Colombia er Latin-Amerikas fjerde største økonomi målt i BNP. Økonomien er i vekst, og det er særlig gruve- og oljesektoren som har stått for økningen. Landet har, tross konflikten de siste tiårene, tiltrukket seg stadig flere utenlandske investeringer. Norske investorer er i hovedsak interessert i landets oljesektor.
Les mer
Colombia er et av landene med størst biologisk mangfold i verden. Dette gjør det til et land rikt på naturressurser som kull, nikkel, kobber og gull. Likevel lever en stor del av befolkningen av jordbruk. Flere områder i Colombia er del av den kollektive eiendommen til afro-etterkommere og urfolkssamfunn, som er underlagt spesielle rettigheter.
Landet har gjort fremskritt på mange måter, men til tross for undertegnelsen av fredsavtalene fra 2016, er mange av de strukturelle årsakene til volden fortsatt uløste. Colombia har to år på rad vært det farligste landet for miljøforsvarere, ifølge Global Witness-rangeringen.
Colombia gjenspeiler kompleksiteten til investeringer og virksomhet i en kontekst av institusjonell svakhet og væpnet vold. Nedenfor presenterer vi en serie av saker som eksemplifiserer dynamikken til ekstrem aktivisme og vold.
Nøkkelkonsepter
Ifølge opplysninger fra Oljefondet, har de investert i elleve konsern og colombianske selskaper. Investeringene er i stor grad konsentrert i finanssektoren, men også i energi- og vareproduksjon.
Ecopetrol er det største olje- og gass-selskapet i Colombia, eid av den Colombianske staten og underlagt Gruve- og energidepartementet. Selskapet er involvert i alle deler av olje-og gassutvinning, inkludert leting, produksjon og transport. Ecopetrol er tilstede i flere regioner av Colombia (sør, øst og nord), og operer også i utlandet. Oljefondet har vært investor i Ecopetrol siden 2011 og har i dag en eierandel på 0,13 prosent.
Ecopetrol har ved flere anledninger forårsaket miljøskade i Colombia. Bare i 2020 ble det registrert 27 utslipp av råolje ved et av raffineriene i nærheten av byen Barrancabermeja. Nødsituasjoner som oppstår på bakgrunn av Ecopetrols aktivitet er ikke engangstilfeller. Det har i perioden 2015 til juni 2022 vært mer enn 2133 ulykker relatert til oljesøl, ifølge den statlige databasen over ulykker og oljeutslipp i Colombia.
Ecopetrol, som stod for 67 % av tilfellene, er det selskapet som har vist til flest ulykker (totalt 1.447). Dog hevder Ecopetrol at det mellom 2011 og 2021 kun fant sted 190 «ulykker med potensielle effekter på miljøet på grunn av operasjonelle årsaker». Oljesøl og gasslekkasjer setter miljøet og menneskers liv i alvorlig fare. På grunn av disse aktivitetene har Ecopetrol blitt anklaget for sosial og miljømessig uansvarlighet.
I mars 2018 opplevde en av Ecopetrols operasjoner en stor oljelekkasje. Oljen som dukket opp resulterte i en miljøkatastrofe. Situasjonen var så alvorlig at det colombianske nasjonale byrået for miljølisenser (ANLA) hevdet at omtrent 24 000 fat råolje var spredt over et område på 24 kilometer, noe som medførte evakuering av et helt fiskesamfunn, som er avhengige av Lizama- og Sogamoso-elvene som levebrød. Denne hendelsen forårsaket døden til 2400 dyr, skadet 1000 trearter og tvang innbyggerne til å evakuere fra området. Selskapet ble på bakgrunn av denne katastrofen bøtelagt samme år.
En stor del av leting, produksjon og transport av hydrokarboner utføres i områder med stort biologisk mangfold. Mange av menneskene som bor i disse områdene er avhengige av naturen og dens ressurser som levebrød. Når et oljeutslipp oppstår, dør dyr, nærmiljøet blir forurenset og dekontaminering er nesten umulig.
