Latin-Amerikagruppene i Norge

Land i Latin-Amerika

Venezuela

Venezuela

Chávez´ død, voldelige opptøyer, interne konflikter og økonomiske problemer: Den bolivarianske prosessen er inne i sin hittil mest kritiske fase.

Siden Hugo Chávez (1954-2013) kom til makten i Venezuela i 1999 har landet vært karakterisert av fremveksten av en venstreorientert massebevegelse med opphav i tidligere marginaliserte sektorer, en bitter og tidvis voldelig konflikt med opposisjonen og krav om omfattende politiske, økonomiske og sosiale reformer. Chávez ble stemt fram på en bølge av misnøye og fornyet håp etter nesten to tiår med økende fattigdom og politikerforakt. Da hadde de to dominerende partiene El Partido Social Christiano (COPEI) og Acción Democrática (AD) alternert i regjeringskontorene i 40 år. Venezuela var lenge ansett som det mest stabile landet i Latin-Amerika, men stabiliteten var tuftet på store sosiale ulikheter, statlig maktmisbruk og undertrykking av protester.

Valg til nasjonalforsamling 2016

6 desember 2015 ble det avholdt valg til ny nasjonalforsamling. De fleste meningsmålingene i forkant av valget indikerte at opposisjonskoalisjonen MUD (Mesa de Unidad Democrática) kom til å vinne. Valgresultatet gav opposisjonen såkalt supermajoritet (2/3 flertall) med 112 av 162 representanter, noe som ifølge grunnloven blant annet gir adgang til å fjerne ministre og viseministre, fjerne lagmenn i høyesterett, tilbakekalle konstitusjonelle lover og å kalle sammen en grunnlovsskrivende forsamling for å endre grunnloven. I etterkant har imidlertid Høyesterett bedt om at valgresultatet fra delstaten Amazonas skal undersøkes. De kandidatene som vant kan dermed ikke kan stille i nasjonalforsamlingen. Dette på bakgrunn i at regjeringskoalisjonen har lagt frem det de mener er bevis på valgfusk, inkludert både kjøp av stemmer, manipulasjon av valgmateriale og stemmer avgitt av døde personer. Amazonas er Venezuelas minste stat med i underkant av 180 000 innbyggere. Det opprinnelige valgresultatet gave tre kandidater til MUD og en kandidat til regjeringskoalisjonen GPP (Gran Polo Patriotico). MUD har kraftig bestridt Høyesterett sin avgjørelse. Frafallet av tre representanter innebærer i praksis at de ikke har 2/3 flertall.

Henry Ramos Allup, leder for opposisjonspartiet Acción Democrática og en sentral politiker fra den gamle politiske eliten i årene før Chavez kom til makten, ble i januar 2016 valgt til ny leder for nasjonalforsamlingen. Han har gått offensivt ut i sin nye rolle, blant annet ved å beordre alle bilder av Chávez, Maduro og Simón Bolivar fjernet fra nasjonalforsamlingen. Han tok også opprinnelig representantene fra Amazonas i ed til tross for Høyesterett sine innsigelser, helt til representantene selv valgte å trekke seg mens etterforskningen pågår. MUD har erklært at blant deres høyeste prioriteringer er å sikre en amnestilov for å få frigitt det de kaller politiske fanger, samt å sørge for å få president Maduro fjernet. Det siste er blant annet konstitusjonelt mulig gjennom å organisere et tilbakekallingsvalg over presidentembetet, enten gjennom innsamling av underskrifter (som ble gjort mot Chávez i 2004) eller gjennom å benytte seg av 2/3 flertall i nasjonalsforsamlingen.

​El Caracazo-massakren

Venezuela, en av verdens største oljeeksportører, hadde en relativt stabil økonomi frem til 1980-tallet. Fallende oljepriser og en stadig voksende utenlandsgjeld, kombinert med massiv korrupsjon og politisk udugelighet, førte til at økonomien kollapset i løpet av 1980-tallet i takt med at fattigdommen og den sosial uroen vokste. Til tross for sterk motstand i befolkningen annonserte daværende Carlos Andréz Perez (AD) en nyliberal reformplan diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF) i februar 1989. Dette utløste «El Caracazo», et massivt folkelig opprør blant urbane slumbeboere. Et ukjent antall mennesker, anslaget ligger på mellom 300 og 3000, ble drept da regjeringen sendte ut hæren for å slå ned på opprøret.

