Jeg er Adriana Sossa, kvinne, mor, bestemor, datter, kone, følgesvenn, venstreorientert politisk aktivist, kollega, feminist og overlevende fra den væpnede, politiske og sosiale konflikten i Colombia. I løpet av mine første 30 år av livet visste jeg ikke hvordan det var å leve med fred. Fred har alltid hatt en abstrakt, uvirkelig betydning for colombianere. Det er derfor freden vil forbløffe oss.
Jeg hadde en politisk oppvåkning i veldig ung alder. Jeg husker det som en drøm, bildet av Padre Camilo Torres Restrepo, som besøkte de folkelige nabolagene, inkludert Ciudad Kennedy, nabolaget hvor jeg vokste opp. Ikke bare hans bilde, men hans omtanke og sjenerøse handlinger. Det har preget mine politiske handlinger og mitt livsprosjekt.
Jeg var studentleder fra videregående skole, jeg fortsatte kampen for å forsvare offentlig utdanning gjennom universitetets studentbevegelse. Knyttet til disse studentkampene ble jeg arrestert flere ganger. Jeg ble utsatt for politivold.
De som skulle passe på sikkerheten min, slo meg. Første gang var jeg 13 år gammel, så 18 år gammel...
Studentkampen på 80-tallet var knyttet til borgerkampen. I nabolagene var hjertet den grunnleggende årsaken til vår kamp. Studentene reiser til nabolagene, for å bekjempe analfabetisme, mangelen på medisinsk, juridisk, og psykologisk omsorg, mangel på rekreasjon, fattigdommen og urettferdigheten. Enheten av sosiale krefter og kamper er det som vil forandre vårt samfunn.
Vi dro til nabolagene, vi var studenter fra ulike fagområder: fremtidige advokater, leger, tannleger, ingeniører, økonomer, grafiske designere, sosiologer, psykologer, teknikere, kunstnere, malere, fotografer. Alle jobbet på dugnad i nabolagene. Vi utførte intense dager med fysisk arbeid for å forbedre befolkningens forhold, "stein for stein", vi lærte bort leseferdighet, vi overførte kunnskap om menneskerettigheter og sosiale rettigheter. Vi fant også rom for glede, kreativitet og rekreasjon. Vi fant ut at det var mulig å forandre virkeligheten.
Vi deltok i gatekampene, i protestene mot urettferdighet og de glemte og forfalne områdene. Nabolag av fordrevne mennesker fra landsbygda som var der på grunn av politisk, sosial, økonomisk og militær vold.
Som en del av en av disse protestene ble vi arrestert. De rettet våpnene sine mot hodene våre, vi var ubevæpnede unge kvinner, vårt eneste våpen var våre proteststemmer og vår kunnskap.
De tok oss med i en av sine dødsbiler til utkanten av Bogota, vi følte at livene våre ville ta slutt. De holdt oss «forsvunnet» i flere timer, med bind for øynene og våpnene pekende nervøst mot kroppene våre. Plutselig mottok de en ordre om å ta oss til et av statens sikkerhetsanlegg.
Der ble vi utsatt for fysisk og psykisk tortur i flere dager, til de så at vår verdighet og styrke var urokkelig til tross for deres brutalitet. Derfra ble vi sendt videre til kvinnefengselet i Bogota.
Kampen for sosial rettferdighet og fred har alltid vært legitim. Sosial protest er en rettighet, ikke en forbrytelse. Dagene i fengsel kom. Det åpnet opp nye rom for kamp, vi hevet stemmen, vi fordømte overgrepene vi hadde blitt utsatt for. Vi er ikke tause, verken smerten, frykten eller innesperringen. Vi ble løslatt, men til tross for dette ga forfølgelsen og trakasseringen ingen pusterom.
Etter en stund begynte truslene mot livet mitt på nytt. Vi som forskere ved Institutt for politiske studier og internasjonale relasjoner ved «National University of Colombia» hadde på vegne av den nasjonale regjeringen leverte en av de mange diagnostiske rapportene om årsakene til strukturell vold i Colombia. Vi leverte også en rekke anbefalinger, dette gjordet at jeg igjen ble utsatt for trusler. Denne gangen ikke bare mot meg, men mot livet til mannen min og min 2 år gamle datter.
