Latin-Amerikagruppene i Norge

Land i Latin-Amerika

Foto: Maria Gosse, LAG
Brasil

Brasil

Det siste året har det skjedd mye i Brasil. Jair Bolsonaro ble valgt som ny president i 2018, noe som gjør mange bekymret. Mange ser hans positive holdning til militærdiktaturet som en trussel mot demokratiet, og mange er forskrekket over hans manglende innstilling til å beskytte både minoriteter og regnskog. Latin-Amerikagruppene jobber for øyeblikket med å oppdatere landsidene for å kunne tilby en mer oppdatert beskrivelse av den politiske og sosiale utviklingen i Brasil. I mellomtiden kan du gjerne lese denne artikkelen fra 2016.
20162015

2016 skulle være Brasils år. Etter syv års forberedelser tennes den Olympiske ilden i Rio de Janeiro, og verdens øyne rettes mot den latinamerikanske giganten. Zika-utbrudd og økende usikkerhet skremmer OL-turistene, økonomien er i fritt fall, en gigantisk korrupsjonsskandale omfatter hele den politiske og økonomiske eliten og President Dilma Rousseff stilles for riksrett. Brasiliansk demokrati står overfor sine tøffeste tider siden militærdiktaturet.

Ordet på alles lepper i Brasil de siste årene har vært korrupsjon. Opprullingen av den såkalte bilvask-operasjonen (Operação Lava-Jato) har avdekket den største korrupsjonsskandalen i Brasils historie. Saken startet i mars 2014, da Paulo Roberto Costa, sjef for raffinering i det statskontrollerte oljeselskapet Petrobras mellom 2004 og 2012, ble arrestert anklaget for hvitvasking. Siden har det ballet på seg. Milliarder av kroner i bestikkelser har gått fra store konstruksjonselskaper til sentrale skikkelser i arbeiderpartiet (PT) og andre medlemmer av regjeringen. Gjennom bestikkelsene fikk konstruksjonsselskapene inngått kontrakter med Petrobras i perioden 2003-2010. Dilma er ikke selv anklaget for å være involvert i den korrupsjonsskandalen, men mange mener hun må ha visst noe ettersom hun satt som styreleder i Petrobras i den aktuelle perioden.

Et annet sentralt stikkord er økonomi. Etter en eventyrlig vekst siden årtusenskiftet har Brasils økonomi vært i resesjon de siste to årene. Økt inflasjon, lavere handelsoverskudd, stigende arbeidsledighet og svekket valuta gjør at befolkningen, uansett sosial, økonomisk og politisk bakgrunn, har fått mindre å rutte med. Når det kommer fram hvordan den korrupte politiske eliten har mottatt bestikkelser og skodd seg på midler som skulle ha kommet det offentlige til gode, skaper det derfor stort sinne og frustrasjon. Massive demonstrasjoner mot korrupsjon og vanstyre har derfor bragt millioner av brasilianere fra hele den politiske skalaen til gatene de siste årene.

Et tredje tema er riksrett. Dilma Rousseff har slitt med svært lav oppslutning siden hun med et knapt flertall vant en andre presidentperiode i 2014. Kravet om Dilma’s avgang har siden vært et stadig tilbakevendende tema, og i desember 2015 startet underhuset i kongressen riksrett mot henne. Dilma står anklaget for å ha pyntet på nasjonalregnskapet før presidentvalget i 2014, en praksis hun hevder har vært vanlig blant hennes forgjengere. Om det er en noe tynn unnskyldning, er budsjettsminkingen et svært tynt grunnlag for å kaste en demokratisk valgt president. Riksrettssaken må derfor ses innenfor rammen av den pågående økonomiske og politiske krisa. For å forstå det politiske kaoset som utspiller seg i Brasil i dag, må vi tilbake i tid og se på endringsprosessene som har foregått de siste tiårene.

2000-tallets første tiår: PT og Lulas Brasil

Arbeiderpartiet (PT) har styrt Brasil sammenhengende siden 2002. Da Dilma tok over presidentskapet i 2011 etter historisk populære Inácio «Lula» da Silva, arvet hun et Brasil hvor alt tilsynelatende gikk rett vei. Stabil økonomisk vekst gjennom to finanskriser, massive oljefunn, halvering av fattigdommen og historisk reduksjon av avskogingen i Amazonas ble kronet av at landet vant retten til å være vertsnasjon for både fotball-VM i 2014 og sommer-OL i 2016. Dilmas valgkamp fokuserte kun på én ting – å videreføre Lulas suksessoppskrift.