Inspirert av Bolívar

I 1992 ledet daværende oberstløytnant Hugo Chávez et kuppforsøk mot Pérez-regjeringen. Forsøket mislyktes, men Chávez ble en folkehelt. Etter at han ble løslatt fra fengsel i 1994 dannet han partiet Movimiento Quinta República (MVR). Inspirert av den venezuelanske frigjøringshelten Simón Bolívar formulerte han en politisk visjon kalt «Den bolivarianske revolusjonen», basert på sosial rettferdighet, nasjonal selvstendighet og reversering av den nyliberale samfunnsutviklingen. Chávez ble valgt til president i 1998 med 56 prosent av stemmene. I desember 1999 ble en ny grunnlov vedtatt ved folkeavstemning og landet ble omdøpt til Den bolivarianske republikken Venezuela.

​Kuppet i 2002

I starten fikk Chávez støtte også fra landets eliter, som så behovet for frisk blod i det politiske systemet. De vendte ham imidlertid raskt ryggen da han avviste å danne en allianse med de gamle maktbastionene. Høsten 2001 vedtok Chávez ved dekret 49 lover som omregulerte enkelte av landet nøkkelsektorer – reformer som rørte ved mektige økonomiske og politiske interesser. Misnøyen med Chávez kulminerte i et mislykket kuppforsøk i april 2002 organisert av de tradisjonelle maktelitene i landet. Også i årsskiftet 2002/2003 gjorde opposisjonen et mislykket forsøk på å tvinge regjeringen i kne ved å organisere en sabotasje og lock-out av Venezuelas livsnerve: oljeselskapet PDVSA.

​Multipolar verdensorden

I løpet av Chávez´ regjeringstid gikk Venezuela gjennom en rekke reformprosesser, samtidig som landet ble en viktig aktør internasjonalt, ikke minst i Latin-Amerika. Utenrikspolitisk arbeidet regjeringen for å bygge opp tettere sør-sør-bånd, både politiske og økonomisk, for å demme opp for vesten, og ikke minst USAs globale dominans. Innad i regionen stod Venezuela i spissen for en rekke initiativ, blant annet handel- og samarbeidsavtalen ALBA (som en motvekt til frihandelsavtalen FTAA), olje- og handelsavtalen Petrocaribe, og den regionale tv-kanalen Telesur. I 2012 ble Venezuela tatt opp som fullverdig medlem av det søramerikanske handessamarbeidet Mercosur. I tråd med målet om å arbeide for internasjonal multipolaritet inngikk også landet en rekke handels- og samarbeidsavtaler med blant annet Russland, Kina, Hviterussland og Iran, noe som vekket mye kritikk internasjonalt.

Udogmatisk sosialisme

På hjemmebane har fokuset vært rettet mot fattigdomsreduksjon, utbygging av infrastruktur, jordbruksreformer og forsøk på å diversifisere økonomien for å redusere oljeavhengigheten. Dette har imidlertid ikke vist seg enkelt: Per i dag står oljen for vel 95 prosent av landets eksportinntekter og rundt 50 prosent av nasjonalbudsjettet. I 2007 tapte regjeringen en folkeavstemning over en rekke radikale reformer for å endre landets geo-politiske og økonomiske strukturer for å fasilitere utviklingen av «Sosialisme for det 21. århundret». Dette konseptet ble lansert av Chávez i 2005 for å romme ideen om en ikke-dogmatisk sosialistisk samfunnsutvikling i tråd med landets historiske, sosiale, kulturelle og strukturelle forutsetninger.

Rasisme og forakt

Chávez´ regjeringsperiode var også preget av vedvarende konflikter med opposisjonen. Venezuela er fortsatt preget av sin historisk arv i form av et segregert samfunn der middel- og overklassen er utpreget hvitere enn sine fattigere, fargede medborgere. Dette medfører at den politiske konflikten er preget av dyp rasisme, forakt og gjensidig mistro. Chávez´ kjernevelgere har alltid vært å finne blant de fattige, selv om dette bildet ikke er entydig. De siste årene har velgermassen vært delt mellom en tredjedel trofaste regjeringstilhengere, en tredjedel trofaste opposisjonstilhengere, og en tredjedel usikre velgere, de såkalte ni-ni, «hverken-eller».

Chávez´død

Chávez´ bortgang i mars 2013 var et sjokk for mange. Tusener av sørgende tilhengere møtte opp for å ta farvel med «El comandante Chávez» på lit de parade. På direktesendt tv i desember 2012 hadde han utnevnt daværende utenriksminister Nicolas Maduro til sin etterfølger. I nyvalget i april 2014 stod slaget mellom Maduro og Chávez´ tidligere utfordrer, opposisjonsguvernøren og overklassearvingen Henrique Capriles. Utfallet, under en knapp prosentmargin valgseier til Maduro, var langt mindre en forventet. Kommunevalgene i desember 2013 ble likevel en opptur for regjeringstilhengerne, da regjeringskoalisjonen vant i 242 av 337 kommuner, med totalt 48,8 prosent av stemmene.

