#Ayotzinapa

Ayotzinapa er historien om 43 savnede og seks drepte studenter. Det er historien om 99 arresterte, inkludert en ordfører og hans kone. Det er historien om en mexicansk regjering, som i et desperat forsøk på å skrinlegge en sak med stor internasjonal oppmerksomhet, tyr til svake forklaringer og få bevis. Ayotzinapa er saken som kan endre kurs i Mexico.

(Foto: Bildet er tatt av Heriberto Paredes)

”Misforståelsen”

Etter fire måneder på leting etter de 43 savnede studentene , og en forklaring på hva som skjedde den 26. september i den lille byen Iguala i delstaten Guerreo, uttalte Riksadvokat, Jesús Murillo Karam seg i en pressekonferanse. Konferansen var lagt til tirsdag 27. januar, nøyaktig fire måneder etter at den 21 år gamle småbarnsfaren og studenten ved lærerskolen ”Escuela Rural Normal Isidro Borges”, ble funnet drept. Ansiktet hans var flådd, ørene kuttet av, øynene stukket ut og han hadde tegn etter tortur på kroppen.

 

Denne dagen gikk Riksadvokaten  ut offentlig, for å fortelle familiene til de savnede og drepte, at det hele var en misforståelse. Det var en misforståelse at politiet, sammen med den kriminelle gruppen Guerreros Unidos, angrep fem busser med studenter, en buss med et fotballlag, og i samme sleng drepte en forbipasserende kvinne i en taxi. Det var en misforståelse at til sammen seks ble drept i dette angrepet, og det var visstnok en total misforståelse at politiet bortførte de 43 studentene. Visstnok var det også en misforståelse at politiet samme natt valgte å overlevere de 43 studentene til den kriminelle gruppa Guerreros Unidos. Hvorfor de tre medlemmene av Guerreros Unidos samme natt valgte å brenne de 43 unge guttene blir forklart på samme måte. Det var en misforståelse. Hva som er forklaringen på hvorfor en av de drepte ble funnet dagen etter angrepet, med tegn etter grotesk tortur, er foreløpig ikke med i forklaringen, men man kan anta at også det var en misforståelse. Få tror på denne forklaringen.

 

Først hva, så hvorfor

Freelance journalist fra USA, John Gibler har bodd i Mexico de siste ti årene. Han har fulgt delstaten Guerrero tett de siste to årene og angrepet på studentene fra Ayotzinapa siden massakren og forsvinningen ble kjent natt til 27. september. Få journalister, om noen, har gjort så mange intervjuer og oppholdt seg i så lang tid sammen med studentene på skolen. Når jeg stiller han spørsmålet om hvorfor dette skjedde, korrigerer han. Vi må først vite hva som har skjedd, før vi kan stille oss spørsmålet hvorfor. Så langt er det uklarhet i hva det var som skjedde den grusomme kvelden i Iguala. Det er mange løse tråder, og Riksadvokatens forklaring om hvorfor, altså, at det var en misforståelse, skjer før foreldrene har fått en forklaring på hva. Gibler har skrevet en lang og omfattende tekst om hva som skjedde natta 26. september for California Sunday Magazine, ”The Disappeared”. 

 

Hva skjedde?

Seint på kveld fredag 26. september, rundt klokka 21.30, ble fem busser med ungdommer fra Ayotzinapa angrepet av uniformert lokalt politi. De angrep også en annen buss på stedet det lokale fotballaget” los Avispones” som var på vei hjem etter kamp. Sammen med tre uidentifiserte maskerte menn skjøt de og tok livet av seks personer, skadet over 20 og børtførte 43 studenter. Militærbase nummer 27, lokalisert mindre enn 3 kilometer fra åstedet med oppgave å bekjempe organisert kriminalitet, reagerte ikke på skuddene som falt den natta. Morgenen etter, den 27. september, fant de Julio César Mondragón. småbarnsfar og førsteårsstudent på lærerhøyskolen.

De savnede ungdommene er studenter ved lærerskolen Ayotzinapa i delstaten Guerrero. Internatskolen, som utdanner unge gutter til å bli lærere i rurale områder, er en av flere som er rammet av kutt i statlig støtte. De fleste av studentene kommer fra fattige urfolksområder og marginaliserte familier. Den 26. september dro studentene fra skolen, i all hovedsak førsteårsstudenter, for å gjennomførte en aksjon på bomstasjonene på veistrekninga Chilpancingo – Iguala. De ville samle inn penger til deltagelse på en større demonstrasjon 2. oktober i Mexico by, en årlig nasjonal markering for å minnes den groteske studentmassakren på Tlatelolco-plassen i Mexico by i 1968. Det er ikke uvanlig at studentene ved lærerskolene gjennomfører ulike aksjoner for å samle inn penger, slik som å blokkere bomstasjoner og kreve betaling. For å gjennomføre aksjoner beslaglegger de ofte lokale busser som kan frakte dem. Det skjedde også i dette tilfellet.

