Latin-Amerikagruppene i Norge

Land i Latin-Amerika

Foto: Audun Huseby
Mexico

Mexico

Det har skjedd mye i Mexico de siste årene. Andrés Manuel Obrador, som ble valgt til ny president i 2018, har lovet å bekjempe både fattigdom og den økende volden tilknyttet kriminelle grupper i landet. Hvorvidt Obrador virkelig kan bidra til å forbedre Mexicos kapasitet og utvikling, gjenstår å se. Latin-Amerikagruppene jobber for øyeblikket med å oppdatere landsidene for å kunne tilby en mer oppdatert beskrivelse av den politiske og sosiale utviklingen i Mexico. I mellomtiden kan du gjerne lese denne artikkelen fra 2015.

Bortføringen av 43 lærerstudenter i Ayotzinapa fikk media til å rette øynene mot Mexico høsten 2014. Tette bånd mellom maktapparatet og kriminelle grupper ble avdekket. Likevel har lite blitt gjort for å forbedre menneskerettighetssituasjonen i landet. 

De 43 lærerstudentene fra skolen i Ayotzinapa i delstaten Guerrero ble tatt av politiet kvelden 26. september 2014. Siden har ingen sett dem. Fortsatt står de fleste spørsmål i saken ubesvart, men Riksadvokaten har forsøkt å lukke saken. Foreldrene til studentene og skolen presser på for å sette i gang en uavhengig etterforskning, med støtte fra nasjonalt og internasjonalt sivilsamfunn. Høsten 2014 var preget av massive demonstrasjoner nasjonalt til støtte for familiemedlemmene til de 43 savnede, og for de over 100 000 som har forsvunnet de siste 10 årene i landet. Saken fikk også stor oppmerksomhet og støtte internasjonalt. I løpet av 2015 har delegasjoner av studenter fra lærerskolen i Ayotzinapa, familiemedlemmer og menneskerettighetsadvokater reist rundt i flere land i Europa, USA, og i Sør-Amerika for å samle støtte rundt kravene om en uavhengig etterforskning.

Ayotzinapa har vokst i størrelse etter hvert som svarene fra regjeringen ble preget av bortforklaring og forsøk på å lukke saken. Effekten har vært den motsatte og kravene fra Ayotzinapa har blitt bredere og mer strukturelle. Det å få en uavhengig etterforskning som kan bygge opp under det faktum at politikere på aller høyeste nivå er involverte i drap, vold, narkotika og bortføringer har blitt grunnleggende for de som samles rundt Ayotzinapa. Samtidig er det også en reel frykt for at saken kan bli feid under teppet, glemt og at de 43 studentene blir en del av den voksende statistikken over bortførte og drepte uten oppklaring. Ayotzinapa er saken som kan få de siste årenes utvikling til å snu i Mexico.

Narkostat

«Mexico er en gigantisk massegrav og kontrollert av en narkostat,» skrev det uavhengige journalistkollektivet Subversiones fra Mexico etter å ha intervjuet Don Mario, faren til en av de bortførte studentene fra Ayotzinapa. I mexicanske og internasjonale medier, dominerer den såkalte «narkotikakrigen» og konsekvensen av den. Ifølge den landsdekkende avisa La Jornada har over 250 000 mennesker blitt drevet på flukt siden 2006. Narkokartellene har gjort flere områder i landet ulevelige. Spesielt hardt rammet er de nordlige delstatene Sinaloa og Tamaulipas, og de siste fem årene har det vært en svært negativ utvikling i delstanene Michoacán og Guerrero lengere sør i landet. Menneskerettighetssenteret Tlachinollan rapporterer, sammen med flere andre, om 23 000 fordrevet ved tvang, mellom 2006 og 2014. Tallene er etter alt å dømme for lave.

