NRKs Cuba-filter

Litteraturforskjer Hans Jacob Ohldieck kritiserer NRKs dekning av Cuba i søndagsrevyen 22.august. Kronikken sto på trykk i Klassekampen 30.august.

Søndag 22. august ga NRK sendeflate til det som ble omtalt som ”stemmer fra Cuba som sjelden kommer frem offentlig”, nærmere bestemt et amatøropptak som den tidligere fengslede opposisjonelle Raúl Risco har gjort av noen cubanere som lever under dårlige materielle forhold. Disse historiene er nå blitt ”smuglet hit til landet”, kunne nyhetsanker Ingvild Bryn fortelle, og som seere fikk vi dermed et glimt av disse eksklusive bildene, kommentert av Henrik Hovland, styremedlem i Den norske forfatterforening, som i fjor ga en ytringsfrihetspris til en annen fengslet cubansk opposisjonell.

            Ingvild Bryns innledning spiller på et velprøvd retorisk grep, som appellererer til både det sensasjonalistiske (”hva er det Castro ikke vil at vi skal se?”) og til vårt bilde av Diktaturet (vi tenker Pinochet, smugling av mikrofilm, innkapslet informasjon som svelges, fare for tortur etc.). Kanskje kom imidlertid filmen hit til landet på en måte som tilsvarer den jeg selv benyttet da jeg ”smuglet ut” mine egne intervjuer med kritiske intellektuelle på Cuba: ved å legge opptaksutstyret i håndbagasjen, som så ble scannet på flyplassen, uten at noen stilte noen spørsmål.

            Hva er det så disse stemmene har å fortelle oss, som ifølge både Bryn og Hovland ”sjelden fremkommer i offentligheten”? Vi møter en eldre dame som ”har gitt alt for revolusjonen” i en drøm om et bedre liv, men som fortsatt er fattig; det fortelles bl.a. at hun ikke har elektrisitet. Vi møter en eldre mann som visst nok ikke får tilstrekkelig helsestell og vi ser en ung gutt som ”veks opp i ulevelege forhold”, ifølge kommentator Sigrun Slapgard. Risco avslutter: ”Nå kan dere selv bedømme om Fidel Castro har oppfylt sine lovnader”.

            Hvilken offentlighet er det så som skjuler at det fortsatt finnes fattigdom på Cuba? Det er i hvert fall ikke den kulturelle offentligheten, som filmen og litteraturen, der det nettopp er marginalitetene og sosiale problemer som, paradoksalt nok, er i sentrum innenfor det man omtaler som ”den postrevolusjonære æra” etter murens og Sovjetunionens fall. Den moderne filmklassikeren Suite Habana (2003) er emblematisk gjennom måten Havannas fysiske forfall blir et uttrykk for en følelse av resignasjon, og siste setning lyder, idet vi ser en gammel dame selge peanøtter for å overleve: ”Hun har ikke flere drømmer …”

            Nei, det er nok ikke kulturproduksjonen Hovland har i tankene; kanskje det er avisene? Samme dag som NRK viser sitt innslag, står det i Cubas nest største avis Juventud Rebelde at et par nye landsbygder har fått elektrisitet, og i det aktuelle fjellområdet ”er det nå bare spredte hus som ikke har strøm, fordi de befinner seg for langt fra strømnettet”.[1] Eller man kan gå inn på One.cu, der enhver cubaner kan lese at 97,3 % av landet har strømtilførsel (mot 56 % i 1958, året før revolusjonen, og høyere enn et land som Argentina[2]). Tabu? Eller kanskje det er Castro-brødrene som er offentligheten, for dette er jo ”bilder Castro ikke vil at verden skal få se”. Men akk, igjen slår realitetene kontrasterende inn, siden Raúl Castro nylig sa følgende i en viktig tale: ”Når det gjelder de ekstreme objektive vanskelighetene vi står overfor, er vi klar over at lønningene langt fra er tilstrekkelige for å tilfredsstille folks behov”.[3] Dette er meget klar tale fra dagens president.

