Like etter Columbus ankom Karibia, seilte portugiseren Pedro Alvares Cabral inn til nord-østlige Brasil i år 1500. Brasil fikk navnet fra Brasiltreet, et fargetre som ble brukt for å utvinne rødfarge. Folkene som levde i Brasil før europeerne kom kan deles opp i to hovedgrupper; Guaranifolkene som levde i sørlige deler av landet og som blant annet dyrket mais, maniok, peanøtter og bomullsfrø, og folkene som levde i Amazonasregionen som ofte var jegere og sankere. Rundt 2,4 millioner mennesker levde i Brasil da portugiserne ankom, men dette anslaget er usikkert. Grunnet sykdommer som portugiserne tok med seg, og som urfolkene ikke hadde immunitet mot, døde mange tusen av dem i årene som fulgte. Portugiserne var interessert i å dyrke sukkerrør og etter hvert kaffe, i tillegg til å hente ut andre naturressurser som mineraler og gummi, til dette trengte de arbeidskraft. Rundt fem millioner slaver kom til Brasil, noe som utgjorde hele 40 % av det totale antall slaver som ble solgt fra Afrika.

For å få kontroll over det enorme territoriet delte den portugisiske tronen landet opp i 15 enorme områder som ble gitt adelige og andre som sto nær kongefamilien. Oppgaven deres var å administrere disse områdene og forsyne Portugal med matvarer. Områdene ble videre delt ut til folk som ville slå seg ned i Brasil. I stor grad er dette systemet med på å forklare den skjeve jordfordelinga i Brasil i dag, hvor rundt 50 % av den produktive jorda eies av 2 % av befolkninga.

Uavhengigheten fra Portugal skjer under spesielle omstendigheter. Under Napoleonskrigene ble Kong Joäo av Portugal fordrevet og flyktet til Brasil. Da han igjen kunne returnere til Portugal i 1821 etterlot han seg sønnen som i 1822 erklærte Brasil for et uavhengig keiserdømme. Årene som fulgte i Latin-Amerika var preget av uavhengighetskamper og flere land begynner å forby slaveri, deriblant Storbritannia. Presset økte på Brasil og i 1988 ga keiserdømmet etter for det internasjonale presset og avskaffet slaveriet som det siste landet i Amerika. Dette falt ikke i god jord hos militæret og oligarkene og i 1889 gjennomfører de et kupp og Brasil erklæres for republikk. De nye makthaverne gjorde alt som sto i deres makt for å beholde sine privilegier noe som betydde at selv om afrobrasilianerne hadde oppnådd frihet, var tilgangen deres på arbeid og jord nærmest ikke-eksisterende.

På 1930-tallet kommer Getulio Vargas til makta i Brasil og lover å modernisere landet gjennom å bygge opp nasjonal industri og på den måten erstatte importen av utenlandske produkter og sikre arbeidsplasser. I 1937 ga han seg selv mer makt gjennom å avsette parlamentet og erklære alle partier for ulovlige. I 1951 gikk han til valg på et nasjonalistisk reformprogram og opprettet flere av Brasils senere viktige institusjoner som Nasjonalbanken for økonomisk og sosial utvikling BNDES, oljeselskapet Petrobras. Vargas førte en politikk som påvirket USAs økonomiske interesser og dette likte de dårlig. Presset for å avsette ham økte, og i 1954 tar Getulio Vargas selvmord mens et statskupp var nært forestående

Utenlandske interesser fikk igjen mer innflytelse, men i starten av 60-tallet ble venstreorienterte João Goulart valgt til president. Brasil var på den tide preget av den kalde krigen og det kommunistpartiet (PCB), som var forbudt mellom 1937 og 1945, ble mer og mer synlig. Den ikke så radikale Goulart prøvde å beholde støtten hos arbeiderklassen og hæren og lanserte i 1964 en rekke sosiale reformer, deriblant en jordreform "light". Reformen ble møtt med protester fra elitene og 31. mars samme år ble Goulart avsatt i et USA-støttet kupp.

