette viser en systematisk utrensking av tillitsvalgte, utført over lang tid og manifesteres i de tusenvis av liv som har gått tapt. Det er dette regimet Norge ønsker å lage frihandelsavtaler med. Det er dette regimet Norge forhandler med. Det er nok til å ta nattesøvnen fra alle med et snev av sosial samvittighet.
Folk blir ikke bare drept. Drapstallene er toppen på isfjellet. Man må dykke ned under for å se omfanget av trakasseringen. Og det er ikke bare paramilitære maskerte som angriper fagforeningene. Myndigheter og politi ser enten en annen vei – eller deltar selv. Det canadiske oljeselskapet Pacific Rubiales hadde over tid hatt så farlige arbeidsforhold at de ansatte stoppa arbeidet. Slik som vi lov til i Norge i henhold til arbeidsmiljøloven. 1100 arbeidere stansa arbeidet i protest mot skadene, i protest mot arbeidsulykkene. Myndighetene stilte ikke opp med arbeidstilsynet, de stilte opp med politi som slo hardt ned på de streikende arbeiderne. 19 arbeidere mista jobben – de hadde hatt løpesedler i lomma. Undertrykkinga er total.
Oljearbeideren, og tillitsvalgt Isidro Rivera Barrera ble drept utenfor hjemmet sitt. Foran familien sin. Foran naboene. Han ble drept fordi han gjorde det samme som tillitsvalgte i Industri Energi i Norge.
Juridisk gjør også colombianske myndigheter det de kan for å gjøre hverdagen for arbeidere i Colombia verre. Forbund kan for eksempel ikke ta ut medlemmer i streik. Det er ulovlig. Arbeidsmiljølovgivningen er mangelfull, og noe effektivt arbeidstilsyn mangler. FNs arbeidsorganisasjon - ILO har også hatt en tung delegasjon på besøk i Colombia som påpekte brudd på grunnleggende rettigheter og kom med anbefalinger. Disse har ikke blitt fulgt opp.
De som torturerer, de som myrder, de som truer i Colombia går fri. En av de tillitsvalgte som ble drept, ble det fem meter fra en militær forlegning. Han ble skutt mens han kjørte hjem på motorsykkelen sin. Sakene blir sjelden etterforska, og blir de det, ender de som regel i ingenting. For de pårørende – familien, er dette en grusom urettferdighet som vi knapt kan forestille oss. Drapsmenn går fri fra bestialske drap.
Senest 24. januar 2013 sendte LO et protestbrev til presidenten i Colombia – navngitte tillitsvalgte er nok en gang blitt trua med drap i et brev fra paramilitære.
For selskapene er dette good for buisness. At selskapene slipper å betale eiendomsskatt og formueskatt er ingen nyhet. Myndighetene subsidierer rikdom som kommer fra spekulasjon. Om arbeidsgivere kan si opp fagforeningsledere, kvitte seg med fagforeninger og unngå tarifforhandlinger – er dette en pervers form for subsidiering som knapt mangler sidestykke i verden.
Norge vurderer å inngå en frihandelsavtale med Colombia. En frihandelsavtale som fagforeningene i Colombia er sterkt imot. En avtale som ikke omhandler beskyttelse av arbeidere. Det er ikke bare fagforeningene i Colombia som protesterer mot denne avtalen. Urfolksbevelgese, miljøbevegelse og hele det colombianske sivilsamfunnet protesterer mot frihandelsavtalen som Norge skal skrive med landet deres. De mener den vil forverre deres situasjon.
Norsk fagbevegelse står på de colombianske fagorganisertes side. Skulder til skulder. LO protesterer mot colombianske myndigheter, og taler deres sak i FNs arbeidsorgan – ILO. Alltid. Uten opphør. LOs øverste organ – kongressen, sa i 2009 at vi gikk imot en frihandelsavtale med Colombia uten at det forelå en offentlig høring og en klausul om menneskerettigheter.
Nå ser det ut som resultatet blir en frihandelsavtale – med en uforpliktende sideavtale. Uten høring. En sideavtale uten krav og sanksjoner. Denne kommer som et nummer i rekken på intensjonsavtaler som Colombia har signert – og siden ignorert.
Til tross for mord på fagorganiserte, et lovforbud mot streik og myndigheter som ikke straffer de skyldige, fortsetter Norge sine samtaler om frihandel med Colombia. Til tross for at alle sivilsamfunnsorganisasjoner i Colombia og i Norge protesterer mot denne avtalen, ønsker departementet å gå videre. Når tillitsvalgte blir drept samtidig som Norge forhandler, burde alarmklokkene ringe, og røde lys blinke. Særlig i en regjering utgått av Arbeiderpartiet og SV.
LO vet at internasjonal solidaritet blir reell når en innser at fagforeninger i Colombia gjør det samme som vi gjør i Norge. De vil ha en sikker arbeidsplass og en lønn og leve av.
Internasjonal Solidaritet blir personlig i det vi innser at en begravelse i Colombia er like trist og håpløs som i Norge. Det vet alle som har vært i en begravelse til noen som forlot oss for tidlig. Vi i fagbevegelsen håper at også regjeringen tar dette inn over seg. De får ikke komme å si at de ikke visste.