I Venezuela i dag pågår det et høyreekstremt opprør hvis mål er udemokratisk regimeskift. Dette er et åpent forsøk på å kvele et skjørt demokrati med alle tilgjengelige midler; økonomisk, politisk og til og med trussel om militær intervensjon. Det er ikke en fredelig protest av en demokratisk opposisjon mot et undertrykkende regime.
Opprøret har støtte fra en rekke nyliberale høyreregimer på kontinentet, hovedsakelig USA, Colombia, Mexico, Peru, Argentina og Brasil.
Venezuela har de siste årene blitt utsatt for ekstremt press etter at fallende oljepriser forårsaket en økonomisk krisesituasjon. I samme periode har opposisjonen og deres allierte oppskalert motstanden gjennom økonomisk krigføring, voldelige og destabiliserende demonstrasjoner, og en internasjonal mediekampanje for å diskreditere og isolere landet. Lokale og internasjonale media har vært en nøkkelspiller i dette forsøket på regimeskift. Mediebildet har vært preget av alt fra ekstremt ensidige nyhetsdekning til renspikket løgn.
I kjølvannet av dette har det internasjonale samfunn fulgt opp med økonomiske sanksjoner, valutamanipulasjon, og finansboikott. USA har også truet med militær innblanding. Det vi ser er en reprise av USA sine intervensjoner i Chile før statskuppet i 1973, og destabiliseringen av Sandinistregjeringen i Nicaragua på 1980-tallet.
Ethvert forsøk fra den demokratisk valgte regjeringen på å løse disse problemene har blitt møtt med ytterligere opptrapping, ødeleggelse av landets infrastruktur, og utvidede sanksjoner. I begge forsøk på å få i gang en konstruktiv dialog har opposisjonen trukket seg uten noe gyldig grunnlag. Dette har blitt kraftig kritisert fra flere hold, deriblant Pave Francis. Opposisjonen har foretrukket vold og konfrontasjon fremfor dialog som middel for å finne løsninger på landets utfordrende situasjon.
LAG følger med interesse prosessen til den grunnlovsgivende forsamling, og håper at den kan føre til en mer deltagende og demokratisk utvikling i landet. Forsamlingen er et forsøk for å engasjere befolkning i en nasjonal debatt om veien framover og hindre opposisjonens voldsbruk.
Det politiske systemet i landet er også i krise, og dette har ødeleggende konsekvenser for det venezuelanske samfunn og folk. Vi er også kritiske til regjeringens rolle i denne krisen, den stadig økende konsentrasjon av makt og den manglende vilje til å ta et reelt oppgjøre med korrupsjon, kriminalitet og byråkratisering av statsapparatet.
Samtidig så rettferdiggjør dette på ingen måte en internasjonal kampanje for å sverte og undergrave landet. Sanksjoner og trusler om militær innblanding er ekstremt destruktive, vil ha katastrofale følger og vil forverre situasjonen i landet dramatisk.
I regionalvalget 15. oktober, vant det regjerende partiet, Det venezuelanske sosialistpartiet (PSUV), 18 av 23 regioner. Valgdeltagelsen var på 61,4 prosent. Totalt 54 prosent av stemmene gikk til PSUV, mens MUD fikk 45 prosent. Valget er anerkjent av 70 internasjonale valgobservatører. Valgresultatet kan ses som en stemme for forhandling, fred og en fortsettelse av den bolivarianske prosessen. Dette har gitt norske og internasjonale medier et stort forklaringsproblem og det virker som om de fleste velger å ignorere det. For å unngå en ytterligere polarisering av samfunnet må internasjonale og norske medier bidra med en mer balansert framstilling av hva som skjer i Venezuela.