Ansvaret for voldsutviklingen ligger delvis hos PAN-regjeringen (Partido Acción Nacional), og Felipe Calderón. Calderón som ble innsatt som president i 2006 med løfter om å ta et oppgjør med narkotikahandelen i Mexico. Lovnaden om frontalangrep var totalt feilslått og førte til at volden virkelig eskalerte. Oppgjøret med de store kartellene har ført til dannelsen av nye små og store grupper, og sammenblandingen med staten, militæret og politiet har blitt mer innfløkt.

Allianseskifter i kjølvannet av PANs valgseiere (2000 og 2006), partiets angivelige favorisering av Sinaloa-kartellet, og en situasjon hvor sikkerhetsinstitusjonene er infiltrert av kriminelle interesser, har ført til en destabilisering av narkotikahandelen og en regelrett krig om politisk, økonomisk og territoriell kontroll. I mange mexicanske byer er det tidvis blitt vanlig å våkne til maltrakterte lik som henger på offentlige plasser. Ordførere, journalister og politi blir truet med døden.

Det er per i dag registrert 88 kriminelle organisasjoner i Mexico som kontrollerer kjøp og salg av narkotika. Til sammen regner man med at fortjenesten på handelen årlig ligger på rundt 39 milliarder dollar. Det er ikke bare narkotika kartellene handler med. Mennesker, spesielt papirløse migranter, organer og våpen inngår også i handelen. I tillegg tar kartellene i større grad territoriell kontroll, og krever for eksempel betaling fra bussjåfører, småbønder og butikkeiere. Dette gjør at narkokrigen i dag ikke kan skilles fra den sivile befolkningen.

Valget i 2012 – Dinos retur

I forkant av valget i 2012 var det enten Andrés Lopez Obrador fra PRD (Partido de la Revolución Democrática) eller Enrique Peña Nieto fra PRI (Partido Revolucionario Institucional) som ville gå av med seieren. PAN og partiet De grønne stilte med hver sin kandidat, uten å gi nevneverdig motstand til PRI og PRD. Populariteten til PAN dalte etter tolv år ved makten og det mexicanske folket ba om en kursendring etter årevis med skakkjørt sikkerhetspolitikk.

Både PRIs og PRDs kandidater er kjente politiske skikkelser i Mexico. Lopez Obrador, eller Amlo som han kalles av sine tilhengere, er mest kjent for et knepent valgnederlag i 2006 og rollen som frontfiguren for opposisjonen i Mexico. Amlo har i flere år vært med på å bygge opp en folkebevegelse rundt et parti som representerer arbeidere, noen fagforeninger, studenter og middelklassen. I de fire delstatene hvor PRD har hatt delstatsguvernører har partiet imidlertid ikke kunnet vise til markant endring i politikken, og Amlo har ikke klart å overbevise de yngre velgerne.

Peña Nieto tidligere delstatsguvernør fra delstaten Mexico, ble i forkant av valget kjent som PRIs politiske prins. PRI kalles dinosauren eller bare dino på folkemunne og er Mexicos eldste parti. PRI satt sammenhengene med makta i 71 år, en periode i Mexico som karakteriseres som det«eneveldige diktaturet» eller det «perfekte diktaturet». PRI sto bak den skitne krigen på 70-tallet da aktivister og studenter ble bortført, torturert og drept. En demokratisk og åpen politisk organisering var da umulig.

Av den sosiale bevegelsen ble Peña Nieto best husket som den ansvarlige for en av de hardeste undertrykkelsene av organisert motstand i nyere tid. I 2006 sendte han 2500 spesialtrente politimenn inn i Atenco i staten Mexico for å slå ned Folkets front i forsvar for jorda (FPDT). Over 200 ble arrestert, 26 kvinner seksuelt torturert av politiet, to drept og fem utlendinger deportert

Det politiske klimaet i forkant av presidentvalget var preget av massive demonstrasjoner mot Peña Nieto. «Vi vil ikke ha Nieto!», ble det ropt fra folkemassene i flere storbyer i Mexico. De var imot Peña Nieto, men heller ikke for en annen kandidat. Til tross for den brede folkemobilisering i forkant av valget, var det til slutt PRI og Peña Nieto som gikk av med valgseieren. Nieto ble tatt i ed 1. desember 2012. Alt første dag brøt det ut gatekamper. Politiske arrestasjoner og vold ble brukt for å bryte ned motstanden mot PRI og president Nieto. Sivilsamfunnet varslet om konsekvensene av å få PRI tilbake i maktposisjon. Kun tolv år gikk fra de mistet posisjonen som eneveldig hersker til de kom tilbake.