PTs store prosjekt i regjering har vært økonomisk vekst koblet med omfordeling og fattigdomsreduksjon. Dette ble muliggjort grunnet en kombinasjon av flere faktorer. Høye priser på Brasils viktigste råvarer på verdensmarkedet på 2000-tallet skapte historiske overskudd i Brasils utenrikshandel. Eventyrlige oljefunn på dypt vann i 2007 førte til massive investeringer i Brasils oljeindustri og maritime næringer. En tredje viktig faktor til Brasils økonomiske vekst var et sterkt voksende hjemmemarked grunnet PT’s sosiale politikk. Skjev fordeling av rikdom har alltid vært et hinder for langsiktig økonomisk vekst i Brasil. Den offensive utjevningspolitikken til PT har søkt å endre på dette. Flaggskipet har vært sosialprogrammet Bolsa Família, som overfører penger til fattige familier mot at de sørger for at barna går på skolen, følger offentlige vaksinasjonsopplegg og helseprogram for gravide. I tillegg bidro høyere minimumslønn, lav arbeidsledighet og lettere adgang til lån til at Brasils hjemmemarked vokste kraftig. 20-30 millioner mennesker ble løftet ut av fattigdom i PT’s første tiår i regjering, og halvparten av befolkningen er i dag regnet som del av den «nye» middelklassen (den såkalte «klasse C», de som tjener nok til å ha litt penger igjen på slutten av måneden når alle utgifter er dekket). 

Ujevn utvikling

Til tross for innovative programmer på det sosiale området, har den økonomiske politikken lagt vekt på markedsdrevet økonomisk vekst og integrering i det globale kapitalistiske systemet. VM og OL har blitt fremmet som verktøy for utvikling. Disse arrangementene gir enorm internasjonal eksponering og skulle være Brasils mulighet til å vise seg fram som en internasjonal stormakt. Utfordringene har imidlertid stått i kø. Boligmangel, fraværende kloakksystemer, elendig offentlig transport og mangel på offentlig sikkerhet er bare noen av utfordringene brasilianske storbyer som Rio de Janeiro og São Paulo står ovenfor. Den sosiale ulikheten vedvarer, og brasilianske byer er ifølge FN blant de mest ulike i verden. VM og OL lovet sosiale og miljømessige investeringer for å konfrontere dette, men etter et tiår med forberedelser, har baksiden av medaljen ved å arrangere slike sportsarrangementer kommet tydelig fram. Milliarder brukes på infrastruktur og stadioner som ikke vil komme flertallet av befolkningen til gode. Korrupsjonsryktene har florert, og titusener har blitt tvangsflyttet. Politiet som skal holde «orden» har også blitt anklaget for unødvendig bruk av vold. Den nyeste i en lang rekke skandaler er zika-utbruddet som har skapt internasjonale overskrifter det siste halvåret. Viruset som skaper misdannelser hos ufødte barn spres via den samme myggen som hvert år gir hundretusener dengue-feber. De lovte investeringene i kloakk og opprenskning av den svært forurensede bukta utenfor Rio har aldri materialisert seg, og mygg og rotter fortsetter å spre sykdommer.

En stor svakhet er derfor at utjevningstiltakene i for stor grad har vært basert på pengeoverføringer og lånefinansiert forbruk. Til tross for at flere har blitt del av middelklassen, er det først og fremst konsumet som har økt. Dyptgående strukturelle endringer har uteblitt, og offentlige tjenester som helse og utdanning er fremdeles under enhver kritikk. Dette er noe av bakgrunnen for de massive demonstrasjonene Brasil så i juni i 2013. Millioner av mennesker tok til gatene over hele landet og demonstrerte mot feilprioritering av offentlige investeringer og brudd på sosiale rettigheter.