Både jordeierne, den katolske kirken, industriborgerskapet i byene sammen med liberale krefter på høyresida støttet kuppet og i starten var militærdikturet i allianse med disse gruppene. Partier både til venstre og sentrum ble forbudt og nasjonalforsamlinga ble stengt. Utstrakt bruk av vold og tortur ble brukt for å slå ned på opposisjonelle. En av de mest kjente som ble utsatt for denne systematiske torturen var Dilma Rouseff, Brasils første kvinnelige president. I de 21 årene militæret satt ved makten laget de en valgordning i forsøk på å gi regimet legitimitet, men det var bare MDB, Movimento Democratico Brasileiro, det eneste tillatte opposisjonspartiet, som fikk stille til valg. Alliansen som militærdiktaturet hadde med sivile grupperinger begynte å slå sprekker, og en gradvis oppmykning startet.

Brasil er en relativt stor økonomi og befinner seg på 10. Plass (2021) i verdenssammenheng. Etter å ha opplevd kraftig vekst siden starten av 2000-tallet har Brasil de siste årene vært preget av økonomiske nedgangstider. Ulikheten i landet er veldig høy, og har lenge lagt i det øverste sjiktet over land med høyest ulikhet. Den brasilianske grunnloven som trådte i kraft i 1988, rett etter avskaffelsen av militærdiktaturet, preges av dette. På papiret gis utvidede individuelle og kollektive rettigheter, og hver brasilianer har rett på bolig, helse, utdanning, sikkerhet og inntekt. Urfolks rett til beskyttelse og anerkjennelse av deres kultur er også noe som framkommer av grunnloven. Disse rettighetene respekteres dessverre ikke i praksis, og mange mennesker lever i fattigdom.

Det er obligatorisk 9-årig grunnskole for barn mellom 6 og 14 år. Omentrent 70 % fortsetter på videregående som varer i 3-4 år, og 20 % tar høyere utdanning. Kvaliteten på det offentlige grunnskoletilbudet er veldig varierende og mange som har økonomiske midler til det velger å sende barna sine på privatskole. Omentrent 25 % av institusjoner for høyere utdanning er offentlig og gratis, men nåløyet for å komme inn er syltynt. Veldig ofte ender dette med at de som har gått på privatskole får studieplass, mens de som har gått på offentlig grunnskole ofte ikke klarer opptakskravene.

Brasil har et offentlig helsevesen, det såkalte SUS (Sistema unico de saude), som er et gratis tilbud for alle som bor og oppholder seg i Brasil. Det er det største offentlige helsesystemet i verden og ble innført etter den nye grunnloven ble vedtatt i 1988. I likhet med utdanning er kvaliteten på helsetilbudet svært varierende og de som har råd har ofte en egen helseforsikring. SUS har også fått kraftige budsjettkutt under nåværende regjering. Det er ingen tilfeldighet at de fleste private sykehusene ligger i byer i sørlige deler av Brasil der også kjøpekraften er størst.

I overgangen fra militærdiktatur til demokrati på midten av 80-tallet dukket det opp flere sosiale bevegelser, deriblant MST, De jordløses bevegelse. Bevegelsen kjempet for en jordreform i landet og er fortsatt en av Brasils største sosiale bevegelser. Siden mobiliseringen mot kuppet i 2016 har venstresiden organisert seg i to store fronter; Frente Brasil popular og Povo sem Medo. Disse paraplyorganisasjonene er sammenslutninger av kvinneorganisasjoner, fagforeninger, student- og ungdomsorganisasjoner og rurale og urbane bevegelser. MTST, de takløses bevegelse, har vært en viktig mobiliserende kraft i Povo Sem Medo og Guilherme Boulos har vært en av frontfigurene. Brasil har også en nasjonal urfolksorganisasjon med medlemmer fra hele landet.

Det er kun rundt 11 % av arbeidsstyrken i Brasil som er fagorganisert, noe som utgjør rundt 10 millioner arbeidere. Fagforeningsgraden har de siste årene gått ned etter at arbeidsreformen i 2017 ble vedtatt, hvor det obligatoriske fagforeningsbidraget ble fjernet. Brasil har også en stor uformell sektor, og disse er ofte ikke fagorganiserte. Det finnes fem store hovedsammenslutninger i Brasil i dag, hvor CUT er den største med rundt 4 millioner medlemmer.