Økonomiske reformer

Under valgkampanjen lovet PRI å sette i gang sju økonomiske reformer. Alle reformene har skapt store diskusjoner, både innad i Kongressen, men ikke minst ute på gata. Spesielt to reformer har vært grunnlaget for store protester: Utdanningsreformen og reformen for telekommunikasjon og kringkasting. Det har blitt mobilisert kraftig mot den sistnevnte fordi man frykter større overvåkning på internett. Lovendringen åpner nemlig for lagring av personlige data uten å informere personen som overvåkes. Loven vil også gi mulighet for å gå inn og blokkere innhold på nettsider. Dette er prekært i Mexico hvor pressen allerede er under hardt press, organisering kriminaliseres og politiske arrestasjoner brukes som middel for å få bukt med kritiske røster. Uavhengige media, både på nett og radio er i vekst i Mexico, men om reformen blir satt ut i live vil mange revurdere internettets sikkerhet, og hva man kan publisere.

Utdanningsreformen som blant annet skal åpne opp for nasjonale tester, har møtt mye motstand spesielt i det rurale sør. Folk mener reformen og utdanningssystemet i Mexico favoriserer en standardisert og sentralisert utdanning som ikke tar hensyn til de over 60 urfolksspråkene som finnes i landet, og den urettferdige fordelingen av ressurser til skolene. I rurale områder møter lærere helt andre utfordringer, som skoler uten strøm og toaletter, eller underernærte elever. Da lærerne samlet seg til protest høsten 2013 møtte de bokstavelig talt en vegg av tåregass. Regjeringen ville kun forhandle med fagforeningslederne, som i stor grad lot seg forhandle med, på bekostning av kravene til lærerne. Dette skapte splittelser og viste nok en gang hvordan PRI bruker den «harde» og den «myke» hånda som strategi i forhandlingene for å bryte ned organisering og protest.

Fra helt til bøddel

Et portrettbilde av Mexicos president prydet forsiden av Times magazine 24. februar 2014 med overskriften Saving Mexico. The Times vurderte Nieto som en fremragende president etter ett år ved makta. Hans regjering hadde tilsynelatende fått til en nedgang i voldsraten, og satt i gang bemerkelsesverdige sosiale, politiske og økonomiske reformer. Videre skrev Time magazine at investorer og globale økonomiske krefter hadde fått øynene opp for Mexico. De siterte Nietos optimisme for fremtiden og hevdet suksessen skyldtes en mektig allianse i nasjonalforsamlingen.

Det gikk inflasjon i karikerte versjoner av denne forsiden. «Slaying Mexico», hvor presidenten er portrettert som bøddel, er den mest populære sammen med «Selling Mexico». Peña Nieto har gått fra å være en liten internasjonal stjerne til krasjlanding med Ayotzinapa.

Peña Nietos regjering er inne i sin verste krise med Ayotzinapa-saken. Saken er et bilde på avstanden mellom det sentraliserte PRI-styret og den reelle situasjonen i de mer perifere delstatene. Ikke nødvendigvis perifere i geografisk avstand, men perifere når det gjelder økonomi, sikkerhet og politisk underrepresentasjon. I områder som Guerrero, Michoacán, Oaxaca, har den politiske motstanden mot den gamle dinosauren PRI historisk vært mest organisert, og dermed blir undertrykkelsen og forsøk på splittelse også sterkest her.