Grupo Argos er et colombiansk konglomerat som investerer i industri/energi og i sementindustrien. Hovedkontoret er i Medellín, men selskapet opererer i flere områder både i Colombia og i utlandet. Grupo Argos er den nest største betongprodusenten i USA og den første innen sement og betong i Colombia. Oljefondet har en eierandel på 0,30 prosent i Grupo Argos og 0,30 prosent i Cementos Argos.
Det som gjør Argos tvilsomt er selskapets fortid, hvor blant annet 17 domsfellelser beviser forholdet til den colombianske væpnede konflikten. I dommene kommer det frem at selskapet kjøpte minst 1300 hektar solgt av bønder fordrevet av vold i Montes de María og i Cesar-regionen (nordlige Colombia) i perioden 2008 og 2010. Ifølge en rapport fra den colombianske sannhetskommisjonen, er denne saken et eksempel på den "komplekse modellen for investeringsforvaltning på flere nivåer, med deltakelse av forskjellige aktører, fra offentlig tjenestemenn, til selskaper, forretningsvirksomheter, (...) som tjente på at landlige land ble forlatt som et resultat av krig». Rapporten slår også fast at ARGOS sitt mål var ambisiøst: å skaffe høykvalitets, lavkost-land med optimal plassering for å utvikle store agroskogprosjekter. Oppkjøpene var systematisk. Derfor ble selskapet anklaget for å ikke ha iverksatt tiltak for å unngå å utnyttelse av landfratakelse.
Grupo Argos har allerede startet en landrestitusjonsprosess. Denne saken setter en viktig presedens for næringslivet og dets ansvar i møte med den colombianske væpnede konflikten. Bedrifter skal ikke tjene på en voldskontekst, og er pliktige å undersøke konteksten investeringen gjøres i.
I tilfellene beskrevet nedenfor, er selskapene registrert i andre land som Australia, Sør-Afrika, Irland eller Italia, og opererer i Colombia enten gjennom datterselskaper eller gjennom høy deltakelse i spesifikke prosjekter.
Smurfit Kappa (SK) er et irsk selskap som produserer forskjellige typer papir. SK er en verdensledende leverandør av papirbasert emballasje, med virksomhet i 23 europeiske land og 13 land i Amerika. Med et eierskap på rundt 68 000 hektar skog globalt, er Smurfit Kappas papir- og pappkapasitet på omtrent 8,3 millioner tonn per år. Oljefondet eier 4,63 % av Smurfit Kappa. Papiret blir laget av enten eukalyptus eller furutrær som dyrkes på store landområder.
I Colombia opererer Smurfit Kappa gjennom datterselskapet Carton de Colombia.
I 1978 begynte Carton de Colombia å kjøpe store deler av landområder i delstaten Cauca for å starte med og utvide furutreplantasjene. Flere av disse eiendommene var allerede i en prosess hvor urfolksgrupper ønsket å ta kollektivt eierskap av de samme landområdene. Noen år senere, 1986, kjøper irske Smurfit Kappa aksjer i Carton de Colombia, og endrer navn til Smurfit Carton de Colombia (SKCC). Samtidig øker selskapet sin tilstedeværelse i sør-vest Colombia, og kommer i konflikter med lokalsamfunn.
I dag, mens SKCC holder store deler av Caucas territorium, er regionen preget av ulike landtilgangsrelaterte konflikter. Store deler av urbefolkningen, afro-colombianere og bondesamfunnene har nesten ikke noe eierskap i Cauca-landet. Dette, sett i sammenheng med kontinuiteten i den væpnede konflikten, gjør Cauca til et område med permanente menneskerettighetsbrudd.
Latin-Amerika Gruppene i Norge (LAG), gjennom sin tilstedeværelse i regionen, har vært i kontakt med flere lokale organisasjoner. På bakgrunn av informasjonen fra de lokale organisasjonene besluttet LAG å støtte deres innsats for å dokumentere problemet. Rapporten «Konsekvenser av skogbruk i kommunene Timbío, Cajibío og Sotará» (2018) var et resultat av dette samarbeidet, med sikte på å synliggjøre hvordan disse norskfinansierte plantasjene hadde påvirket lokalbefolkningens liv. Flere negative konsekvenser er skissert i rapporten, blant annet effekter på biologisk mangfold, arbeidsforhold, konflikt i lokalsamfunn og konsentrasjon av eiendom.