 

Det har vært ulike vitneforklaringer omkring omstendighetene natta i Iguala. I dagene etter angrepet verserte ulike rykter. Det var først en uke etter, lørdag 4. oktober, etter annonseringen fra statsadvokaten om funnet av seks massegraver, at nasjonal og internasjonal media kom til området. Det ble antatt at massegravene skjulte kroppene til de 43 savnede studentene. Det viste seg at dette ikke stemte. Kroppene tilhører noen andre, en sak og et spørsmål som fortsatt henger ubesvart i lufta enda. – Jorda vår er en eneste stor massegrav, sa de lokale fra Iguala, da nyheten om massegraven spredde seg. Hver dag har de observert biler som kjører opp i åsene. Alle vet, men ingen sier. Guerrero har utviklet seg til å bli en av de hardest rammede delstatene i narkokrigen i Mexico. Varselsignalene har vært mange og bekymringen har vært tatt med til politikerne, helt opp til presidenten, men ingenting har blitt gjort for å skape trygghet i området eller å bryte med praksisen om straffefrihet i landet.


Saken fortstter under bildet

image.php?id=15009







(Foto: Broren til en av de forsvunnede. Tatt av Ingrid Fadnes)

Straffefrihet er ytringsfrihet

Menneskerettighetsbruddene kommer som perler på en snor i Mexico. Når offisielle tall kan dokumentere at over 100 000 mennesker har mistet livet i landet siden 2006, og 30 000 har forsvunnet i samme periode, er det grunn til å stille spørsmål om hva det er som skjer. Når man i tillegg vet at det er over 90% straffefrihet i landet, så sitter den mexicanske regjeringa med et ansvar.

 

Gibler publiserte en bok i 2014 om den tidligere politiske fangen Tzompaxtle Fra Guerrero, ”Tzompaxtle – La fuga de un guerillero”. I 1996 ble Tzompaxtle fengslet og torturert i et av Mexicos hemmelige fengsler i fire måender. Utrolig nok klarte han å rømme. Historien om Tzompaxtle er en personlig beretning om konsekvensene av å gjøre opprør mot et undertrykkende regime. Men det er også en historie om normaliseringen av straffefrihet og konsekvensene av det. ”Straffefrihet er ytringsfriheten til drapsmenn; om du ikke trenger å frykte fengsling og straff, kan et drap gjennomføres som et teaterstykke”. Et sitat fra Francisco Goldman i boka til Gibler. Ayotzinapa er et teater. Det er en film. Det er en historie full av dramatikk, og har et urovekkende element med seg. Hvordan kan man sporløst bortføre 43 unge lærerstudenter? Det lar seg gjøre, og det lar seg forklare, i et land hvor straffefrihet er normen for kriminelle.

 

Saken fortstter under bildet

image.php?id=15011

(Foto: Fare til en av de forsvunnede. Tatt av Ingrid Fadnes

”Når det gjelder å oppklare kriminelle handlinger, da spesielt de begått av staten, er tvilen – fabrikkert og beskyttet innenfra de statlige institusjonene – en essensiell ingrediens for å garantere straffefrihet”, skriver Gibler i boka si.

 

Historien om Ayotzinapa forteller historien om utviklingen i Mexico de siste årene. Båndene mellom narkotikakartellene, de politiske partiene, de statlige institusjonene, politiet og hæren, er så sammenvevd at det ikke er mulig å skille den ene fra den andre. Straffefriheten eksisterer for dem som kan tillate seg å gjennomføre et drap, forsvinninger eller tortur som et teaterstykke. Og staten, med full kontroll over rettsapparatet, kan garantere straffefrihet. Et tilsynelatende likegyldig internasjonalt samfunn lar konsekvensene av en delvis regulert narkotrafikk påfaller sivilsamfunnet i Mexico.  

                                                                                      Over 99 fengslede

Triumferende viste Riksadvokat Karam til 99 fengslede i saken fra Ayotzinapa. Et forsøk på å bevise at antall fengslede er ensbetydende med en oppklaring av saken. Riksadvokaten baserer seg blant annet på vitnesbyrd fra de 22 arresterte politimennene som ble identifisert av studentene som overlevde angrepet i Iguala.

 

Vitensforklaringene har kommet litt etter litt. Først var forklaringen at de lå i de seks massegravene funnet 4. oktober. Da DNA prøver, samt spor etter jenteklær ble funnet på stedet, viste det seg fort at dette ikke stemte. De måtte ha en ny forklaring. Historien om søppelfyllinga i Cocula dukket opp. I ulike versjoner. Den siste regjeringa holder fast ved, er at de 43 studentene ble brent i løpet av 15 timer av tre menn. Kun en tann er funnet og brukt som bevis i saka. Denne tanna tilhører den unge studenten Alexander Mora. Moren til Alexander og resten av foreldrene tror ikke på forklaringa.

 

– Hvordan kan en tann være tilstrekkelig bevis? Hvordan kan jeg vite at de ikke bare har revet ut den tanna? Hvorfor sier de at restene etter brenninga ble kastet i en elv, men samtidig har de kun funnet en tann?