Det er ikke bare PRIs politiske stjerne som har dalt. Samtlige politiske partier i Mexico sliter med å opprettholde troverdigheten etter at korrupsjon blir avdekket. Det raknet for PAN de 12 årene partiet fikk sitte med makten. PRD har gått fra å være i opposisjonen og delvis venstresidas håp, til nå å måtte svare for drapene og forsvinningene av studentene i Guerrero, hvor PRD både har ordføreren og delstasguvernøren. Ordføreren sitter fengslet sammen med sin kone, beskylt for å ha gitt ordre om angrepet på studentene, og delstatsguvernøren måtte gå av. Videre kommer flere av PRD-politikerne fra PRI da det nærmest går inflasjon i at maktsøkende kandidater i de politiske partiene løper i den retninga populariteten er størst. Dette skaper mistillit hos befolkningen og har provosert fram en folkebevegelse som ikke lenger ser en mulighet for endring gjennom de politiske partiene, men som heller går for en folkebevegelse som selv må konstituere landet på nytt via en ny grunnlov og samfunnspakt.

Sivilsamfunnet organiserer seg

To hendelser i starten av 2015 er verdt å legge merke til. Det første er en videreføring av det flere ulike organisasjoner og plattformer har jobbet for de siste årene. El primer Constituyente Ciudadana Popular, «Det første møtet for en ny og folkelig grunnlov», ble arrangert 5. februar med biskop Raúl Vera i spissen. Hovedformålet er å gjenoppbygge nasjonen Mexico ut ifra en ny grunnlov hvor blant annet fri organisering av fagforeninger, respekt for kvinner, og en garanti for menneskerettigheter er sentrale punkter.

Den andre hendelsen er et nytt initiativ etter Ayotzinapa, Convención Nacional Popular eller «Den nasjonale folkekonvensjonen» på norsk, som ble arrangert 5. og 6. februar 2015 med hele 244 organisasjoner. Å koordinere et sivilsamfunn bestående av ulike organisasjoner med ulike politiske strategier og motivasjoner er komplisert i Mexico, men Ayotzinapa er i ferd med å samle de ulike organiserte motstandsbevegelsene som har vært synlige i Mexico de siste 15 årene. Hovedformålet er å skape en plattform for koordinering av en politisk plan på nasjonalt nivå.

Demonstrasjonene for Ayotzinapa høsten 2014 samlet alt fra de frittalende katolske prestene Raúl Vera og Solalinde, til FPDT fra Atenco, studentene fra #yosoy132, de fleste universitetene, andre lærerskoler, lærernes fagforening, uavhengige mexicanere og EZLN i Chiapas. Ordet om Ayotzinapa har nådd langt og de er ikke de eneste som er lei av den skjulte volden i landet. Poeten Javier Sicilia, som sto i spissen av gigantmarsjene med 200 000 mennesker i 2011 etter at hans sønn og seks andre brutalt ble drept av en kriminell gruppe, deltar også i rommet som har oppstått i kjølevannet av Ayotzinapa. Dog er det splittelser, ulike strategier og former motivasjon innenfor de ulike organisasjonene som vil gjøre en felles front vanskelig å koordinere.

Punktet som skaper splid innad i bevegelsen er deltagelsen ved valg. Skal man stemme ved valg eller organisere seg i nye politiske partier og slik legitimere er system som ikke fungerer, eller skal man operere utenfor? Dette var avgjørende for splittelsen på venstresiden i 2006, da en retning valgte å ikke stemme ved valget, ledet an av EZLNs andre kampanje, og den andre fulgte PRD og håpet om at Amlo kunne skape endringer. Siden da har spørsmålet om deltagelse ved valg fulgt det organiserte sivilsamfunnet som et spøkelse og mange initiativer som kunne ha vokst seg større delte seg opp på grunn av uenigheter om nettopp dette spørsmålet.

I juni 2015 ble det avholdt lokalvalg i Mexico. I en sak om valget skrev mediekollektivet Subversiones: «7. juni vil være en historisk dag . Det vil være den dagen folket vil se effekten av ignoransen og avskyen den mexicanske regjeringen har vist de aller fattigste. Det vil være den dagen foreldrene til de 43 lærerstudentene og MPG (Guerreros folkebevegelse) vil gi en leksjon til det mexicanske folket om hvordan man forsvarer landet. I dag, mer enn noen gang, lever Ayotzinapa» .