Gatekamper

Vinteren 2013/2014 var det mindre studentdemonstrasjoner rundt i landet rettet mot tiltagende varemangel, inflasjon, kriminalitet og korrupsjon. Situasjonen eksploderte på Ungdommens dag den 12. februar, da opposisjonelle studentorganisasjoner mobiliserte til fredelige protestmarsjer over hele landet. Demonstrasjonene gikk snart over til regulære gatekamper, da mindre grupper begynte å bygge gateblokader og ramponere offentlige bygninger og infrastruktur. Opptøyene, i Venezuela kjent som «guarimbas» fra tidligere opposisjonsprotester, fant særlig sted i hovedstaden Caracas og i andre større byer. Det var i all hovedsak middelklasseungdom som protesterte i middelklasseområder og bysentrum, og det ble i svært liten grad rapportert om uro i de fattige bydelene.

​La salida

Samtidig kom de radikale opposisjonslederne Leopoldo López (Voluntad Popular) og María Corina Machado (uavhenging) på banen med slagordet La salida – «utveien/avgangen – og oppfordret demonstrantene til å bli i gatene til regjeringen falt. Ofte utartet «las guarimbas» seg til regelrette gatekamper der demonstrantene kastet stein og satte fyr på barrikader mens sikkerhetsstyrkene svarte med gummikuler og tåregass. I internasjonal presse ble det skrevet at regjeringen hadde sendt ut sine «paramilitære grupper» – med referanse til de såkalte colectivos med røtter i urbane slumområder, uten at det noen gang ble ført bevis for at dette faktisk var tilfelle. Imidlertid var det en rekke episoder det sikkerhetsstyrkene gikk unødvendig brutalt til verks mot demonstrantene. Totalt ble 42 mennesker drept i løpet av demonstrasjonene, blant dem demonstranter, regjeringstilhengere, sikkerhetsstyrker og uskyldige forbipasserende. Ifølge statsadvokatens egne tall ble totalt 3223 personer arrestert, og 873 personer, både sivile og offentlige ansatte, skadet. 17 personer fra sikkerhetsstyrkene er arrestert eller under meldeplikt mens anklager om brudd på menneskerettighetene blir etterforsket, to av dem mistenkt for drap.

​Konspirasjonsmistanker

I februar 2014, mens opptøyene pågikk for fullt, ble Leopoldo Lopez arrestert for å oppildne til voldelige opptøyer. En rekke militæroffiserer, blant dem flere generaler, ble også etterforsket for planlegging av et kupp i forbindelse med opptøyene. Da demonstrasjonene pågikk som verst var det mange som spekulerte i at Maduro-regjeringens dager var talte. Imidlertid viste en spørreundersøkelse i mars 2014 utført av Hinterlace at 87 prosent av befolkningen var uenige i at voldelige opptøyer var en akseptabel proteststrategi, og 86 prosent mente at politiske uenigheter måtte løses gjennom valg. 57 prosent av befolkningen mente også at Maduro-regjeringen hadde gjort en god jobb. I september 2015 ble Lopez dømt til fengsel i 13 år for bl.a. konspirasjon og fremprovosering av offentlig vold og skadeverk. Lopez’ s støttespillere i inn- og utland har erklært at han er en politisk samvittighetsfange, og Amnesty International and Human Rights Watch har kritisert rettsaken og dommen. Regjeringen i Venezuela og andre som anerkjenner dommen mener at kampanjen til støtte for Lopez er politisk motivert.


Ulike versjoner

Både nasjonalt og internasjonalt sirkulerte to svært ulike tolkninger av hva som egentlig utspilte seg i Venezuela. For regjeringstilhengere og mange observatører representerte protestene en strategisk plan for å kaste regjeringen ved hjelp av vold, kaos og internasjonalt press mot myndighetene etter samme mønster som kuppet i 2002. For regjeringsmotstanderne og andre observatører representerte demonstrasjonene et folkelig opprør mot en regjering som hadde mistet legitimitet. Samtidig ble globale sosiale medier en kamparena for å spre vidt ulike versjoner om hva som egentlig skjedde på bakken, og falske og ikke-verifiserbare bilder og rapporter florerte. Protestene fortsatte i form av mindre barrikader og protester i de større byene helt frem til mai 2014.