Anstrengt allianse

PT i regjering har vært avhengig av støtte fra de tradisjonelle konservative elitene. Slik har reaksjonære krefter med sterke bånd til diktaturet beholdt tentakler langt inn i maktens korridorer. Drevet fram på en bølge av økonomisk vekst og framtidstro, klarte Lula i sin regjeringstid - i det minste tilsynelatende- å balansere interessene til den økonomiske og politiske eliten og den fattige majoriteten. Dilma har ikke hatt sin forgjengers flaks med timingen av fordelaktige internasjonale økonomiske konjunkturer. Senket etterspørsel etter råvarer som soya, fallet i oljepriser og korrupsjonsskandalens betydning for internasjonale markeders tiltro til Brasil har hatt store konsekvenser for økonomien. I krisetider kommer underliggende motsetninger igjen til syne. Budsjetter må kuttes og prioriteringer spisses, og det er store uenigheter om hvordan dette bør gjøres. Dilma mangler Lulas karisma og diplomatiske evner, og har derfor slitt med å holde den brede regjeringskoalisjonen samlet.

Med mediekonsernet o Globo i spissen har PT blitt framstilt som den store syndebukken for alt som har gått galt de siste årene. Siden gjenvalget i 2014 har Dilmas oppslutning dalt til kun 10 prosent, og 60 prosent mener hun bør gå av. Det er ingen tvil om at Dilma har feilet i mye. Hun oppfattes som egenrådig og lite fleksibel, og mange anser det som lite troverdig at hun ikke visste noe om den omfattende korrupsjonen som foregikk da hun satt som styreleder i Petrobras. Korrupsjon er utvilsomt viktig tema blant begrunnelsene som trekkes fram av opposisjonen for å legitimere kravet om Dilmas avgang. Rettssystemet skal ha honnør for å for første gang ha startet en reell oppvask av dette systemiske problemet. Samtidig er det ironisk at den politiske opposisjonen har «kuppet» korrupsjonskortet. Til tross for at korrupsjonsanklagene har rammet politikere fra alle de politiske partiene, er det først og fremst PT som får gjennomgå. 

Riksrett

I desember 2015 fremmet presidenten for underhuset i kongressen, Eduardo Cunha, krav om riksrett. Ofte beskrevet som Brasils Frank Underwood i referanse til den hensynsløse presidenten i TV-serien House of Cards, har Cunha selv sine svin på skogen. Navnet hans dukker stadig opp i forbindelse med korrupsjonsjonsanklager og hemmelige kontoer i utlandet. Han skal angivelig ha startet riksrettssaken mot Dilma som et personlig hevnangrep på at han ble satt under etterforskning av disse lovbruddene. Cunha ble riktignok endelig konfrontert med sine handlinger og avsatt i begynnelsen av mai.

Prosessen rundt riksrett har utviklet seg til en farse, hvor det kommer tydelig fram hvor råttent det det politiske systemet i Brasil er. Søndag 17. april, da underhuset i kongressen stemte over å stille Dilma for riksrett, vil bli stående som et bilde på dette. En etter en dedikerte de folkevalgte sitt «ja til riksrett» til Gud, sine familier, eller kampen mot korrupsjon- noe ironisk i og med at 318 av de 513 medlemmene er under etterforskning for korrupsjon eller andre lovbrudd selv. Det mest absurde øyeblikket kom da Jair Bolsonaro, som representerer et lite parti på ytterste høyre, dedikerte sin stemme til en oberst som under diktaturet drev et beryktet torturkammer hvor blant annet Dilma ble torturert. Hans sønn, også kongressmedlem, dedikerte sin stemme til kuppmakerne i 1964. Det tok 81 representanter før noen nevnte det Dilma faktisk er anklaget for og færre enn et dusin nevnte det i det hele tatt. Sånn sett framstår dette som en politisk motivert prosess, heller enn en objektiv og nøytral etterforskning av lovbruddet Dilma faktisk er anklaget for. Det spekuleres i hvorvidt opposisjonspolitikere som kjenner det brenner under føttene ettersom stadig nye navn nevnes i korrupsjonsskandalen har et ønske om at riksrettssaken vil kunne føre til at bilvaskoperasjonen gradvis tømmes for reelt innhold. Flere dommere har tatt avgjørelser som tydelig er drevet på personlige politiske interesser heller enn rettslig grunnlag. Prosessen ble fra underhuset sendt videre til Senatet, som 11. mai stemte for å ta saken videre. Visepresident Michel Temer, også korrupsjonsanklaget, trer inn som interim president fram til den endelige avgjørelsen faller om et halvt års tid. Opposisjonen som i månedsvis har ropt slagordet «ut med Dilma» har dermed fått sitt krav innfridd.