Siden juli 2021 har urbefolkningsgruppene Nasa og Misak, samt lokale småbrukere satte i gang en prosess for å få tilbake jorda, de kalte det «å gjenvinne jorda og minne for å gjenopprette alt». De anklager SKCC for å ha «skadet økosystemet i Colombia» og krever at selskapet trekker seg ut av området. I september rapporterte SKCC om at det hadde blitt gjennomført angrep på 10 gårder eid av selskapet i Cajibío.
Selskapet har siden 1994 fått sanksjoner for miljøpåvirkninger. Den situasjonen har ikke endret seg. Så sent som i 2019 krevde en domstol at den colombianske staten skulle starte en etterforskning av SKCCs misbruk av insektmidler og ugressmidler. I 2021 ble selskapet ilagt sanksjoner for skade på hydrografiske bassenger og for påvirkning av kollektive rettigheter. Rapporten "Smurfit Kappa i Colombia: sosioøkologiske konsekvenser og menneskerettighetsbrudd" (2022) finner at selskapet har bidratt til fragmentering av lokalsamfunn, har hindret tilgang til felles goder, har generert forurensning og miljøødeleggelse, og har kriminalisert protester og undertrykket aktivister.
Enel (forkortelse for Ente nazionale per l'energia elettrica) er et multinasjonalt selskap for produksjon og distribusjon av strøm og gas. Enel har tilstedeværelse i 31 land. Den italienske staten, gjennom økonomi- og finansdepartementet, er fortsatt hovedaksjonær og hadde i desember 2020, 23,6 % av aksjekapitalen. Enel-konsernet eier 57,3% av aksjene i Enel Colombia. Norge har siden 1999 investert i det italienske konsernet Enel. For tiden har Oljefondet en investering på 1,97 % i selskapet. Enels tilstedeværelse i Colombia er omfattende: selskapet har tolv vannkraftverk, to termiske anlegg og to solcelleanlegg.
I 2009 fikk selskapet tillatelse til å bygge et vannkraftverk i det sørvestlige Colombia. Prosjektet fikk navnet El Quimbo. Men selv før konstruksjonen ble autorisert, har El Quimbo-prosjektet vært involvert i kontroverser på grunn av dets påvirkning på levebrødet til lokalbefolkningen. Totalt var over 42 000 hektar land involvert i prosjektet, inkludert områder utpekt for et reservoar, veier, skogkompensasjon, gjenbosetting og økonomisk revitalisering.
Det colombianske departementet for mineraler og energi erklærte i 2008 at sonen der Enel skulle bygge vannkraftverket var av offentlig interesse. Dette førte til at mange aksepterte kjøp av jorda deres under ugunstige forhold, og de som ikke solgte ble ekspropriert og kastet ut mot erstatning. Erklæringen om allmenn interesse bør innføres som en grense for eiendomsretten og garantere fordeler for hele samfunnet. Landekspropriasjon blir tatt i bruk når den offentlige nytten av et prosjekt er erklært. Men i tilfellet med El Quimbo ble erklæringen av allmen interesse brukt til å garantere fordelene for private parter. Bondesamfunnenes rett til jord, mat, jordbruksarbeid og til å være bønder, ble berørt. En gigantisk mur ble bygget i Magdalena-elven, en elv som tusenvis av fiskere, bønder og elvesamfunn livgjorde seg av. Innbyggerne som var økonomisk avhengige av produktiviteten fra jorden sin, og om hadde sosiale, økonomiske og kulturelle forhold til territoriet, ble alvorlig rammet.