            Cuba har naturligvis en rekke problemer, og etter å ha tilbrakt en god del tid i landet siden mitt første opphold i 1998, mener jeg landets nyhetssendinger og aviser i for liten grad tematiserer ulike sosiale og politiske utfordringer landet står overfor. Å fremstille fattigdommen som fremkommer i Riscos dokumentar som noe som ”er ulovlig å vise frem”, er imidlertid ikke spesielt treffende. Det er ikke noe i det som ble vist på NRK som ikke alle cubanere vet veldig godt; de vet også at de har vært utsatt for amerikansk handelsblokade gjennom et halvt århundre, og de vet hvilke betydelige fremskritt man innenfor revolusjonen har gjort på felt som helse, utdanning og sosial velferd, når man sammenligner seg med andre latinamerikanske land. Ifølge Newsweek har Cuba det beste utdanningssystemet i Latin-Amerika,[4] og når det gjelder forekomster av underernæring kommer Cuba i samme kategori som Norge i World Food Programmes rangering: ”extremely low”.[5] Dette er informasjon NRKs tendensiøse innslag utelater.

            Jeg har nylig hatt besøk av to cubanske doktorgradsstipendiater som underviser ved Universitetet i Havanna (en av dem skriver avhandling om Pedro Juan Gutiérrez’ skittenrealisme og det marginaliserte Havanna i cubansk samtidslitteratur). I likhet med de fleste cubanske intellektuelle, vil de to ha endringer på Cuba, spesielt når det gjelder reiserestriksjoner og sensur, men det verste de opplever i møte med utlendinger, er det forvridde bildet som de påfallende ofte har av situasjonen i landet. NRKs innslag er kroneksemplet på et slikt blikk, som ikke gjør annet enn å distansere oss ytterligere fra den cubanske virkeligheten; slike innslag bidrar til den cubanske intelligentsiaens berettigede reservasjon overfor utenlandske Cuba-synsere, og svekker grunnlaget for kommunikasjon.

            Innslaget er spekket med ubegrunnede påstander, det er generelt diffust og omtrentlig om ”de umenneskelige forholdene”, ”bildet av den cubanske revolusjonen”, ”offentligheten” etc, og Bryn runder det av like retorisk uelegant som hun innledet det: ”Styresmaktene på Cuba har dei siste vekene sett fri fleire politiske fangar, men framleis sit mange i fengsel”. Vi får anta hun mener at det fortsatt er politiske fanger på Cuba, men hadde ikke det vært mer naturlig å velge en annen vinkling, for eksempel den følgende: ”Styresmaktene på Cuba har de siste ukene løslatt flere politiske fanger, og vil i de kommende ukene løslate resten av de 75 som ble fengslet i 2003. Ifølge Amnesty International vil det da være én enkelt politisk fange igjen på Cuba”? I Vagant 1/10 slapp det til cubanske stemmer som via Havanna reflekterer over dagens Cuba – kritiske artikler, skrevet uten frykt. Ved Universitetet i Bergen har vi sett behovet for en tverrfaglig forskningsgruppe om Cuba og Karibia. NRK-innslaget viser hvorfor.

 

Hans Jacob Ohldieck,

Skriver PhD-avhandling om cubansk litteratur ved UiB.

 


[1] http://www.juventudrebelde.cu/cuba/2010-08-22/electrificadas-todas-las-comunidades-serranas-espirituanas/

[2] http://www.photius.com/rankings/electrification_by_country_2007_2008.html

[3] http://www.cubasocialista.cu/texto/000795moncada3.html

[4] http://www.newsweek.com/2010/08/15/interactive-infographic-of-the-worlds-best-countries.html

[5] http://documents.wfp.org/stellent/groups/public/documents/liaison_offices/wfp185786.jpg

Hans Jacob Ohldieck
Land