 

For å forklare funnet ble det oppgitt at to poser med aske, av de åtte kastet i elva, var knyttet igjen. Dermed ble noen av restene funnet, men de er visstnok så forkullet at det ikke er mulig å gjøre en DNA test. Bortsett fra tanna. Spørsmålene er flere enn svarene, og Riksadvokaten ble på et tidspunkt lei. På pressekonferansen 7.november da Karam kom med forklaringen om brenningen av studentene, klarte han ikke presset av flere kritiske spørsmål. – Ya me cansé, sa han. Nå er jeg lei. Svaret fra foreldrene og protestene kom kontant. –Er du lei? Det er vi også. Hashtagen #YaMeCanse ble kjapt den mest brukte i Mexico, og etter stadig blokkering har den blitt reaktivert med et nummer bak. Vi er nå oppe i nummer ni.

 

Medlemmer fra narkogruppa Guerreros Unidos har også blitt arresterte.

Det tok heller ikke lang tid før politiet klarte å spore opp ordføreren og hans kone fra Iguala. De var som sunket i jorden få dager etter angrepet den 26. september. De er tiltalt for å gi ordre om angrepet og fengslingen av studentene fordi de mente at studentene aksjonerte for å avbryte en konferanse ordførerens kone skulle ha samme kveld. Så var det en misforståelse? Eller var det en ordre fra politisk hold?

Historien om Ayotzinapa avdekker sakte men sikkert hvor gjennomkorrupt og pill råttent institusjonene og de politiske partiene er.

 

Et kollektivt trauma

–        Denne verden er ikke lenger ord verdig, skrev den mexicanske forfatteren Javier Sicilia etter at hans sønn og seks av hans venner ble drept at en narkogruppe i april 2011.

 

En misforståelse, var også den gang forklaringen som ble gitt Javier Sicilia. De trodde sønnen hans var fra en rivaliserende bande. I september 2008 ble 24 kropper funnet dumpet i en park i Mexico by, ti av dem halshogd. I januar 2010 tok bevæpnede menn seg inn på en privatfest og drepte 15 videregående elever, i august 2010 ble en massegrav med 72 kropper funnet. Identifisert som migranter på vei mot en drøm om arbeid og en bedre inntekt lengere nord. Drap og forsvinningen av migranter utgjør ingen statistikk, de er tause graver og skjebner som ligger under jorda i Mexico. Drap etter drap. Forsvinning etter forsvinning. Fengslinger. Alt feid under det samme teppet. Det er kun en misforståelse. Over 100 000 drap, 30 000 forsvinninger, og nå 43 unge gutter som ingen vet hvor er.  – Det var bare en misforståelse.  

 

Mexicos sivilsamfunn har protestert i flere omganger for å få rettferdighet og en slutt på volden. Sicilia var en av dem som ledet an en folkebevegelse for rettferdighet og fred. Men så ble en av dem drept. Frykt styrer hvor langt folk er villig til å gå. Og hvor sliten en blir av å rope ut når det aldri kommer et svar tilbake.

Saken fortstter under bildet 


image.php?id=15010

(Foto: Aksjon i Oslo 26. januar 2015. Tatt av Chiapasgruppa)

Historien om Ayotzinapa er i ferd å overdøve regjeringens bortforklaringer om misforståelser. I løpet av høsten 2014 har massive demonstrasjoner preget flere av Mexicos byer. – Jeg kan ikke være redd for noe mer. Hva kan jeg være redd for når de har tatt min sønn? Spør foreldrene seg. Familiene holder kampen oppe. De har reist til Genève og vil snakke med kommisjonen for tvungen forsvinning. De vil reise til Europaparlamentet og i april reiser de rundt i Europa blant små kollektiver og organisasjoner som har deltatt i protestene de siste fire månedene. Kravet er at det må opprettes en uavhengig etterforskning som også etterforsker militærets deltagelse. I 2014 kom Amnesty med en rapport som viser at både politi og militære bruker tortur som praksis. I uka etter angrepet på studentene uttalte Mexicos president, Enrique Peña Nieto, at ansvaret for saken lå hos delstatsregjeringa. Han har senere måtte ta inn over seg at dette er en sak han selv og hans eget parti er involverte. I desember innkalte han samtlige ambassadører til et møte i Mexico for å legge en strategi i forhold til Ayotzinapa. Også i Norge sendte den mexicanske ambassaden brev til alle de store mediene for å forsikre at de gjorde alt i deres makt for å oppklare saken. Saken er Nietos store verkebyll.

Et av slagordene som har gått igjen i massemobiliseringen er: de trodde de kunne grave oss ned, men de visste ikke at vi var frø. – Det eneste som vil stoppe protestene er å gi oss våre barn tilbake slik de ble tatt. I live. Vi vet at regjeringen og politiet vet hvor de er. Har foreldrene uttalt på pressekonferanse. – Om ikke president Nieto er i stand til å finne våre barn, så kan han gå av først som sist.

#Ayotzinapa er ikke lenger et ukjent stedsnavn på et kart. Det er navnet på en historie som kan føre til et vendepunkt i Mexico.

 

 

Ingrid Fadnes
Land