Imidlertid har lokalsamfunn, grasrotorganisasjoner og akademikere bestridt dette prosjektet fra starten. Et eksempel på denne motstanden er fremveksten av foreningen av de som er berørt av El Quimbo vannkraftverk (ASOQUIMBO). Organisasjonen har gitt støtte til de berørte familiene og har anlagt et søksmål hvor de hevder uregelmessigheter i miljølinsensiert anskaffelse.
Under prosessen med fyllingen av dammen, ble ikke en del av avfallet som ble generert og etterlatt i Magdalena-elven fjernet. Som et resultat av at avfallet ikke ble fjernet, sank oksygennivået i reservoaret, noe som igjen påvirket kvaliteten på vannet. Selskapet ble i 2021 dømt til å betale for den alvorlige miljøforurensningen de har forårsaket.
El Quimbo vannkfratverket ble fullført midt i en kontekst med konflikt om privatisering av naturressurser, den påfølgende oversvømmelsen av fruktbare landområder og tropiske skoger, og tvangsflytting av lokalbefolkningen. Kompensasjonen til de berørte er fremdeles ikke fullført.
Anglo American PLC er et britisk børsnotert multinasjonalt gruveselskap med hovedkontor i London, England. Det er verdens største produsent av platina, og står for rundt 40 % av verdensproduksjonen. Anglo American er også en stor produsent av diamanter, kobber, nikkel, jernmalm og stålkull. Disse materialene brukes i produksjon av blant annet smarttelefoner, elbiler og vindturbiner, jernbaner og flyplasser. Selskapet har virksomhet i Afrika, Asia, Australia, Europa, Nord-Amerika og Sør-Amerika. Oljefondet eier 0,55 prosent av Anglo American PLC.
Anglo Gold Ashanti er et globalt gullgruveselskap med en mangfoldig portefølje av operasjoner, prosjekter og leteaktiviteter. For tiden er Anglo Gold Ashanti (AGA) det tredje største gullgruveselskapet i verden. Selskapet er børsnotert og har hovedkontor i Sør-Afrika, men et flertall av investorene er fra USA. I tillegg er selskapet en del av Anglo-American PLC-gruppen. Oljefondet eier 1,21 % av AGA.
AGA Colombia ble etablert i 2004 og har i dag virksomhet i ulike regioner av landet med to kontorer i Bogotá og Medellín.
AGAs lete- og gruvearbeid involverer ikke bare AGAs "hoved-kapital", ettersom AGA også opererer gjennom ulike datterselskaper eller har delt risikokontrakter med andre gruveselskaper. Selskapets inntreden i Colombia (2004) er en periode med sterk tilstedeværelse av væpnede grupper, preget av terror gjennom voldelig praksis som medfører fordrivelse og underkastelse av befolkningen i disse territoriene. I 2020 hadde AngloGold Ashanti til sammen 184 gruvetitler i Colombia. Mange av disse gruvekonsesjonene er lokalisert i områder hvor det er fremdeles forespørsler om tilbakeføring av land, i en sammenheng med tvangsflytting og attentat mot sosiale ledere og massakrer.
For øyeblikket har AGA Colombia tre hovedprosjekter, men to av disse har blitt suspendert.
AGA planla byggingen av en kobbergruve i Quebradona (Antioquia delstaten) innen 2020. Prosjektet involverte boring i Andesfjellene i Colombia. Dette er et allerede truet område, og et territorium av global betydning for bevaring av planetens biologiske mangfold. Derfor mener en stor del av lokalsamfunnet at prosjektet blant annet truer miljø, undergrunn, vann, reiseliv og samfunn. De er mot AGAs prosjekt og tiltedeværelse. Denne regionen har historisk levd på landbruk, turisme og husdyr. De tror at prosjektet vil føre til en dyp og negativ sosial endring i deres tradisjon, deres kultur og i regionens skikker.
