Dagens liberaliserings-, sentraliserings- og effektiviseringspolitikk har satt våre viktigste næringer i en urettferdig situasjon hvor jaget på profitt og evig økonomisk vekst skjer på bekostning av folkets matsikkerhet og matsuverenitet. Fiskeri- og jordbruksnæringa har blitt offer for en global handelsstruktur der selvbestemmelsesretten trosses. Norsk fisk sendes tur-retur Kina for bearbeiding, et åpenbart miljøproblem, men som også svekker aktivitet og arbeid langs kysten. Landbruket vårt har vikla seg inn i en avhengighet av soya fra Brasil som bidrar til avskoging internasjonalt, og virker demoraliserende for beiting og bevaring av kulturlandskapet i Norge. Dette underbygger en usolidarisk matpolitikk som legger beslag på landareal og arbeidskraft internasjonalt, og som samtidig undergraver norske arealer, råvarer og ressurser, og lokalsamfunn
Realiteten er at 3 familier eier 50% av fiskekvotene i Norge. Småbøndene og kystfiskerne i Norge har blitt satt midt i et urettferdig og usolidarisk maktspill med negative sosiale og samfunnsøkonomiske konsekvenser"
Lokalt eierskap av naturressurser og råvarer er svekket.
Kapitalisering av fiskekvotene og nedbygging av matjord viser til en
manglende demokratisk legitimitet i begge næringer - tydelig preget av
konsentrasjonen av eierskap på færre hender og manglende villighet til
endring blant beslutningstakere. Realiteten er at 3 familier eier 50% av
fiskekvotene i Norge. Småbøndene og kystfiskerne i Norge har blitt satt
midt i et urettferdig og usolidarisk maktspill med negative sosiale og
samfunnsøkonomiske konsekvenser. Vi kan ikke la våre ressurser gå til
spille til fordel for importerte råvarer. Globalt blir tilgang til mat
stadig mer pressa, og da kan ikke Norge beslaglegge matjorda til andre
lands befolkning - vi må ta i bruk vår egen matjord, og våre
havressurser må tilfalle folket. Det er derfor viktig at vi bygger bro
mellom fisket og jordbruket for å stå imot dagens hensynsløse
handelsstrukturer.
Jordbruket må leve på og av norsk jord og mark – i hele Norge Foto: Katrine Kinn
Ta havet tilbake og jorda i bruk har et tydelig budskap: vi trenger en ny fiskeri- og jordbrukspolitikk basert på rettferdighet og solidaritet, som gjenspeiler småbønders og kystfiskernes samfunnskritiske rolle. Vi trenger en fiskeri- og jordbruksnæring som utelukkende baserer seg på norske ressurser og arealer, og som bygger på matsuverenitet og matsikkerhet, både her hjemme og internasjonalt. I arbeidet til Ta havet tilbake og jorda i bruk er det grunnleggende at matproduksjon og samfunnsoppdraget sees i sammenheng: der havets og jordas ressurser brukes for å sikre nok og trygg mat til befolkninga, verdiene tilfaller lokalsamfunn, og ressursene bevares for framtidige generasjoner; der fiskekvoter ikke kan kjøpes opp av store selskaper og hindre unge menneskers tilgang til næringa; og der norske areal og norske ressurser brukes, og samtidig ivaretar det biologiske mangfoldet. Dette samfunnsoppdraget betyr også en solidarisk drift uten utnyttelse av hav- og jordressurser på andre lands og folks bekostning. Vi må ta havet i tilbake og jorda i bruk!