Honduras er et av syv land i Mellom-Amerika, og grenser til Guatemala og El Salvador i vest og Nicaragua i sørøst. Av de mellomamerikanske landene er Honduras det nest største. Med tropisk klima og relativt stabile temperaturer, er landet godt egnet for jordbruk. Samtidig er jord er en kilde til konflikt. I tillegg til oljepalme-og bananplantasjer, tar energi- og mineralutvinning opp store deler av den dyrkbare jorden. Landran er en utbredt årsak til at småbønder mister tilgang til deres viktigste levebrød, og er med på å true lokal matsikkerhet. Siden 90-tallet har konflikter mellom staten og lokalsamfunn som blir frarøvet jord, fått stadig mer voldelige utfall. For menneskerettighetsaktivister som forsvarer land og miljø, er drapstrusler, fengsling og angrep realiteten, og kampen for rettferdighet føres med livet som innsats.

11 år etter statskuppet i 2009 er den politiske situasjonen kritisk. Sittende president, Juan Orlando Hernandez (JOH), ble gjeninnsatt i 2018. Han har dermed sittet sammenhengende siden 2014. Gjenvalg er et direkte brudd på grunnloven, og betyr at landet uoffisielt er et diktatur. Korrupsjon gjennomsyrer systemet og vanskeliggjør politisk innflytelse fra sosiale bevegelser. Honduras er landet med størst militærkonsentrasjon i Mellom-Amerika, og USA sin innblanding er sterk. Den romersk-katolske kirken står fremdeles sentralt, men de siste årene har det også vært en økning av evangelisk protestantisme. 

Etter at Honduras ble frigjort fra den spanske kolonimakten var landet preget av ustabile politiske forhold. Bare mellom 1821 og 1876 satt 85 ulike presidenter. Rike jordeiere hadde mye makt over småbønder landet over. Det oppsto aldri noen sterk statsmakt, og godseierklassen var svak sammenlignet med nabolandene. Dette åpnet for store investeringer fra nordamerikanske selskaper. Regjeringene i Honduras delte ut konsesjoner, rettigheter til jord og mineralforekomster. Samtidig fikk USA-eide bananselskaper monopol i bananindustrien, og ble fritatt tollavgifter. Selskapene kontrollerte dermed Honduras viktigste industri. 

På begynnelsen av 1900-tallet kjøpte Standard Fruit Company, i dag kjent som Dole, Cuyamel og United Fruit Company (Chiquita) opp jord over hele landet. Småbønder som ikke lenger eide jord begynte å arbeide på de ulike plantasjene. Bananselskapene har opp gjennom historien hatt en sterk tilknytning til de tradisjonelle politiske partiene: Partido Nacional og Partido Liberal. Bananplantasjearbeidernes massive storstreiker mot uverdige arbeidsforhold var bakgrunnen for dannelsen av landets fagbevegelser. 

Nyere historie

Fra 1957 og fram til 1981 var Honduras militært styrt, med unntak av noen sivile regjeringer. På 80-tallet mottok Honduras nest mest militær støtte fra USA i Latin-Amerika, etter El Salvador. Honduras ble brukt som en militærbase støttet av USA, for å slå ned på de revolusjonære bevegelser i nabolandene. Samtidig var Honduras et tilfluktssted for flyktninger fra de samme landene. Det ble rapportert om prostitusjon, kjønnssykdommer, bortføringer, voldtekter og ran, og menneskerettighetsbruddene var mange. 

I 1998 ødela orkanen Mitch nesten 70 % av bananplantasjene og store deler av avlingene. Honduras er i all hovedsak en råvareprodusent, og ødeleggelsene fikk store konsekvenser for økonomien. Offisielle tall sier at nærmere 14 000 mennesker forsvant eller døde av orkanen, og store deler av landet led av hungersnød i lang tid. Orkanen førte til økt kriminalitet, vold, mange husløse og arbeidsløse, men deler av den velstående klassen tjente gode penger på katastrofen. De innførte en massiv privatisering av ulike sektorer, og reversere tidligere jordreformer. Endringene gjorde det enklere for honduranske og utenlandske investorer å kjøpe og selge landområder. De kraftige økonomiske omveltningene beskrives som en form for “krisekapitalisme”, og satte standarden for årene framover.