I forkant av valget ble motstanden mot deltagelse forsøkt møtt med vold fra regjeringens side. For enhver pris ville de gjennomføre valget, mens det i delstaten Guerrero var viktig for nettverket rundt Ayotzinapa å stoppe valget.
– Det er ikke mulig å avholde et valg i Mexico nå, enda mindre i Guerrero. Hvordan kan de be oss om å gå til valg når vi fremdeles leter etter barna våre som politiet kidnappet 26. september i fjor? uttalte Hilda Legideño Vargas, mor til Jorge Antonio Tizapa Legideño, en av de 43 forsvunne studentene.

Med voldsutviklinga i Mexico har sikkerhet og menneskerettigheter blitt en økende bekymring. I flere internasjonale rapporter om både ytringsfrihet, vold mot kvinner og straffefrihet scorer Mexico dårlig.

Ytringsfrihet

Den sosiale krisa Mexico befinner seg i er preget av svært prekære grenser for ytringsfriheten. Antall drap på journalister i Mexico har vært økende og urovekkende. Ifølge den årlige rapporten fra Freedom House Pressefrihet i 2014, har 76 journalister blitt drept mellom 2000 og 2013, og i samme periode har 16 forsvunnet. Tallet sank i 2013, men Mexico blir fremdeles karakterisert som et ikke fritt land av Freedom House. Urovekkende tall på attentat og trusler mot journalister kommer i samme rapport. I 2011 ble 172 journalister forsøkt drept, i 2012 hele 207 og i 2013 økte tallet til 225 drapstrusler. Truslene rettes i hovedsak mot de mindre lokale avisene og aktivister fra såkalte uavhengige og frie medier. I stor grad dreier det seg om en forfølgelse av de journalistene som velger å løfte fram tema som ikke slipper til gjennom sensuren til mediemonopolet.

I august 2015 ble Mexico på nytt rystet av brutale drap på journalister. I en leilighet i bydelen Navarro i Mexico by ble fem personer voldtatt, torturert og drept. Pekefingeren rettes mot delstatsguvernør Javier Duarte i delstaten Veracruz. To av de drepte arbeidet og studerte i Veracruz, og rapporterte om direkte trusler fra guvernører om de ikke sluttet å dokumentere delstatsregjeringens kobling til narkokartellet Los Zetas. Situasjonen i delstaten har lenge vært kritisert etter at 17 journalister har blitt drept og fire forsvunnet.

De store mediegigantene Televisa og Tv Azteca kontroller store deler av den offentlige kommunikasjonen. De to privateide kanalene når ut til 93,2 prosent av mexicanske hjem. Gjennom politiske allianser, der informasjon av nasjonal interesse blir nøye regissert og instruert fra politisk hold, unngår journalistene trusler.

Et flertall aviser i nord driver selvsensur i et forsøk på å beskytte sine ansatte. Den juridiske organisasjonen Articulo 19 jobber med overvåkning og juridisk oppfølging av journalister som blir utsatt for forfølgelse eller drap. De trekker fram at 59 prosent av truslene registrert mot journalister begås av offentlige tjenestemenn. Articulo 19 har også fulgt utviklingen av kriminaliseringen av protester. De ser en negativ utvikling fra 2013 og hevder at Mexicos gater er omgjort til krigssoner. Politiet tar i bruk politiske arrestasjoner, og utøver vold langt utover sitt mandat. Gatekampene og arrestasjonene som utspilte seg 1. desember 2012, den 2. oktober 2013, og opptil flere ganger i løpet av høsten 2014, viste et mexicansk politi uten kontroll. Mindreårige, barn, uskyldige forbipasserende, og demonstranter ble alle rammet av en uforståelig voldsbruk. Flere fra uavhengige medier er fengslet og kollektivene som jobber med kommunikasjon har sett seg tvunget til å ta flere forholdsregler når de skal dekke demonstrasjoner.