I likhet med flere land i Latin-Amerika har i større grad enkeltpersoner preget politikken og i liten grad de politiske partiene. Partilojaliteten er forholdsvis lav, og det er vanlig at folkevalgte skifter parti midt i en valgperiode. De største partiene i Brasil er PT (Partido dos Trabalhadores), PSDB (Partido da Social Democracia Brasileira) og MDB. Arbeidetpartiet PT ble stiftet i 1980 av blant annet Luiz Ignacio Lula da Silva og rommer hele spekteret på venstresida, men de mindre radikale kreftene kan sies å ha mest innflytelse. PSDB er et klassisk høyreparti til tross for navnet sitt. De har etter re-demokratiseringen i Brasil vært hovedutfordreren til PT ved presidentvalg, med unntak av valget i 2018. I tillegg til disse partiene, er rundt 30 partier representert i nasjonalforsamlingen.

Sosialistpartiet PSOL og kommunistpartiet PCdoB er to andre partier på venstresiden som har markert seg de siste årene. I presidentvalget i 2018 stilte Guilherme Boulos for PSOL med lederen for den nasjonale urfolksorganisasjonen APIB, Sonia Guajarara som visepresident. Boulos har vært en av frontpersonene i MTST, de takløses bevegelse og markerte seg også i lokalvalget i Sao Paulo i 2020 hvor han fikk stor oppslutning. Manuela D’avila fra PCdoB stilte også som presidentkandidat og ble i andre valgrunde PT sin visepresidentkandidat. Hun har sittet i kongressen og har bakgrunn fra studentbevegelsen.

PT kom til makta i 2002 med Lula da Silva. Fattigdommen var høy og Lula satte i gang en rekke sosiale programmer som Bolsa Familia og Fome Zero. Han gjorde imidlertid lite med årsaken til de store ulikhetene i landet, og økonomien vokste. I 2010 etterfulgte Dilma Rouseff fra samme parti, men økonomien begynte etter hvert å gå dårligere og misnøyen økte. I 2016 ble Dilma Rouseff tvunget til å gå av etter en riksrettssak i Senatet. Avsettelsen kan ikke kalles noe annet enn et parlamentarisk statskupp da grunnlaget hun ble avsatt på var syltynt. Visepresident Michel Temer fra MDB overtok som president fram til presidentvalget i 2018. Tiden fram mot valget var preget av store massemobilisering mot pensjonsreform og svekkelse av arbeiderrettigheter, samt den etter hvert så berømte Lava Jato-operasjonen (operasjon bilvask)

Operasjonen startet i 2014 og hadde som uttalt mål å bekjempe korrupsjons blant Brasils entreprenørselskaper, men avsløringer fra det uavhengige nyhetsmediet "The Intercept" i 2019 viser hvordan operasjonen ble brukt politisk. Lula da Silva fra PT ble dømt for å ha mottatt en leilighet som betaling for politiske tjenester, men rettsakene var preget av mange feil og manglende bevis. Noen måneder før presidentvalget i 2018 ble Lula fengslet og dette hindret ham i å stille til valg. Den konservative høyresida som støttet kuppet av Dilma og innsettelsen av Temer, klarte ikke å samle nok oppslutning og dette ga rom for den fascistiske kandidaten Jair Bolsonaro som vant valget. Sergio Moro, dommeren som hadde en sentral rolle i fengslingen av Lula, ble utnevnt til justisminister.

Bolsonaro har siden innsettelsen gått til angrep på miljø, urfolk, familiejordbruket og arbeiderrettigheter. Han har blant annet godkjent flere nye sprøytemidler som er forbudt i Europa, lagt ned departementet for familiejordbruk, og skiftet ut folk i institusjonene som er ansvarlig for å titulere jord for Quilombolas (etterkommere av slaver), småbønder og urfolk for på denne måten å trenere prosessen for titulering til disse gruppene. I forbindelse med de store brannene i Amazonas i 2019 kom det frem at flere av Bolsonaro sine støttespillere hadde egne grupper på WhatsApp hvor de koordinerte brannstifting. De store jordeierne er de som tjener mest på Bolsonaro sin politikk. Bolsonaros håndtering av COVID-19 pandemien har vært katastrofal. Bolsonaro og hans tilhengere har spredt falske nyheter om viruset, vaksiner og rundt medisinske behandlinger av COVID-19. I slutten av mars 2021 hadde 320.000 mennesker dødd av COVID-19 i Brasil og tallet fortsetter å øke.

