Her finner du det første innlegget til Dave Watson, ogher finner du svaret fra UD.
Nå når situasjon i landet har forbedret seg, opposisjonens voldelige demonstrasjoner har tatt slutt, og regjeringen er i politiske forhandlinger med opposisjonen, så velger den norske regjeringen å innføre sanksjoner.
Det eneste tydelige signalet som UD sender Venezuela, er en støtteerklæring adressert landets voldelige opposisjon. Signalet lyder: Forsett med voldelige og undergravende destabiliseringsprosjekt, dere har full støtte fra USA og deres allierte.
Videre skriver Thorheim at LAG legger lokk på, og bortforklarer myndighetens destabiliserende rolle i krisen. Noe han mener «rammer kun befolkning i landet som befinner seg i en stadig mer prekær situasjon». Han bruker uttalelse til FNs høykommissær for menneskerettigheter om systematiske og omfattende menneskerettighetsbrudd som bevis. Mens FNs spesielle rapportør om menneskerettigheter, som besøkte Venezuela så seint som november, laget en rapport som presiserer at den økonomiske og politiske krisen som landet befinner seg i, i stor grad er forårsaket av «en økonomisk og finansiell krig, inkludert internasjonale sanksjoner» og at «det foregår en bekymringsfull mediekampanje for å overbevise …… at Venezuela befinne seg i en humanitær krise». Både FNs Mat-og jordbruksorganisasjon, FAO, og den økonomisk kommisjon for Latin-Amerika, CEPAL, bestrider at det er en humanitær krise i Venezuela.
Denne form for ideologisk selektivt bruk av informasjon er ikke et utenriksdepartement verdig. Før en så alvorlig handling som innføring av sanksjoner finner sted, må UD ta en grundig vurdering av all tilgjengelig informasjon. Ikke minst en konsekvensutredning av effektene av sanksjonene. Krefter både i og utenfor landet, ledet av USAs iver for regimeskift, har forverret den økonomiske krisen i landet og påført Venezuelas befolkning ytterligere lidelser gjennom sin økonomisk og politisk krigføring.
Det er vanskelig å forstå at Venezuela er utpekt for innføring av sanksjoner, men ikke land som Mexico og Honduras, der det foregår reell og massiv undertrykking, menneskerettighetsbrudd og utbredt valgfusk. Vi kan bare konkludere, siden begge disse landene er nære alliert av USA, at det er lydighet til Washington og ikke menneskelige lidelser som styrer Norges sanksjonspolitikk.