11. november fikk Oslo og Komitéen for Mapuchenes rettigheter besøk av José Llanquileo Antileo fra mapuchesamfunnet Juana Millahual. Et knapt døgn var han på norsk jord før han dro videre til Italia for å ta i mot en internasjonal pris som anerkjenner hans kamp for urfolks rettigheter.
Norske interesser
I 2007 ønsket det norske selskapet SN Power å starte vannkraftverk på Mapuchenes territorium i Chile, noe som ville innebære katastrofale konsekvenser for lokalbefolkningen. Selskapet planla å omdirigere elvene og dermed ta over 80 % av vanntilførselen i området. Som urfolk er Mapuchene tett knyttet til jorda de har bodd på over generasjoner, og vannet i elvene og innsjøene. De organiserte seg derfor for å forhindre at internasjonale selskaper skulle invadere territoriet deres, og lyktes tidligere i år å stanse det norske selskapet.
Nye trusler
Mapuchenes territorium strekker seg over store områder som er rike på naturressurser. Talsmannen José Llanquileo kommer fra et område sør i Chile, hvor lokalbefolkningen i over 17 år har kjempet for å beskytte skogen mot selskap som ønsker å utvinne tømmer. Kampen mot det norske vannkraftverket endte med seier, men trusselen om at andre vannkraftverk skal komme henger fremdeles over dem. I tillegg trues de av internasjonale gruveselskaper som ser muligheter for profitt i området. I 2006 ble det påvist forekomster av uranium, lithium, jern og andre verdifulle mineraler på Mapuchenes land, og store gruveselskaper har vist interesse for å utvinne disse ressursene, til store protester fra urbefolkningen. Til tross for at territoriet tilhører Mapuchene sier lovene i Chile at man bare eier det øverste jordlaget, og at det man finner under jorda tilhører staten. Dette åpner for å utvinne naturressursene med de katastrofale følgene det kan ha for miljøet og urbefolkningen som bor i området.
«Som urfolk har vi en naturlig rett til territoriet vi bor på,» sier Llanquileo. «Vannet, lufta, jorda og naturressursene tilhører urfolk som bor her. Men Staten lager egne lover som går på tvers av disse grunnleggende rettighetene. Nye lover som beskytter interessene til internasjonale selskaper, og ikke Mapuchene, som levde i dette området lenge før det fantes noen chilensk stat.»
Kampen for å forsvare territoriet sitt fra disse internasjonale selskapene har vært hard for Mapuchene og med store sosiale konsekvenser. Den chilenske staten benytter anti-terrorlover fra Pincohet’s tid for å arrestere politisk opposisjonelle urfolksledere, og over ti Mapucher er politiske fanger som har sittet opp til 14 år i fengsel. Llanquilero satt selv 5 år fengslet for å ha beskyttet rettighetene til sitt folk.
Studentbevegelsen:
Siden mai har det vært et stort studentopprør i Chile, hvor studentene kjemper mot privatiseringen av utdanning, underfinansiering, og høye skolepenger som fører til økte klasseskiller. På spørsmål om hvordan Mapuchene forholder seg til studentene og andre deler av det chilenske sivilsamfunnet, svarer Llanquilero at de har mange felles elementer. «Mapuchene eksisterer ikke uavhengig av det chilenske samfunnet. De går på chilenske skoler og universiteter, og studentenes krav om lik tilgang på gratis utdanning er legitime. Det er fint å se engasjementet hos ungdommen, at sivilsamfunnet som ble pasifisert under diktaturet har våknet til live,» sier Llanquilero. «Det studentene oppnår i forhold til utdanningsreform, demokrati og like muligheter for alle, handler også om den sosiale og politiske kampen til Mapuchene».
Men det er også noen elementer som skiller Mapuchenes kamp fra andre deler av sivilsamfunnet. Det at de er et urfolk gjør at de har sin egen ideologi og distinkte behov. De ønsker utdanning på sine egne premisser, som inkluderer undervisning på deres språk, og som fokuserer på deres verdier og historie. Og den viktigste kampen for Mapuchene handler om retten til autonomi og selvråderett over sitt territorium.
Veien framover:
For kort tid siden opprettet Mapuchene en egen føderasjon. Mapuchene har tradisjonelt sett hatt en løs samfunnsstruktur med spredte autonome lokalsamfunn uten noen sentralisert hierarkisk organisering. Llanquilero påpeker at det kan ha både fordeler og ulemper. Historisk sett kan det være én av årsakene til at de aldri har blitt dominert, hverken Inkaene i sin tid eller Spanjolene klarte å overvinne dem ettersom de ikke fant én leder å forhandle med. En svakhet kan være at de har hatt problemer med å samle seg. Men til tross for lokale forskjeller har de to overordnede mål som er felles for alle; autonomi og kontroll over eget territorium. «En føderasjon kan være et politisk organ som kan bidra til å generere enhet mellom lokalsamfunnene, men som samtidig representerer diversitet,» sier Llanquero. De ønsker å samarbeide direkte med det chilenske folket, og skape en enhet også med andre samfunnssektorer. «Kampen mot den chilenske staten har ikke noe med det chilenske folket å gjøre,» sier han. «Det er umulig å oppnå autonomi og uavhengighet som mapuchefolk uten at chilenere også kjemper for sine rettigheter, for å skape et bedre samfunn.» Mapuchene har mye til felles med venstresida generelt, og kampen mot kapitalismen og nyliberalismen som bare representerer interessene til storkapitalen deler de med resten av sivilsamfunnet.
Hvordan vi kan bidra:
På spørsmål om hvordan vi her i Europa kan bidra i kampen til Mapuchene, sier Llanquilero at mange små bidrag kan gjøre en stor forskjell. «Den chilenske staten ønsker å samarbeide med land i Europa, de prøver å tiltrekke seg utenlandske investorer. Derfor bryr de seg om hvilket rykte de har,» sier Llanquilero. Internasjonale solidaritetskampanjer mot behandlingen av Mapuchene blir lagt merke til i Chile, ettersom staten frykter at negativ oppmerksomhet skal skade bildet av Chile som et demokratisk samfunn.
Protestene fra sivilsamfunnet i Norge bidro til at SN Power måtte skrinlegge det planlagte vannkraftverket på Mapuchenes territorium. «For å stoppe andre selskaper som ønsker å utvinne naturressursene i området er vi avhengige av internasjonal solidaritet. Vi er et folk som har kjempet for rettigheter til vårt territorium, våre naturressurser og vår autonomi i århundrer, og kampen fortsetter. Og vi står sammen med alle de som ønsker et mer humant samfunn hvor jorda ikke bare er til for å utnyttes for naturressursene,» avslutter José Llanquilero.