De massive demonstrasjonene som har krevd Dilmas avgang har i brasiliansk og internasjonale media hatt en tendens til å blitt framstilt som et folkelig krav mot en upopulær despot som burde lytte til gatene og tre av. Samtidig er det verdt å ta en titt på hvilken del av befolkningen disse demonstrantene representerer. Majoriteten er flere hakk hvitere, rikere, og bedre utdannet enn gjennomsnittet. For første gang siden militærkuppet i 1964 er det høyresida som har klart å mobilisere massene. PTs regjeringsprosjekt har ikke vært uten mangler. Men det har ført til at de fattigste har fått mer å rutte med og tar større del i det brasilianske samfunnet. Med mer penger mellom hendene, har de økt presset på private tjenester som helse og utdanning. Den tradisjonelle middelklassen og eliten, som har hatt monopol på disse privilegiene, føler derfor sin posisjon truet, spesielt i økonomiske nedgangstider. Disse demonstrasjonene er derfor symbol på en voksende konservativ motreaksjon etter et halvannet tiår med PTs omfordelingspolitikk.

Motstandere av riksrett kaller prosessen et institusjonelt kupp, hvor opposisjonen utnytter systemet for å kaste en demokratisk valgt president de er politisk uenige med. Demonstrasjoner mot riksrett og til støtte for demokratiet har blitt arrangert parallelt med høyresidas protestmarsjer. Men de har ikke klart å mobilisere like mange mennesker. Svertekampanjen mot PT i media har utvilsomt hatt sin effekt. Samtidig er det er også PTs egen skyld. Regjeringsslitasje og skuffelse over PTs politikk og innblandelse i korrupsjonsskandalen har gjort at mange på venstresida er desillusjonerte. Det er vanskelig å mobilisere til støtte for et PT som har falt så dypt som det har.

Desillusjonert venstrefløy

Lula og PT kom delvis til makten som et moralsk alternativ til den gamle, korrupte eliten. Ettersom tida har gått, har skuffelsen over hvordan PT har håndtert utfordringene med å styre Brasil vokst. Samarbeidet med den konservative politiske og økonomiske eliten har begrenset rommet for radikale initiativer fra venstrefløyen i PT, som desillusjonerte har måttet innse at PT i regjering ikke lenger er et sosialistisk og klassebevisst parti med ønske om å innføre et arbeidermaktbasert demokrati. PTs varemerke på 1980- og 90-tallet, nemlig direkte politisk deltakelse i form av deltakende budsjettering og inkluderende rådsforsamlinger for byplanlegging, har sakte men sikkert blitt tømt for reelt innhold og innflytelse. Samarbeidet med de store jordeierne og agrobusiness har i tillegg svekket stemmen til miljøbevegelsen, som lenge var en del av grunnstammen i PT.

Etter et halvannet tiår ved makten har avstanden til den organiserte grasrota i partiet og resten av venstresida vokst seg stor, og PT er ikke lenger den samlende stemmen fra venstresida. Lula selv og andre sentrale PT-figurer har blitt involvert i bilvaskoperasjonen. Dette er PTs ubehagelige sannhet: de selv blitt den styrende og korrupte eliten de alltid har demonstrert mot.

Menneskerettigheter

Menneskerettigheter skulle være en av Dilmas fanesaker, hun ble selv fengslet og torturert under militærdiktaturet. Likevel har Brasils miljø- og menneskerettighetsbevegelse kalt president Dilmas regjeringstid den verste siden militærdiktaturets dager. En rapport om menneskerettigheter fra Amnesty, utgitt februar 2015, hevder det er en menneskerettighetskrise i Brasil. Rapporten tar blant annet opp politivold, bruk av tortur, straffefrihet, urfolksrettigheter, LGBT-rettigheter og reproduktive rettigheter.