Kuppenes tiår

I juni 2009 ble president Manuel Zelaya (PL) eskortert ut fra presidentpalasset og sendt i eksil i Costa Rica. Han ble fjernet fra makten av en allianse mellom militæret, høyesterett og landets elite. Zelaya hadde åpnet for alternative politiske allianser, der han i større grad hørte på kravene til sosiale bevegelser, og åpnet for økt samarbeid med det venstreorienterte samarbeidsorganet ALBA. Åpningen representerte ingen omfattende politisk kursendring, men truet deler av elitens maktposisjon. Som en konsekvens av kuppet innførte flere av nabolandene handelsblokader mot Honduras, og sammen med den globale finanskrisen ble det nye økonomiske nedgangstider.

Siden 2009 har det blitt gjennomført flere lov- og valgtekniske kupp. I 2015 og 2016 skulle det velges ny riksadvokat, nye representanter til høyesterett og til valgtribunalet. Utvelgelsene ble styrt av president JOH, og sikret allierte personer i alle posisjonene. Prosessene regnes derfor som en serie tekniske statskupp for å konsolidere presidentens makt. 

Det nyligste kuppet skjedde under presidentvalget i 2017, og omtales som et valgkupp. JOH hadde jobbet for gjenvalg fra sin første dag som president, selv om det brøt med grunnloven. Han betalte for medienes støtte og partikollegaers stillhet, og grunnlovsdomstolen tillot til slutt gjenvalg. Observatører fra EU og Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS) anbefalte først å gjennomføre et nyvalg grunnet uregelmessigheter, mistro til resultatet og manglende åpenhet under kontrolltelling. De ombestemte seg derimot etter en stund, gikk gode for valgresultatet og Juan Orlando Hernández ble sittende.

Honduras historie er preget av utnyttelse av naturressurser og lokalbefolkning. Før president Manuel Zelaya (2006-2009) ble avsatt i 2009, innførte han en midlertidig stans i alle nye utvinningskonsesjoner. Etter kuppet ble stansen brått avblåst, og siden har privatiseringen av naturressurser økt. Staten selger seg gradvis ut av statlige selskaper, og offentlige ressurser går over i private hender. 

Konsesjoner til vannkraft- og utvinningsindustrien har gått hardt ut over flere urfolks- og småbonde-samfunn. Jord- og naturressurser er ikke bare grunnleggende for deres økonomiske og sosiale organisering, for urfolk har de også en viktig kulturell verdi. Gruve- og vannkraftprosjektene presses på lokalsamfunnene ved bruk av vold og trusler. Fremfor å fremme «utvikling» opplever befolkningen at naturressursene plyndres uten at de får ta del i prosessene, og ofte får prosjektene jordtilgang på urettmessig vis.

Tvangsfordrivelser

De fire siste tiårene har man sett en kontinuerlig strøm av migranter som reiser til USA som følge av ekstrem fattigdom, ulikhet, ressursran og vold. Remesas, pengeoverføringer fra Honduranere bosatt i andre land, utgjør hele 20 % av landets BNP. Migrantkaravanene som gikk mellom 2018 og 2019 fikk mye oppmerksomhet i mediene. Ikke bare var det en massiv økning i antallet som reiste, omstendighetene hadde endret seg. Menneskerettighetsorganisasjonen Fray Matias i grensebyen Tapachula, forteller at man ikke lenger kan snakke om migrasjon, men tvangsfordrivelse. Der man før i hovedsak så menn som søkte etter jobb på kort eller lang sikt for å kunne forsørge familien, ser man nå (enslige) mindreårige, kvinner og hele familier som flykter. Bare mellom januar og september 2019 ble minst 247 000 personer tvunget på flukt fra Honduras.