Etter å ha levd flere måneder i dekning beskyttet av kjærlighet og solidaritet fra venner og familie, var eksil det eneste alternativet.
Eduardo Umaña Mendoza, venn, lærer og advokat, var ansvarlig for å organisere avreisen fra landet. Eduardo reddet livene våre. Han reddet livet til mange engasjerte aktivister, fagforeningsfolk, jordbruksledere, forfattere og fremtids drømmere.
Vi landet i Norge 3. mai 1989. Vi ble mottatt av norske myndigheter, med vennlighet og åpne armer. De gjorde en stor innsats for å sikre at vi stolte på at de ville beskyttere oss og garantere for vår sikkerhet.
Vi begynner å leve i et samfunn med fred, frihet, demokrati, rettferdighet, med garantier for grunnleggende rettigheter, toleranse og med retten til å tenke annerledes, uten å risikere våre liv.
Vi har aldri glemt hvorfor vi kom til Norge. Til tross for vanskelighetene og barrierene har vi aldri forlatt våre drømmer og vår kamp. Vi endret omgivelsene til et nytt land, med ny dynamikk og nye vennskapsbånd. Vi har fortsetter å overføre kunnskap om den colombianske virkeligheten, for å bedre forståelsen av hvorfor vi er her i Norge. Vi har utøvd det såkalte borgerdiplomatiet og skapt en økt forståelse blant det norske samfunnets, dets organisasjoner og myndigheters om situasjonen i Colombia.
Sammen med en håndfull politiske flyktninger fra Colombia i Norge grunnla vi Colombiakomiteen for forsvar av menneskerettigheter og kultur i 1989. Og derfra har vi utviklet politisk solidaritet og opprettholdt et permanent forhold til de sosiale og politiske prosesser i Colombia.
Det å ikke miste kontakten med vårt folk og deres kamp har vært grunnleggende for å overleve i eksil. Vi har gjort det å være i eksil til et verktøy, og ikke et nederlag i vår kamp.
Som aktive og deltakende samfunnsborgere i det norske samfunnet har vi kunnet ha en stemme og bli hørt. Vi deltar i arbeidslivet, i fagbevegelsen og i den norske solidaritetsbevegelsen med Latin-Amerika. I dag har vi sammen med andre norske organisasjoner et nettverk av solidaritet og samarbeid for Colombia. Å bli integrert i det norske samfunnet har gitt oss muligheten til å bli kjent med den norske modellen, dens fordeler og svakheter. Hva det er som gjør denne modellen til en sosial og politisk modell som garanterer trivsel, frihet, likhet, fred og demokrati. Det har vært en skole for deltakende demokrati i praksis.
Å muliggjøre tilstedeværelsen for sosiale ledere og aktivister fra Colombia her i Norge har vært en grunnleggende oppgave for oss. De er stemmene og ansiktene til vår kamp, våre frustrasjoner og våre seire.
Å bygge fred vil ta tid, og vi vil alltid være villige til å bidra til byggingen av den virkelige og varige freden som Colombia fortjener. Vi vil også være villige til å forsvare den.
Den beste hyllesten til Eduardo Umaña Mendoza er å fortsette kampen for et verdig liv og ikke forfalle i møte med urettferdighet. Vi kan ikke glemme de som ga alt for denne sannheten, en sannhet som fortsatt er ufullstendig og krever ny innsats, for som Eduardo sa "menneskerettigheter og folks rettigheter er en kamp av ensomheter som møtes».
En prioritert oppgave er å sikre at den colombianske staten anerkjenner og tar ansvar for forbrytelsene den begikk, og at disse ikke forblir av maktgrunner, ustraffet. Sannheten om forbrytelsene begått av den colombianske staten, er ikke fullstendig og mange av dem fortsatt ustraffet.
"Det er bedre å dø for noe, enn å leve for ingenting."
Eduardo Umaña Mendoza
Eduardo Umaña Mendoza ble myrdet i sitt hjem den 18. april 1998, hans gjerningsmenn ville at han skulle bli med dem, men som han hadde sagt noen måneder tidligere: "hvis de kommer for meg, vil jeg ikke gå med dem. Jeg kommer til å være her, jeg kommer til å gjøre motstand, jeg kommer ikke til å bøye meg". Han sa også: "Det er bedre å dø for noe, enn å leve for ingenting."
Takk,
Oslo
21.10.22