Demonstrasjonene de siste årene har blitt møtt med et massivt politiberedskap som ikke står tilbake for å benytte tåregass, gummikuler og batonger. Hæren har også blitt satt inn, og såkalte «preventive» arrestasjoner av kjente aktivister i forkant av protester er ikke uvanlig, noe som er et klart brudd på lovverket. En svært omdiskutert anti-terrorlov som vil kunne brukes til å kriminalisere sosiale protester har blitt vedtatt, om enn i en noe revidert form. Den ekstremt populære appen WhatsApp har også to ganger blitt blokkert i et døgn av dommere som krever kryptert informasjon utlevert, et omstridt trekk i debatten om personvern på nettet.

Det har riktignok gått framover på noen områder. I en historisk avgjørelse den 5. mai 2011 bestemte Brasils høyesterett enstemmig å legalisere homofilt partnerskap. Partnerskapet gir alle de samme rettighetene som heterofile ekteskap. Det er også viktig symbolikk i en kvinnelig president. Dilma er likevel ingen feminist, og i praksis er det en formidabel oppgave å skulle forandre kirka og andre tradisjonelle krefters kvinnesyn. I valgkampen ble hun tvunget til å modifisere PTs programfestede støtte til fri abort, og i Kongressen gikk kvinneandelen ned etter valget. Kun 53 av de 513 folkevalgte er kvinner, noe som rangerer Brasil på 115. plass i verden når det gjelder kvinnerepresentasjon i politikken. Til tross for navnet, er Partiet for Brasilianske Kvinner (PMB) langt ifra noen feministisk organisasjon. De er imot abort, og har kun to kvinner blant sine 20 kongressmedlemmer. 

Miljø og klima

En reduksjon av avskogingen i Amazonas har vært et viktig politisk sak internasjonalt for Brasil og en av fanesakene for norsk samarbeid med landet. Brasils mål er 80 prosent reduksjon i avskogingen i sin del av Amazonas innen 2020, sammenlignet med gjennomsnittlig årlig avskoging i perioden 1996-2005. Strategien for å bekjempe avskogingen er tredelt: Mange nye verneområder, kutt i økonomiske insentiver til de aktørene som hogger og brenner ulovlig, samt mer resolutt håndheving av miljølovgivningen. De samme tiltakene har hatt effekt i andre økosystemer, og avskogingen har også gått ned i Brasils savanne: cerradoen. De siste signalene er likevel bekymringsfulle. Klimagassutslippene fra alle andre kilder enn avskoging har økt dramatisk i Brasil det siste tiåret, og i 2013 begynte også avskogingen i Amazonas å øke. Dette henger sammen med en ensidig vektlegging av økonomisk vekst. I en slik modell blir både miljø og menneskerettigheter sett på som hindre for utvikling.

Programmet for akselerert økonomisk vekst (PAC) har siden 2007 investert milliarder i utbygging av infrastruktur og energi. Store deler av PAC-midlene går til utbygging av vannkraft og veier i Amazonas. Miljømyndighetene tar avskogingen alvorlig, men de kjemper mot mektige interesser. Godseierne, storbøndene og hogstselskapene har alltid vært motstandere av vern. Den mektige landbrukslobbyen i kongressen presser på for å vanne ut skoglovgivingen, først og fremst for å legge forholdene bedre til rette for det industrielle jordbruket. Kongressen godkjente i 2012 amnesti på ulovlig avskoging til og med 2008.

I slutten av 2014 ble Kátia Abreu utnevnt til ny landbruksminister. Hun er tidligere senator og fremste talskvinne for jordeierlobbyen i kongressen. For mange er hun derfor også selve symbolet på respektløshet for miljø og urfolk. «Motorsag-dronninga», som hun ofte blir kalt, støtter avskoging og bruk av forbudte sprøytemidler med dokumenterte skadeeffekter. Hun vil ekspandere bruken av genmodifiserte organismer (GMO), og er anklaget for å bruke barnearbeidere på sine egne eiendommer. I sitt aller første intervju som minister sa hun også at det ikke lenger finnes storgods, såkalte latifúndios, i Brasil, og at konflikter med urfolk oppstår fordi «indianerne kommer ut av skogen og ned på dyrket mark.» Det har, ikke overraskende, kommet sterke reaksjoner fra miljø- og urfolksbevegelsen mot utnevnelsen av Abreu.

