El Salvador - grasrota kontra storkapitalen

Bevegelsen mot bly

Bevegelsen oppstod på grunn av forurensinga en batterifabrikk førte til lokalt. Vi dro til det aktuelle området, der vi hørte på innbyggernes historier om sykdom og kamp, mens vi drakk blyforgifta kaffe. I området var det stor forekomst av fysiske skader: alt fra kvalme og diare til epilepsi, anemi og kreft. Det som dyrkes i området er forgifta, det samme er vannet. For folk som dyrker det de spiser er miljøforurensing svært alvorlig. Myndighetene har slått miljøalarm, men noe mer har de ikke gjort. "Lovene som eksisterer blir ikke brukt i vår favør", hevder innbyggerne som fortalte oss hvordan selskapene slipper unna ansvaret ved å skifte navn, nyregistrere seg eller flykte landet. De selv satt igjen med mat som ikke kan spises og vann som ikke kan drikkes, og uten penger til å kjøpe noen av produktene. De fortalte at de var positive til flere arbeidsplasser, men når bedriftene påfører befolkningen så store lidelser er prisen å betale for høy.


Miljøkomiteen i Cabanas

Denne miljøorganisasjonen oppstod etter at et kanadisk gruveselskap, Pacific Rim Mining Company, begynte å grave etter gull i El Salvadors fjell. Gravinga medførte at vannet i området ble brukt opp, og at befolkningen i området mistet vannet sitt. Folk begynte å organisere seg for å stoppe selskapets gruvedrift, noe de også klarte. Innbyggerne mener at selskapets aktivitet står i motsetning til deres rett til vann, mens selskapet peker på at El Salvador, i følge frihandelsavtalen CAFTA, er forplikta til å la utenlandske selskaper etablere seg i visse områder av landet, innkludert dette. Derfor har selskapet saksøkt den salvadoranske stat for 77 millioner dollar. Innbyggerne er nå rasende. Først kommer selskapet for å stjele deres ressurser, og etterpå, når det blir hindret, går de til søksmål – hevder de. Tre aktivister har blitt drept i kampen, og flere frykter for sine liv.

Vi spiste lunsj hos kona til en av de drepte aktivistene, og besøkte det forlatte huset til en annen som flyktet etter at hans kone ble drept. Stemningen var til å ta og føle på. De andre aktivistene frykter for sine liv, og har blitt forsøkt både bestukket og drept. Selv pekte de på hvor effektivt drapene har destabilisert og ødelagt for den lokale organiseringa.


Kvinneorganisasjonen MAM

MAM arbeider for kvinners rettigheter, og da særlig med tanke på en rettferdig økonomisk situasjon for kvinner. Et fokusområde er kvinner i Maquilaindustrien: en industri som har etablert seg i såkalte frisoner i landet, der de også slipper unna nasjonale lover og skatt. Arbeiderne jobber under dårlige forhold, og kan knapt leve av lønna de får. 85% av arbeiderne er kvinner, og de arbeider 12 timer om dagen, 6 dager i uka. De blir betalt mindre enn menn for samme type arbeid.

MAM jobber for bedring av kåra til kvinnene, og jobber blant annet med å få innført lover om bedre arbeidsforhold. De prøver å nå ut til kvinnene for å få dem til å organisere seg, men forteller at det er vanskelig på grunn av de lange arbeidsdagene. Det er også viktig for dem å nå ut til andre, fattige kvinner, som jobber i uformell sektor og på landsbygda.

Ellers har vi vært på foredrag om privatisering, med vekt på telekommunikasjonssektoren. Vi møtte Wilmer Roa, som selv jobbet i denne sektoren etter borgerkrigen. Han fortalte oss om hvordan Verdensbanken presset staten til å privatisere viktige selskaper etter fredsavtalen i 1992. Selv trodde han ikke det ville skje store endringer etter privatiseringen, siden de nye eierne fra Frankrike og Spania hadde proklamert sin respekt for arbeiderne. Men på vei til jobb i 1998 ble han møtt med politi og militærsoldater, som nektet han å gå inn i bygningen. Han fikk beskjed om at han ikke lenger var å anse som arbeider i selskapet. Alle fagorganiserte mistet jobben sin, slik at de nye utenlandske eierene kunne starte med "blanke ark".

Vi har også møtt urfolksorganisasjonen CCNIS. De la vekt på at deres kultur og utseende har blitt sett ned på helt siden kolonialiseringa, og at dette videreføres i dagens samfunn. 
”Før var vi rike”, sa de. De eide jord og styrte selv, men har blitt fratatt både jorda, og dermed muligheten til å styre seg selv. Privatisering av jord på 1900-tallet gikk hardt utover urfolket, og deres kamp mot dette har ført til forfølgelser og massakrer. Svært mange måtte derfor skjule deres intentitet, og i dag er det få som vedkjenner sin arv.

En dag reiste vi innom det nasjonale universitetet, der vi møtte den radikale studentorganisasjonen FES (Den salvadoranske studentstyrken). De mener det har blitt et ideologisk tomrom etter fredsavtalen i 1992, som de søker å fylle med revolusjonær ideologi. Under vårt møte med dem fortalte de om studentmassakrer, og behovet for flere studentplasser. I tillegg ga de en svært detaljert oversikt over landets radikale studentorganisasjoner og splittelsene dem i mellom.


Selskaper med rettigheter, mennesker uten

På politisk program har vi sett hvordan de store selskapene har rettigheter og makt, og hvordan folket står uten noen av delene. Som Marx sa "I det borgelige samfunn er kapital uavhengig og har individualitet, mens det levende mennesket er avhengig og har ingen individualitet".


Jo fattigere, jo bedre?

Vi har lært om hvordan kampen for arbeiderrettigheter og sosiale rettigheter har blitt slått tilbake av privatisering og frihandelsavtaler, og hvordan dette henger sammen med at utenlandske bedrifter etablerer seg eller tar over driften til de nasjonale. Den fattige delen av befolkningen tjener lite på dette, og for å få bedriftene til å bli i landet må de selv kreve så lite som mulig – ergo, forbli og være så fattige som mulig. Kanskje dette er noe en må se nærmere på dersom en vil komme til bunns i hvorfor fattigdommen ikke ser ut til å forsvinne?