​Varemangel og inflasjon

I løpet av våren og sommeren 2014 begynte regjeringen for alvor å ta tak i utfordringene knyttet til varemangel og inflasjon. Sentral i denne problematikken var den økende differanse mellom den offisielle vekslingskursen regulert gjennom det statlige vekslingssystemet (tidligere Cadivi, nå Sicad), og vekslingskursen på svartebørsmarkedet. Venezuela innførte valutakontroll i 2003 for å unngå kapitalflukt og for å beskytte nasjonal produksjon. Kjernen i dette systemet var at bedrifter og privatpersoner på spesielle vilkår kunne kjøpe utenlands valuta til svært gunstige priser. Siden svartebørspris på dollar etter hvert lå skyhøyt over det offisielle nivået ble det svært gunstig både for bedrifter og privatpersoner å søke om billig utenlands valuta for så å omsette pengene på svartebørsmarkedet. Ifølge tidligere planleggingsminister Jorge Giordani ranet falske og uærlige bedrifter til seg 20 milliarder dollar i 2012. Samtidig har også systemet vært preget av mangel på kontroll i fra statens side.

Smugling over grensen

Ifølge regjeringen er valutasvindelen en av grunnene til den økende varemangelen og produksjonsproblemer. Samtidig ble det enormt gunstig å smugle varene til Colombia – ifølge regjeringens egne tall forsvinner opp mot 40 prosent av mat- og forbruksvarer over grensen. Opposisjonen og det private næringslivet på sin side hevdet at varemangelen skyldes at søknader om importvaluta ble liggende i systemet, og at statlig overtakelse av bedrifter og priskontroll på basisvarer undergravde produksjonen og drev opp inflasjon. Samtidig begynte butikker og utsalgssteder å prise varer ut ifra svartebørsprisen på dollar, noe som ytterlige bidro til å øke inflasjonen. Regjeringen har så langt angrepet situasjonen blant annet med å lovregulere profittmarginer i butikkene, dialog med næringslivet om økt import, økt statlig import, reformer av vekslingssystemet, stenging av den colombianske grensen på nattestid og en storoffensiv mot smuglere.

​Interne stridigheter

På regjeringspartiet Partido Socialista Unido de Venezuelas (PSUV) tredje kongress i juli 2014 annonserte den nyvalgte partilederen og president Nicolas Maduro at det viktigeste målet frem mot slutten av den nåværende presidentperioden i 2019 er å reformere økonomien i en sosialistisk retning. Samtidig ble det rapportert om misnøye med udemokratiske praksiser og manglede rom for debatt innad i partiet. Kongressen, den første etter Chávez´ død, kom etter en opphetet debatt i kjølvannet av at tidligere planleggingsminister og Chávez´ nære støttespiller Jorge Giordani publiserte en bitende kritikk av regjeringen og Maduro selv. Ifølge Giordani viste Maduro dårlige lederegenskaper og vurderingsevner. Han hevdet at den reelle makten nå lå hos andre grupperinger. I debatten som fulgte mente mange kommentatorer at det avtegner seg en skillelinje mellom pragmatikerne og radikalerne innad i regjeringen: En linje som vil følge et radikalt, sosialistisk program i Chávez´ ånd, og en mer reformvennlig og mindre ideologisk orientert fløy. I august 2014 holdt også opposisjonskoalisjonen Mesa de la Unidad Democrática (MUD) et konfliktfylt internt møte. Blant annet fratrådte den profilerte organisasjonssekretæren Ramon Guillermo Aveledo sin stilling, og uenigheter over López´ og Corina Machados «exit»-strategi fortsatte å splitte alliansen innad.

Grasrota og jordreformer

Siden 2006 har de såkalte «nabolagsrådene», consejos comunales, vært hovedfokuset for sosial mobilisering og sosiale investeringer i fattige områder, samtidig som det offentlige boligbyggingsprosjektet Gran Mision Vivienda Venezuela ifølge regjerings tall har bygget 591 000 nye boliger siden 2011. I august 2014 annonserte Maduro at 1,2 milliarder USD skal bli investert i videre oppgradering og forbedring av infrastruktur, byggemasse og tjenester i slummene, og at de har som mål å utrydde ekstrem fattigdom (8,8 prosent per 2013) innen 2019.

