Nesten fremme ved bussen vi tror går hjem igjen møtes vi av en mann som spør om vi skal mot Huizucar. Han husket oss faktisk, det var buss assistenten. Normalt betjenes bussene av to personer, en sjåfør og en som har ansvar for å få med passasjerene og kreve inn penger. Han kom mot oss og tok nesten alle posene våre, løp mot bussen og plasserte oss rundt i bussen. Kristina og Cecilie fikk sitte sammen helt foran, der var det også plass til posene vi hadde handlet inn. Jeg fant plass lenger bak i bussen. Jeg rustet meg opp. Regnet med ca 2 timer busstur opp mot landsbyen igjen. Med meg tok jeg Ipoden, sjokoladen og noe å drikke. Plassen min ble nesten bakerst i bussen sammen med en rekke eldre menn.
Etter litt var jeg på plass mellom de trange buss setene. Åpnet en av småsjokoladene i 3-packen. Den smakte ikke freia, uten at det var forventet. Jeg lente meg mot mannen som satt overfor meg og tilbød han en sjokolade bit. –thank you, thank you werry much utbrøt mannen på gebrokent engelsk. Det var ikke mer enn en sjokolade bit som skulle før det ble åpnet for en samtale på spansk, med en spansk som sannsynligvis var mer gebrokent enn hans engelsk.
-Er du fra Amerika eller Canada? Spør mannen ivrig. Det er ikke unaturlig at vi blir spurt om vi er amerikanere eller canadiere. De har nemlig vært store bistandsaktører i området sammen med Spania, men det var ikke særlig vanskelig å røpe at jeg ikke var noen spanjol. Han var ikke sjokkert over at jeg var fra Norge og svarte kjapt at det lå ganske nærme både Sverige og Tyskland, i Europa.
Den eldre mannen er ikke uvanlig en salvadoraner. Nysgjerrig, smilende men også litt sjenert inntil man blir invitert inn i varmen. Det å ha lest om folkeslag som starter en samtale like kjapt som myggen her i El Salvador leter opp mitt blod ble en skuffelse eller kanskje lettelse. Folkene er omtrentlige som oss, bare kanskje litt mer nysgjerrige men passe sjenerte ja.
Samtalen gikk lett videre samtidig som bussen ble fylt opp av en blanding av passasjerer og selgere som prøvde å prakke på alt fra medisiner til tomater. Skjærende gjennom støyet hører jeg mitt lokale navn bli ropt. – KING! KING! Uten helt å ane hvem mannen som ropte var men i sikkerhet om at han virket kjent svarte jeg. I likhet med de fleste andre salvadoranere klarte han ikke si Kim, alle kaller meg King; min vertsfamilie, naboene og landsbypresidenten. Samtalen ble imidlertid kort ettersom at mannen formulerte seg på kronglete vis og noe utydelig, men med et smil fra øre til øre.
Jeg puttet øre pluggende i øre og hørte på musikk for å overdøve den forferdelige motorduren. Uten noe særlig forvarsel begynner mannen jeg tidligere delte sjokolade med å snakke til meg, det er ikke vanskelig å forstå at det er noe viktig. Byen vi paserer preges av skrifter som tydeliggjør det faktum at geriljaen sto sterkt her og at det er et viktig historisk område. Han drar opp buksebenet og viser runde arr. Arr på størrelse med en fingertupp. Det er ikke vanskelig å forstå mannen. Han forteller om skuddskadene han fikk under borgerkrigen. Han hadde tydeligvis vært aktiv under krigen og viste stolt frem flere arr. Han fortalte om områder som var sterkt rammet,og formidlet en vanskelig, trist og dessverre ikke gammel historie til en ungdom fra Norge, en person han ikke har kjent i mer enn i en times tid.
Buss turen ble for meg en viktig reise i salvadoransk kultur og det som skillte mellom en viktig historie og to timer med musikk i øret var en sjokolade bit. Vi åpnet en liten sjokolade til som vi delte før vi snakket videre om veiforholdene i El Salvador og i Norge. Tankene jeg sitter igjen med er mange. Historien om borgerkrigen kan man lese seg til, men opplevelsen av å bli kjent med en person og høre vedkommendes historie er absolutt verdt gleden det er å dele en sjokolade med en ukjent, Det blir nok ikke lenge til før det igjen blir forsøkt å bygge broer med sjokolade mellom språk, kultur og historier.