Kvinnedrap

Kvinnehatdrapene, feminicidio, fikk internasjonal oppmerksomhet på begynnelsen av 2000-tallet. Problemet spores tilbake til 1993, og de første offentliggjorte tallene dokumenterte 370 drap på kvinner mellom 1993 og 2005. I første omgang var problemet relatert til unge kvinner i Maquila-industrien (tekstilfabrikker i friområder på grensen til USA) som forsvant, og ble funnet døde med tegn på seksuell tortur. Drapene har druknet i den pågående narkotikakrigen til tross for at kvinnedrapene har økt med 77 prosent de siste tre årene, ifølge Den nasjonale menneskerettighetskommisjonen (CNDH).

Fenomenet feminicidios har tidligere vært knyttet til områder nord i Mexico, men ettersom fenomenet ble kjent, begynte dokumentasjonen også i andre delstater. Delstater som Chiapas, Oaxaca og Guerrero i sør, og Chihuahua, Durango, Michoacán, Sinaloa, Sonora og Mexico i sentrum og nord ligger høyt på statistikken. Felles for alle delstatene er høy aktivitet blant kriminelle grupper. Men narkotikakriminalitet kan ikke ene og alene forklare problemet. Hat mot kvinner er et problem i Mexicos mannsdominert samfunn. Ifølge en nasjonal undersøkelse fra 2014, har 46 prosent av kvinner over 15 år blitt utsatt for vold i eget hjem. Delstaten Mexico kommer verst ut på statistikken.

Mexico har gått aktivt inn for å bekjempe kvinnedrap og vold mot kvinner, i alle fall på papiret. Gjennom endring av lovverket kan man få straffer på opptil 60 år ved kvinnedrap, 20 år for voldtekt og bøter på 250 til 5000 ganger din daglige lønn for seksuell trakassering i det offentlige rom. I realiteten er situasjonen annerledes. Seksuell trakassering er kun karakterisert som noe kriminelt i 15 av Mexicos 31 delstater. Selv om voldtekt har harde straffer, blir få saker anmeldt og de som blir anmeldt fører sjelden til dom. Kvinneorganisasjoner i Mexico mener nettopp straffefrihet for vold mot kvinner gjør at få vil gjennomføre en nedverdigende anmeldelsesprosess.

Straffefrihet

Mexicos domstoler er i utstrakt grad politisk styrte, preget av korrupsjon i mange ledd, samt en mangeårig praksis der fengslinger brukes som et politisk pressmiddel. Rundt 40 prosent av dem som sitter fengslet, sitter i dag uten dom. Human Right Watch rapporterer at tortur fortsatt er utbredt innenfor fengselsmurene og overbefolkede fengsler fører til inhumane forhold. Ifølge tall fra Justisdepartementet ligger straffefriheten på over 90 prosent, og kun sju av hundre anmeldte saker fører til dom.

Mer oppsiktsvekkende blir det når man tar i betraktning at flere lovbrudd aldri blir anmeldt. Årsakene til det kan være så mangt: ydmykelse av kvinner utsatt for seksuell vold, frykt, og den utbredte mistilliten blant befolkningen når straffefriheten og korrupsjonen er høy.

Justisministeren har lansert et nasjonalt program for håndhevelse av loven for å få bukt med straffefriheten. Det er likevel rettet kritikk mot initiativet da man vet at mange av dem som faktisk blir dømt, ikke er skyldige. Over 92 prosent av fengselsdommene er ikke basert på fysiske bevis, men på «antatt skyld». Det vil si at den siktede blir dømt om hen ikke klarer å bevise sin uskyld, altså det motsatte av et norsk rettssystem. Det er ofte viktigere å få noen dømt for en forbrytelse, enn å ta den som faktisk er skyldig.