Rundt 4 millioner hektar jord har blitt redistribuert siden 2005 som en del av regjeringens jordreformer. Til tross for økt matproduksjon blir det også rapportert om underproduksjon og mangel på effektiv statlig oppfølging. Landet er fortsatt fullt og helt avhengig av import for å dekke befolkningens matbehov. Over 300 drap på småbønder og urbefolkningsaktivister siden årtusenskiftet, blant annet urbefolkningslederen Sabino Romero i mars 2013, viser at landeierne fortsatt sitter på makten på landsbygda. Det har også vært flere konflikter mellom staten og arbeidere i de nasjonaliserte industribedriftene, ikke minst i landets største (og Latin-Amerikas fjerde største) stålprodusent SIDOR, som ble nasjonalisert i 2008. Sammenstøt mellom streikende arbeidere og nasjonalgarden i august 2014, samt beskyldinger fra Nicolas Maduro og nasjonalsforsamlingspresident Diosdado Cabello om «fagforeningsmafia» var høydepunktene i en langvarig konflikt som går flere år tilbake. Konfliktene i de statlige bedriftene er knyttet til investeringer og kontinuitet i de statlige rammevilkårene, kollektive avtaler, lønns- og pensjonsvilkår og maktbalansen mellom ledelsen og arbeiderne.

Kriminalitet, korrupsjon og kokain

I løpet av de siste årene har Venezuelas kriminalitetsrater økt alarmerende, og drapsratene er nå blant verdens høyeste. Regjeringens siste anslag er på 39 drap per 100 000 innbyggere i 2013, en nedgang fra 2012 da det ble estimert 57 drap per 100 000 innbyggere. Denne problematikken har dype røtter i fattigdom og sosial marginalisering, men blir også kraftig forsterket av et ineffektiv juridisk system, en korrupt politistyrke, et undermåls fengselssystem og narkotikaøkonomien som flyter over fra Colombia. Reformer som innbefatter blant annet dannelsen av nye politistyrker, økt fokus på etikk og menneskerettigheter i politiutdannelsen, økt samarbeid mellom lokalsamfunn, staten og politiet, og økt offentlig tilstedeværelse av politi og militære har så langt ikke gitt signifikant utslag på kriminalitetsstatistikken, og i spørreundersøkelsen står kriminalitet øverst på listen over befolkningens bekymringer

​Venezuela og USA

Forholdet mellom Caracas og Washington har gått gjennom bølgedaler siden Chávez først ble valgt i 1998. Det foreligger svært sterke indisierpå at USA varinvolvert i kuppet i 2002, og de har også senere kanalisert store summer inn i opposisjonen både gjennom kongressen og organisasjoner som National Endowment for Democracy (NED). Wikileaks-dokumenter publisert i 2010 og2013 viser også at den amerikanske ambassaden i Caracas har arbeidet for å styrke opposisjonssektorer og å undergrave regjeringens tilhengerbase. I etterkant av opptøyene våren 2014 har forholdet blitt betraktelig mer anstrengt. I juli 2014 tilbakekalte US State Department visa for flere høytstående offentlige personer som de mener er ansvarlige for brudd på menneskerettighetene under opptøyene tidligere på året. Samtidig ble en resolusjon om bredere sanksjoner, blant annet reiseforbud og frysing av bankkonti tilhørende regjeringsmedlemmer, godkjent både i den amerikanske kongressen og representantenes hus sommeren 2014.

​Fattigdom og millenniumsmål

Venezuela har blitt applaudert av FN for å nå en rekke av milleniumsmålene lenge før 2015. Omfattende pensjonsreformer har også styrket sikkerhetsnettet for de eldre. Per 2013 står den offisielle inntektsbaserte fattigdomsraten på 27,3 prosent, minstelønningen er blant de høyeste i regionen, og GINI-indikatoren (som måler fordelingen av velstand mellom fattige og rike) er den laveste i regionen. Med andre ord, landet har kommet langt i å redusere fattigdom og å øke levestandarden for de mest sårbare. Samtidig står landet overfor en rekke strukturelle og politiske utfordringer som gjør veien videre for den bolivarianske prosessen vanskelig og usikker.

Om foratteren: Iselin Åsedotter Strønen

Strønen er sosialantropolog og forsker ved Chr. Michelsen Institutt, og har skrevet doktorgradsavhandling om det bolivarianske prosjektet.

Fakta:

Hovedstad: Caracas
Befolkning: 30,9 millioner (2016)
Forventet levealder: 75,7 år (2016)
Spedbarnsdødelighet: 12,5 per 1000 (2016)
Religion: katolisisme 96 %, protestantisme 2 %, andre 2 %
Offisielle språk: spansk
BNP per innbygger: 15 100 US dollar (2016)
Myntenhet: Bolivar
Viktigste eksportartikkel: Olje, bauxitt, aluminium, mineraler, kjemikalier og jordbruksvarer.
Regionale forbindelser: Medlem av Mercosur, CELAC, UNASUR, PetroCaribe, ALBA, OAS