Brasil kan bli en av de fem største oljeprodusentene i verden hvis presal-feltet oppfyller forventningene. Oljefeltet strekker seg over 122 000 km2 i sørlige Brasil, men oljen befinner seg under et 2000 m dypt saltlag som gjør letinga kostbar. Under Lula og Dilma ble det gjort flere grep for å sikre at en større del av overskuddet fra oljeutvinninga ble værende i Brasil. Siden avsettelsen av Dilma i 2016 har det blitt avdekket at USA har bidratt til avlytting av både Dilma og Petrobras, og at FBI har vært i regelmessig kontakt med de som hadde ansvar for Operasjon-bilvask. Petrobrás har blitt svekket gjennom både privatisering og at flere utenlandske selskaper de siste årene fått konsesjoner i presalt-feltet.

Det er mange forbindelser mellom Norge og Brasil innen en rekke næringer. Norge har gjort seg svært avhengig av soya både til lakseoppdrett i Norge og kraftfôr i jordbruket. Samtidig med økt etterspørsel etter laks, har avhengigheten av billig protein økt. Jordbruket har også de siste årene blitt stadig mer avhengig av kraftfôr, noe som går på bekostning av både småbønders tilgang på jord i Brasil og naturmangfold. Det må også ses i sammenheng med at Norge blir mindre selvforsynt og at utmarksressursene står ubrukt. Flere norske organisasjoner, deriblant LAG, har de siste årene satt fokus på denne problematikken.

Brasil er verdens største regnskogland og i 2008 inngikk Norge og Brasil en intensjonsavtale om pengeoverføringer fra Norge mot reduksjon i avskoginga, og Amazonasfondet ble opprettet. Avtalen ble forlenget i 2015, men samarbeidet har etter at Bolsonaro kom til makta vært kjølig. Brasils miljøvernminister uttalte seg svært kritisk mot Norge i 2019 etter at utbetalingene ble redusert som følge av økt avskoging. Dette skjer samtidig som Norge, sammen med EFTA, forhandler om en handelsavtaler hvor miljø og rettigheter ikke er godt nok ivaretatt i avtaleteksten.

Norge har også store næringslivsinteresser i Brasil. Innenfor olje og gass har Norge vært interessert i det brasilianske markedet både innen utvinning og leverandørindustri og i 2018 styrket Equinor sin tilstedeværelse gjennom å ha sikret seg ytterligere produksjonstildelingsavtaler i presal-feltet. Equinor er nå en av de største aktørene i Brasil. En annen stor norsk aktør i Brasil er Hydro. Det er store mineralforekomster i Brasil og bauksitten som finnes i delstaten Pará i Amazonas brukes til å lage Alumina, råstoffet til Aluminium, og dette blir deretter eksportert til Norge. Prosessen er svært miljøbelastende, og Hydro har blitt sterkt kritisert for å ikke ta nok hensyn til lokalbefolkninga og miljøet. I 2018 fikk Norsk Hydro sin virksomhet i Barcarena stor oppmerksomhet da forurenset vann fant veien ut av industrianlegget i forbindelse med store nedbørsmengder.

Brasil er verdens 10. største økonomi og er attraktiv for direkte utenlandsinvesteringer (FDI). Ifølge UNCTAD gikk FDI opp 20 % mellom 2018 og 2019 og Brasil ligger på investeringstoppen i Sør-Amerika. Mye av investeringene skjer i olje og gass, bilindustri, bergverk og jordbruk. USA er fortsatt Brasils viktigste handelspartner, men Brasil eksporterer stadig mer til Kina.

Brasil inngår i BRICS-landene som en av fem land hvor målet har vært å samle de fremadstormende økonomiene i en blokk. Landet er også del av den søramerikanske handelsblokken Mercosur sammen med Argentina, Paraguay og Uruguay. Samarbeidet har som formål å fremme frihandel og fri flyt av mennesker og kapital mellom landene. Mercosur inngikk i 2019 en handelsavtale med EU og like etter med EFTA, men ingen av avtalene er så langt ratifisert. På begge sider har det vært rettet kritikk mot avtalen som vil føre til økt import av landbruksvarer til Europa på bekostning av lokal produksjon og i Sør-Amerika vil økt eksport ha negativ innvirkning på miljø og biomangfold.

Gjennom starten av 2000-tallet og fram til avsettelsen av Dilma Rouseff har Brasil vært pådriveren for regional integrasjon gjennom infrastrukturutbygging i Sør-Amerika. Målet var å danne en mer robust økonomisk region for å stå sterkere mot de globale stormaktene som USA og Kina. Siden kuppet i 2016 og valget av Bolsonaro i 2018, har Brasil nærmet seg USA både politisk, økonomisk og militært.