Urfolks rettigheter angripes

Brasils urfolk opplever nå at deres grunnlovsnedfelte rettigheter angripes fra flere hold. Det beste eksemplet er det omstridte vannkraftprosjektet Belo Monte. Planene om å bygge verdens tredje største vannkraftverk i Xinguelva i Amazonas har vært svært viktige i PAC-programmet. Prosjektet vil skape massive miljøproblemer og livsgrunnlaget til flere urfolksgrupper som bor langs en strekning på 100 kilometer der elva i praksis blir borte, står i fare for å bli ødelagt. Urfolkene selv sier de ikke har blitt konsultert skikkelig i saken, noe både brasiliansk lovgivning og internasjonale konvensjoner sier de har krav på.

En annen trussel mot urfolk er gruveloven. Loven vil, hvis den nye versjonen blir vedtatt, åpne for skadelig mineralutvinning i urfolksterritorier, og det uten av de som bor i territoriene kan nekte utbygging. Kongressrepresentanter viser seg å være kjøpt og betalt av gruvesektoren. Leonardo Quintão, kongressrepresentant for partiet PMDB og ansvarlig for å utarbeide lovforslaget, har innrømmet å ha mottatt penger fra gruvesektoren for å finansiere egen politisk kampanje, stikk i strid med brasiliansk lovverk.

På lignende måte bygger Brasil veier og vannkraftverk i en rekke andre Amazonasland for å sikre sine strategiske interesser, mens de politiske risikoene, miljøødeleggelsene og rettighetsbruddene eksporteres til nabolandene. Et eksempel er veien som skulle bygges gjennom verneområdet TIPNIS i Bolivia for å nå havnene ved Stillehavet. Den skapte store protester blant urbefolkningen i de berørte områdene i Bolivia. I 2011 kansellerte president Morales tilsynelatende byggeplanene på grunn av protestene, men det kontroversielle byggeprosjektet har siden dukket opp igjen med jevne mellomrom

Norge og Brasil

Midt i disse selvmotsigelsene mellom miljøbevaring og økonomisk utvikling står Norges forhold til Brasil. På den ene siden har vi lovet 6 milliarder kroner til det brasilianske Amazonasfondet for å redusere de store klimagassutslippene fra regnskogødeleggelse. Samtidig investerer vi mye høyere summer i de mest forurensende industriene i Brasil. Oljefondet har investert 3,6 milliarder av våre pensjonspenger i eukalyptusindustri, en industri som fører til tørke, avskoging og tvangsforflytting av mennesker. Norsk oljeindustri sitter på mye av den teknologien som trengs i Brasil, og over 80 norske selskaper er etablert i Brasil for å delta i oljeeventyret. Statoil startet produksjon på sitt første felt Peregrino i 2011. I 2010 sto Hydro for Norges største utenlandsoppkjøp noensinne, da de kjøpte brasilianske Vales bauksittgruver og smelteverk i Amazonas. Sammen med den norske oljeindustriens investeringer førte dette til at Brasil nå er det tredje største investeringsområdet for Norge, etter USA og EU. Hydros oppkjøp i Amazonas og Statoils investeringer offshore er alene verdt ti ganger så mye som det vi har lovet til kampen mot klimaendringene. Videre investerer Statens pensjonsfond utland i kjøttindustrien i Amazonas, og vi importerer hvert år over 400 000 tonn soyabønner fra Brasil til dyrefôr. Disse industriene står for over 80 prosent av avskogingen, og bidrar til forgiftning av landområder, degradering av miljøet, økende grad av konsentrasjon av fortjenesten og brudd på urfolks rettigheter.

Hvor går Brasil?

Det kan virke som at det er få lyspunkter å skue i dagens Brasil. Flere av de positive forvandlingene vi så det første tiåret med PT i regjering er i ferd med å bli reversert. Endringsprosessene har ikke vært dype nok, og det kommer spesielt tydelig fram i krisetider. 2016 har vært en tilsynelatende endeløs rekke av sjokkartede politiske avgjørelser og avsløringer, og man skal ha holdt tunga rett i munnen for å ha hengt med i brasiliansk politikk. Gatedemonstrasjonene som favner mennesker fra det ytterste høyre til det ytterste venstre viser et polarisert land hvor folk totalt har mistet tiltro til lederskapet. Samtidig er det ikke helt mørkt. Millioner av brasilianere har kjent på økt sosial og økonomisk inkludering det siste tiåret. De vil ikke godta en reversering av denne prosessen. Tvert imot. 