Ulikhetens høyborg

I Honduras lever 62 % av befolkningen under fattigdomsgrensen, og 17 % i ekstrem fattigdom. Tallene er blant de høyeste i regionen, og Honduras er et av få land hvor fattigdommen har økt de siste årene. Befolkningen lever under det som omtales som en multidimensjonell fattigdom, der de både har dårlig økonomi og levekår, så vel som manglende tilgang på utdanning og helse. Honduras er landet i Latin-Amerika med høyest ulikhet, både med tanke på inntektsulikhet og det FNs utviklingsprogram kaller menneskelig ulikhet. 

Å være ung er en risikofaktor

Ungdomstiden er den vanskeligste å overkomme i Honduras. Befolkningen er svært ung, og medianalderen er 24,3 år. Nesten en tredjedel av landets ungdom går verken på skole eller har en jobb, ifølge FNs utviklingsprogram. Å være ung øker statistisk sett risikoen for å bli drept, og i løpet av 2018 var 70 % av alle drepte personer mellom 15 og 39 år. Bare mellom 2010 og 2018 ble det rapportert om 26.403 voldelige drap på barn og ungdom.

I rettssaken mot broren til president Juan Orlando Hernández i august 2019, ble det avslørt at presidenten har vært under etterforskning av USAs føderale narkopoliti siden 2013. Årsaken er mistanker om at valgkampen hans var finansiert med midler fra ulike narkotrafikanter. "Rettssaken mot den tidligere nestlederen for partiet PN, «Tony» Hernández, bror til nåværende president Juan Orlando Hernández, har vist hvordan politikk er knyttet til organisert kriminalitet i dette landet», skriver nettavisen Contra Corriente. «Tony» Hernández ble dømt i oktober 2019 for å ha produsert og smuglet våpen og tonnevis med kokain til USA i over ti år. Aktor omtalte president JOH som medskyldig gjentatte ganger under rettssaken, men han er ennå ikke blitt siktet. I mars 2020 ble JOH igjen beskyldt for bestikkelser, denne gangen fra narkobaron Fuentes Ramirez. JOH har benektet alle beskyldninger om involvering i organisert kriminalitet.

Vold

I Honduras ble 86.085 mennesker drept mellom år 2000 og juni 2019. Det betyr at det i snitt ble drept en person annenhver time, og rundt 12 personer daglig. Å være kvinne eller skeiv gjør deg særlig utsatt for vold, og bidrar til tvangsfordrivelse i søken etter trygghet eller internasjonal beskyttelse. I 2018 ble én kvinne drept hver 18 time, 350 kvinner drept totalt, og ifølge FN har 28 % av kvinner over 15 år opplevd vold i nære relasjoner. Dette er rapporterte tall, og mørketallene er enorme. Honduras har en av verdens strengeste abortlover. Konsekvensene av konservative kjønnsroller, vold, anti-abortlover og manglende seksualundervisning ser man blant annet i omfanget av tvungne graviditeter blant ungdom.

Trusler mot demokratiet

Flere menneskerettighetsorganisasjoner peker på at dagens Honduras har flere fellestrekk med de autoritære Latin-Amerikanske militærregimene på midten av 1900-tallet. I løpet av det siste tiåret har kongressen vedtatt en rekke kontroversielle lover, blant annet endringer i straffeloven som kriminaliserer protest og kritisk journalistikk. De aller fleste har blitt vedtatt bak lukkede dører, og legger til rette for undertrykking av politiske motstandere og sosiale bevegelser.

Honduras er landet med størst militærkonsentrasjon i Mellom-Amerika. Vold, narko og den alvorlige sikkerhetssituasjonen brukes som argument for økt militarisering. I praksis tar militæret kontroll over alt fra statlige sikkerhetsarbeid, til migrasjonsmyndigheter, tollvesen og telekommunikasjonsselskap, og Honduras har det største omfanget av politisk vold og menneskerettighetsbrudd i regionen. Militæret er en av bidragsyterne til dette. Etter statskuppet i 2009 har den militære voldsbruken økt. Overføringer til militæret har mer enn fordoblet seg mellom 2009 og 2018, og i 2016 økte overføringene til militæret med 38 %. Til sammenlikning økte overføringene til helse med 15 %. 