La Colosa var et annet viktig AGA-gruveprosjekt i Colombia som ble suspendert på grunn av avvisningen fra lokalbefolkningen. Selsakep startet omfattende leteboring i 2007 etter å ha oppdaget La Colosa i Cajamarca, en liten kommune i Andesfjellene der AngloGold forventet å lage en av de største gruvegropene i verden. Gullutvinningsprosessen ville ha involvert bruk av farlige kjemikalier som cyanid, sinkoksid og store mengder vann, på et sted hvor bønder stort sett dyrker ris, og også trenger store mengder vann. Cajamarca-kommune er en del av et miljøøkosystem, som skyskoger. Disse spiller en nøkkelrolle i spredning av vann. Bondeorganisasjoner, ungdomsorganisasjoner og nasjonale miljøorganisasjoner har utrettelig aksjonert mot gruveprosjekter i Colombia i mange år. Endelig, i en folkeavstemning gjennomført i april 2017 stemte 98,8 % av de lokale innbyggerne mot gruvekonstruksjonen, noe som førte til umiddelbar stans av AGA's prosjektaktiviteter i Cajamarca.
Det tredje prosjektet som er annonsert på den offisielle nettsiden til AGA Colombia er Gramalote, også lokalisert i Antioquia-delstaten (sentral-østlige Colombia). Dette prosjektet består av en dagbruddsgruve for utnyttelse av gull og sølv. Dagbruddsmetoden er sterkt kritisert for mulige miljøpåvirkninger: forurensning av grunnvann med cyanid, kvikksølv og svovelsyre, og luften i form av giftig støv. Oppdagelsen av dyrebare mineraler er bare en av grunnene til at San Roque (Antioquia) har blitt et fokus for paramilitære grupper. Væpnede grupper prøver å kontrollere hver unse gull på bekostning av lokalbefolkningen. Dette setter Gramalote-prosjektet i en farlig kontekst, der brudd på menneskerettighetene ofte forekommer. I motsetning til de andre to AGA-prosjektene, har det ikke i Gramalote vært gjennomført større motstandsaktiviteter på grunn av terroren fra de forskjellige væpnede aktørene i området. Gruven skal være i drift i 2024 med en varighet mellom fire og elleve år. I november 2020 har Gramalote investorene besluttet å selge prosjektet.
BHP er et selskap som utvinner, bearbeider og markedsfører metaller, mineraler, kull, jernmalm og petroleumsprodukter til globale markeder. BHP Billiton opererer under en dobbel notert struktur med to morselskaper: BHP Billiton Limited registrert i Australia og BHP Billiton PLC registrert i Storbritannia. Norge investerer i begge selskapene gjennom Oljefondet. BHP Minerals Americas eiendelsgruppe inkluderer prosjekter i Canada, Chile, Peru, Colombia, USA og Brasil.
Lengst nord i Colombia ligger delstaten La Guajira, hvor flertallet av inbyggerne er urfolkbefokning. På 1980-tallet ble Cerrejón-gruven, Latin-Amerikas største dagbruddskullgruve, etablert i La Guajira. Senere på 2000-tallet ble Cerrejón kjøpt av tre utelandske selskaper, to av disse medeierne er BHP Billiton og Anglo American PLC.
Cerrejón er en stor kullprodusent både nasjonalt og internasjonalt. Mesteparten av Cerrejons produksjon eksporteres til Europa.
Samtidig som La Guajira's undergrunn er rik på kull, er vannressursene ekstremt begrensede. Ankomst av Cerrejon-gruven påvirket lokal befolkningen som hadde lenge levd av landbruk, oppdrett og fiske. Gruvedrift utvidelsen medførte til et reduskjon av områdene som var tilrettelagt for disse aktivitetene.
Rancheria-elven renner over gruvekonsesjonen. La Guajira er kjent for å være ekstremt sårbar for klimaendringer, uten elven hadde området vært en ørken. Nesten 55.000 mennesker er avhengige av Rancheria som sin eneste vannkilde. Likevel fikk selskapet lisens til å avlede elven uten å rådføre seg med urfolk og afro-etterkommere. Disse elvesamfunnene er gjenstand for spesielle etniske rettigheter, slik som forhåndssamtykke gitt på fritt grunnlag. I 2016 avledet selskapet Bruno bekken, en del av Rancheria-elven. Wayuu-samfunnene anmeldte Cerrejon med påstander om at avledningen truer deres rettigheter til vann, matsikkerhet, helse og til fritt forhåndsinformert samtykke. I 2017 beordret den Colombiansk forfatningsdomstolen en samfunn konsultasjon. Til tross for dommen ekskluderte Cerrejon de som var berørte av gruven fra dialogene og forsatte med avledningen. Wayuu-samfunnene kjemper for at bekken skal føres tilbake til sitt naturlige løp.