Demonstrasjonene som i juni 2013 brakte millioner til gatene var et spontant utrykk for frustrasjon som har bygget seg opp hos bredden av befolkninga. Riktignok har høyresidas demonstrasjoner vært mer synlige i gatebildet siden den gang. Men det organiserte sivilsamfunnet har mobilisert parallelt. I de tre årene som har gått, har disse demonstrasjonene blitt mer tematisk fokusert. I byene har lærere, søppeltømmere og transportarbeidere streiket, og favela-beboere har protestert mot tvangsforflytninger og politivold. De takløses bevegelse (MTST) protesterer mot boligspekulasjon og husmangel, mens bevegelsen for gratis kollektivtransport (MPL) protesterer mot de stadige prisøkningene på offentlig transport. På landsbygda er De jordløses bevegelse (MST) Brasils desidert største sosiale bevegelse, og kjemper blant annet for jordreform og omfordeling av jord. Brasil grunnlov sier at jord som ikke oppfyller sin sosiale funksjon kan eksproprieres. Rundt 1,5 millioner jordløse har med hjemmel i Grunnloven okkupert jordbruksland som ligger brakk for å produsere mat. Historisk har MST hatt sterke bånd til PT, og var en av kreftene som fikk partiet i regjeringsposisjon. Under PTs styre har jordreformene imidlertid nesten stoppet opp, og svært få okkupasjonsleire blir i dag omgjort til bosetninger.

Sammen ønsker disse sosiale bevegelsene å knytte by og land tettere sammen i kampen for sosiale endringer. Denne aktivismen og politiske bevisstheten kanaliseres ikke lenger inn i politiske partier, selv ikke i det venstreradikale PSOL. Alle har vært vitne til hvor fort og dypt PT falt, moralsk og ideologisk, så snart de fikk høy oppslutning. Desillusjonerte over det representative demokratiets begrensninger bruker sosiale bevegelser isteden okkupasjoner og demonstrasjoner for å la sin stemme bli hørt. Slik utfordres de institusjonelle rommene for populær deltakelse som i stor grad har blitt tømt for reell innflytelse. Dette har vist at det er mulig å kjempe for sosial endring også utenfor partisystemet, og representerer en viktig diskursendring for politisk deltakelse og medborgerskap i Brasil.

Det er ikke godt å si hva de neste månedene vil bringe. Per i dag er det lite sannsynlig at Dilma får presidentskapet tilbake. Temer’s midlertidige regjering kan gi økonomien en midlertidig boost, men etter OL i august kommer den store stillheten og det gjenstår å se hva det vil bety for Brasil. Hvis det er et sted det er håp å finne, så er det i det økende politiske bevisstgjøringen blant Brasilianere som har fått nok av korrupsjon og skjev utvikling og vil presse for politisk reform. Men de har er en lang og bratt vei å gå.

 

Om foratteren: Celina Sørbøe

Sørbøe har skrevet master om sikkerhet- og utviklingspolitikk i favelaene i Rio de Janeiro Teksten henter stoff fra artikkelen «Brasil» skrevet av Torkjell Leira og utgitt for første gang i Latinamerikanske løsninger, Latin-Amerikaboka 2012.

Fakta:

Hovedstad: Brasília
Befolkning: 205,82 millioner (2016)
Forventet levealder: 73,8 år (2016)
Spedbarnsdødelighet: 18 per 1000 (2016)
BNP per innbygger (PPP): 15 200 US dollar (2016)
Religion: Katolisisme 64,6 %, protestantisme 22,2 %, andre 13,4 % (2010)
Offisielle språk: Portugisisk
Myntenhet: Real
Eksportartikler: Transportutstyr, jernmalm, soyabønner, skotøy, kaffe og biler.
Regionale forbindelser: Medlem av CAN (assosiert medlem), Mercosur, CELAC, UNASUR, Union Latina og OAS