En av de mest suksessrike mexicanske dokumentarene i nyere tid er Presunto Culpable, «Antatt skyldig», som dokumenterer historien til den antatt skyldige Toño. Dokumentaren viser hvordan rettssystemet i Mexico fungerer etter andre praksiser enn det en forventer av et rettssystem. Filmen viser hvordan 78 prosent av de innsatte er avhengige av å få mat fra sine familier, 93 prosent av de innsatte aldri er vist arrestordre og like mange av de tiltalte aldri har sett en dommer.

Amnesty ga i 2014 ut en rapport på bruk av tortur i Mexico. Rapporten dokumenterer hvordan anmeldelser på tortur har økt med svimlende 600 prosent fra 2003 til 2013, i takt med utviklingen av krigen mot narkotika.

NAFTA og økonomiske prosjekter

I 1992 ratifiserte Mexico den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA med Canada og USA. 20år senere har landets utenlandsgjeld og avhengighet av import økt. Landet bruker i dag ti ganger så mye på import sammenlignet med tiden før NAFTA trådte i kraft i 1994. Over to millioner bønder har gitt opp jordbruket, og migrasjonen til USA har økt.

Den økonomisk utvikling i Mexico baserer seg på økte utenlandske investeringer, spesielt innenfor gruvesektoren og fornybar energi. Hele 20 prosent av Mexicos territorier er distribuert til ulike gruveprosjekter ved utgangen av 2014. Artikkel 6 i grunnloven stadfester at «leting, utvinning og foredling av mineraler eller stoffer prioriteres fremfor en hvilken som helst annen bruk eller utnyttelse av land så lenge det er av offentlig nytte...». De fleste av disse ressursene befinner seg innenfor urfolksområder og på kollektivt eid jord, og gjør det komplisert for mindre samfunn å stå imot en stadig større ekspandering av konsesjoner.

Konflikten rundt jordspørsmålet eskalerte da NAFTA-avtalen ble underskrevet. USA krevde en endring i artikkel 27 i Grunnloven, loven som garanterer kollektivt eie av jorda. Med endringen i artikkelen ble det åpnet opp for utdeling av individuelle jordtitler i Mexico og dermed også for privatisering. Over hele landet er det i dag konflikter knyttet til urfolksområder og jordbruksland, for å bevare folkets rett til områder i møte med internasjonale selskaper.

Siden desember 2012 har Mexico formelt vært med i de omdiskuterte TPP-forhandlingene (Trans-Pacific Partnership), sammen med totalt 12 land som grenser til Stillehavet, herunder blant annet USA, Canada og Japan. Dersom forhandlingspartene kommer til enighet og avtalen trår i kraft vil avhengighetsforholdet til amerikansk import øke. Motstandere frykter at den mexicanske staten vil stille svakt i en eventuell konflikt med utenlandske investorer på grunn av investor-stat tvisteløsningen som avtalen innebære, og at landets menneskerettighets- og urfolksforpliktelser vil kunne ble ytterligere svekket.

Urfolkskamp

«I dag vil de drepe oss med vindmøller, med bilveier, med gruver, med damprosjekter, flyplasser og narkotrafikk,» sier urfolksbevegelsen for å beskrive hvordan koloniseringen og raseringen av urfolkssamfunn har endret karakteristikk.

Det er per i dag 65 registrerte urfolksgrupper i Mexico som snakker over seksti ulike språk. Kampen til urfolk dreier seg ikke bare om å beskytte et geografisk begrensa område, men også om å bevare språk, kultur, levesett og naturresurser som har andre verdier en rent økonomiske. I møte med økonomiske prosjekter som søker profitt i alt fra vind -og vannkraft, til gruver, turistkomplekser, veier og et mer industrielt jordbruk legger urfolk om strategien for kamp.

Mexico var blant de første landene til å skrive under på ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks og stammefolks rettigheter, men de har likevel ikke fulgt opp loven i praksis. Den mest kjente urfolksorganisasjonen i Mexico er Zapatistene i Chiapas. I 1994 gikk de til væpna opprør mot den mexicanske staten på grunn av en «500 årelang ekskludering», og implementeringen av NAFTA-avtalen. Etter flere forsøk på dialog med Kongressen utover 90-tallet, brøt til slutt Zapatisthæren for nasjonal frigjøring (EZLN) alle former for dialog og støtte til endringer gjennom det etablerte politiske systemet. Nå følger flere urfolksorganisasjoner etter, da det viser seg svært komplisert og nærmest umulig å beskytte urfolksområder gjennom dialog og bruk av lovverket.