Er det mulig å drive med gruvedrift i en militarisert kontekst med svak infrastruktur uten brudd på menneskerettighetene? Rapportene viser at gruvedrift er der hvor flest mennesker et utsatt for menneskerettighets brudd. Fra oppstarten til nå har selskapet fordrevet minst 35 urfolk og afro-colombianske samfunn fra sine landområder. Cerrejons kullutvinning bruker 34 millioner liter vann hver dag og tiltak til elven renner det forurenset vann som inneholder tungmetaller og kjemikalier. Daglige kulleksplosjoner skaper giftige støvpartikler som forurenser ren vind, vann og planter. Nå er Rancheria-elven svært forurenset. Cerrejon har gradvis og systematisk kvelt samfunnene.
Vannmangel og forurensning truer barn, mennesker og miljøet i alvorlig grad. Folk som har bodd i nærheten av gruven lider blant annet av hudsykdomer, hodepine, tørrhoste og tåkesyn. Kvinner har mye høyere sannsynlighet for å utvikle pusteproblemer og brystkreft. De vanligste sykdommene i område er luftveisproblemer, astma og lungesykdommer. I tillegg , skremmer væpnede grupper folk som er imot kullgruvedrift.
I september 2020, ba en FN-menneskerettighetsekspert at noen operasjoner ved Cerrejon-gruven skulle stanse, fordi "[gruven] har alvorlig skadet miljøet og helsen til en av landets største urfolkssamfunn".
I 2021 anklaget Global Legal Action Network, samt colombianske og internasjonale organisagioner som jobber mot menneskerettighetsbruddene, gruvegigantene bak Cerrejon Coal. Anklagene ble presentert samtidig i Australia, Irland, Storbritannia og Sveits. De hevder at moderselskapene bak Cerrejon er ansvarlige i henhold til OECDs retningslinjer for multinasjonale foretak som inkluderer respekt overfor menneskerettigheter, å unngå negative miljøpåvirkninger og å avsløre visse opplysninger om forretningsadferd. I følge denne saken er BHPs, Anglo Americans og Glencores aktivitet i Colombia knyttet til tvangsflytting av urfolk og afro-colombianske samfunn, og den utbredte, vedvarende og ekstreme forurensningen av luft og vann i nærheten av gruven.
I år har BHP og Anglo American PLC solgt sine andeler av Cerrejon Coal til Glencore. Men Oljefondet har investert i Anglo American fra 1999 og har siden 2018 investert betydelig i BHP, med en investering på 5%. Den norske bistanden har vært viktig for Colombias fredsprosess, men investeringer i gruvesektoren undergraver innsatsen for å bygge fred og et rettferdig omfordelende land.
I følge rapporten til Business & Human Rights in Colombia er 44 % av angrepene mot MR og miljøvernere rettet mot de som retter sin aktivisme mot selskapene AngloGold Ashanti, Big Group Salinas, Cerrejón Coal og Ecopetrol. Norge har, gjennom Oljefondet, investert i tre av disse: AngloGold Ashanti, Cerrejón Coal og Ecopetrol.
Jotun AS er et norsk multinasjonalt kjemiselskap grunnlagt i 1926. Det er i dag en av de største produsentene av maling og pulverlakk. Jotuns majoritetseier er Paint Holding AS med 43 % aksjer etterfulgt av Odd Gleditsch AS med 14 % av selskapet.
Med 67 selskaper og 39 produksjonfasiliteter spredt over hele verden, er konsernet representert i mer enn 100 land. Jotun-konsernet har hovedkontor i Sandefjord, Norge, og sysselsetter mer enn 10 000 mennesker over hele verden (2022), hvorav 6800 er i andre land enn Norge.
Jotun satser stort i Latin-Amerika og i desember 2015 åpnet Jotun sin første fabrikk i Latin-Amerika i Itaborai, Brasil. Den har en årlig produksjonskapasitet på 10 millioner liter. Fabrikken er bygget på 130 000 km2 land og har en total investering på 100 millioner Brasilianske Realer.
Norfund – Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland – ble opprettet i 1997, og er 100 prosent eid av den norske staten. Utviklingsministeren er ansvarlig statsråd for Norfund.
Ved utgangen av 2014 hadde Norfund investert for 3.49 milliarder norske kroner i Mellom-Amerika.
Norfund brukes som virkemiddel i den norske utviklingspolitikken for å bekjempe fattigdom gjennom privat utvikling i sør. Dette skjer gjennom investeringer i risikofylte prosjekter, som kanskje ikke er attraktive for vanlige investorer. Norfund har som formål å bidra til etablering og utvikling av lønnsomme og bærekraftige bedrifter i fattige land. Stortinget allokerer årlig kapitaltilskudd til Norfund over bistandsbudsjettet.
Norfund investerer alltid i samarbeid med andre finansinstitusjoner, banker eller fond. Hovedsatsingsområder er Finanssektoren, Fornybar energi og Små og mellomstore Bedrifter (SMB). I Latin-Amerika har Norfund investeringer i Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua, Costa Rica og Panama.
Statens pensjonsfond utland, eller Oljefondet, et et investeringsfond som forvaltes av NBIM (Norges Bank Investment Management). Fondet er den norske stats sparing til fremtidige generasjoner. SPU er nå et av verdens største fond, og har eierandeler i cirka 9000 selskaper over hele verden og eier hundrevis av bygninger i verdens største byer. Fondet mottar også stabile renteinntekter fra lån til land og selskaper.
Fondet består av 60 prosent aksjer, 35-40 prosent rentepapirer og inntil 5 prosent eiendom. Fondet er til stede i mer enn 70 land.
I Latin-Amerika har fondet 300 investeringer som inkluderer aksjer i 281 selskaper og 25 rentepapirer (2022). Fondet er til stede i mer enn 70 land. I Latin-Amerika har fondet 300 investeringer som inkluderer handlinger i 281 selskaper og 25 rentepapirer. Landene der det er nåværende investeringer er Brasil, Colombia, Chile, Mexico og Peru. Samtidig er det investert i flere selskaper registrert i andre land som har virksomhet i Latin-Amerika.
Yara International er et multinasjonalt selskap med hovedsete i Norge. Selskapet har sine røtter i industrikonsernet Norsk Hydro som ble grunnlagt i 1905. Den norske stat har en majoritetsandel med 36,21% av aksjene. I tilleg har Folketrygdfondet en 3,8% andel. Det vil si at den norske staten eier til sammen 40% av Yara.
Yara driver primært med produksjon og salg av kunstgjødsel, og løsninger til landbruket med spesielt fokus på nitrogenbaserte gjødseltyper. Yara produserer og markedsfører også gass og kjemikalier, blant annet til sprengstoffindustrien. Selskapet opererer i over 60 land og produksjonsvirksomhet foregår i 18 land.
Yara har en stor tilstedeværelse i Latin-Amerika. Da de kjøpte det colombianske Omimex Holding (OFD) i 2012 skaffet de seg også produksjonsenheter i Colombia. I tillegg til distribusjonsselskaper i blant annet Argentina, Peru, Panama, Bolivia, Colombia, Chile, Ecuador, Guatemala, Mexico og Costa Rica. De siste årene har de åpnet gjødselproduksjonsanlegg i Guatemala (2018) og Mexico (2021). Brasil er det landet med størst omsetning og størst antall arbeidere i selskapet. Yara Brasil Fertilizantes S.A har 6067 ansatte.