Gjennom urfolksnettverket CNI, Den nasjonale urfolkskongressen, samarbeider urfolk over hele landet. Ved overgangen til 2015 inviterte EZLN og CNI aktivister og organisasjoner nasjonalt og internasjonalt til Verdensfestivalen for opprør og motstand mot kapitalismen. Tvangsfordrivelse eller splittelser av lokalsamfunn for å oppnå samtykke til ulike økonomiske prosjekter, er et utbredt problem og vil bli mer synlig i Mexico i tiden som kommer. Om CNI og EZLN klarer å opprettholde et tett samarbeid med andre sivile aktører i landet, vil det bli vanskeligere for regjeringen å ubekymret dele ut konsesjoner.

En hard og en myk hånd

Den harde og myke hånda, PRIs strategi for å overvinne motstand, har gjort seg tydelig i Ayotzinapa-saken. Fra første stund ble familiemedlemmene oppsøkt og tilbudt økonomisk kompensasjon. Ingen ville ta imot. «Vi forhandler ikke om våre barn», var foreldrenes svar. De har fortsatt letingen og protestene mot alle odds. Mexicos regjering har strevd hardt for å opprettholde et godt renommé utad og ro innad. I desember 2014 kalte Nieto alle sine europeiske ambassadører inn for å legge strategier for hva som skulle ut til mediene internasjonalt. Også i Norge sendte den mexicanske ambassaden ut et brev til norske medier for å forsikre om god kontroll over etterforskningen.

Den myke hånda til PRI vil forhandle med skolen og foreldrene, mens den harde gjør seg nå mer gjeldene. Flere av protestene har blitt hardt undertrykt, og det varsles om at det ikke tolereres flere protestaksjonene fra skolen og familiene. På den andre siden står Ayotzinapa i front av en mye større protest i Mexico. En protest som har gått i bølger i flere år. Her samles andre familier og pårørende som leter etter svar. Her samles urfolkssamfunn som blir tvangsfordrevet på grunn av store økonomiske prosjekter som blant annet gruve, vannkraft, veibygging, turistkomplekser, og her samles studentbevegelsen som markerte seg kraftig under opptaktene til valget i 2012. PRI har mange politiske motstandere, men den største er motstanden mot det politiske systemet, som retter seg mot samtlige av de politiske partiene. Kravet om at Nieto må gå og straffefriheten i Mexico må opphøre har blitt forsterket under Ayotzinapa-mobiliseringen.

Mexicos regjering går inn i en utfordrende periode, og tiden vil vise om PRI får sitte ut tiden

Om foratteren: Ingrid Fadnes

Fadnes er utekoordinator for LAGs solidaritetsbrigader og har master i Latinamerikanske studier. Hun er bidragsyter i det mexicanske mediekollektivet Subversiones, og har vært bosatt i Mexico i lengere perioder mellom 2005 og 2013.

Fakta:

Hovedstad: Mexico by
Befolkning: 128,93 millioner (2020)
Forventet levealder: 75 år (2020)
Spedbarnsdødelighet: 13 per 1000 (2018)
BNP per innbygger (PPP): 18 102 US dollar (2019
Religion: Katolisisme 82,7 %, pinsebevegelsen 1,6 %, Jehovas vitner 1,4 %, andre 6,9 % (2016)
Offisielle språk: Spansk
Myntenhet: Meksikanske pesos
Viktigste eksportartikler: Industrivarer, olje og oljeprodukter, sølv, frukt, grønnsaker, kaffe og bomull.
Regionale forbindelser: Medlem av CAN (observatør), NAFTA, CELAC, Stillehavsalliansen, Union Latina (observatør), UNASUR (observatør) og OAS