Undertrykkelsen i Honduras er verre enn på 30 år, nettopp fordi den organiserte motstanden er sterkere. Organisasjoner og lokalsamfunn: urfolk, garifuna, miljøaktivister, journalister, skeive, studenter og småbønder står i en pågående kamp mot regjeringen, korrupsjon, straffefrihet og ressursran, mot transnasjonale selskaper og stats-vold. Disse menneskene er også de som er mest sårbare for politisk undertrykkelse og hatkriminalitet. Mange lever under konstante trusler om å bli drept, bortført eller forfulgt. 

Flere urfolksledere og menneskerettighetsforkjempere har de siste årene blitt straffeforfulgt, fengslet og drept for å motsette seg store utviklingsprosjekter. Ofte på bakgrunn av falske anklager og manglende bevis. Dette er en bevisst strategi fra myndighetene og selskapenes side, for å svekke politisk og demokratisk organisering. Honduras har ratifisert urfolkskonvensjonen, og har en jordlov som tillater okkupasjon av udyrket jord. Likevel, får urfolk og småbønder sjelden bekreftet sitt rettmessige eierskap til jorda. Dette skjer ofte på grunn av sterke økonomiske interesser blant landeiere. Et eksempel er jordkonflikten i Tolupanfolkets områder i Locomapa. 

Det er ingen politisk samhandling mellom det offisielle Norge og Honduras. Det finnes konsulater i de respektive landene, men ingen dialog eller bilateral relasjon av relevans. Det vurderes som høyst problematisk fra flere menneskerettighets- og bistandsorganisasjoner, gitt de forholdsvis omfattende investeringene i landet og den prekære menneskerettighetssituasjonen. 

Den viktigste dialogen mellom de to landene skjer mellom organisasjoner. De mest fremtredende norske organisasjonene som jobber i eller har samarbeid med organisasjoner i Honduras er: Norsk Folkehjelp, Caritas, Flyktninghjelpen (NRC), Peace Brigades International og Latin-Amerikagruppene i Norge.

Norfund

Norfund er tilstede i Honduras med investeringer i finans- og energiprosjekter. Statens Pensjonsfond Utland (SPU), populært kalt oljefondet, har tidligere investert i selskaper som driver gruvedrift. Per 2020 er det ingen kjente investeringer i gruveselskaper som opererer i Honduras.

Ficohsa

Banken Ficohsa var en sentral aktør under statskuppet i 2009. Eieren Atala var på den tiden president i Honduras næringslivsforening COHEP, og jobbet aktivt for å sikre støtte fra næringslivet. Samtidig betalte Ficohsa for politisk lobbyvirksomhet i USA til støtte for kuppet. Ficohsa har nære relasjoner til private honduranske virksomheter som er beryktet for grove menneskerettighetsbrudd: Corporación Dinant og Facousse-familien. 

I 2012 inngikk Norfund en kredittavtale med Ficohsa verdt 12,5 millioner USD. Kredittstøtten skulle rettes mot små og mellomstore bedrifter innenfor jordbruk og fornybar energi. Ficohsa er den første banken i Mellom-Amerika som har mottatt støtte fra Norfund.

Los Prados og Agua Fría (PRODERSSA)

I løpet av de siste ti årene har de norske selskapene Scatec Solar, Norfund og Kommunal Landspensjons-kasse (KLP) investert i to solcelleparkprosjekter i Sør-Honduras: Agua Fría og Los Prados. KLP Norfund Investments eier 60% av solcelleparken Agua Fría og Scatec Solar 40 %. I solcelleparken Los Prados eier KLP Norfund Investments 30% og Scatec Solar 70%. Solcelleparkene utgjør en del av den honduranske regjeringens satsing på fornybare energiprosjekter. Det er inngått 20-årige avtaler for kjøp av energi fra de to norske solcelleparkene til det honduranske nasjonale strømselskapet Empresa Nacional de Energia Eléctrica (ENEE).  Personer i lokalsamfunnene rundt solcelleparkene forteller ommanglende og feilaktig informasjon i forkant av utbyggingene, og at de ikke har fått deltatt i vedtaksprosessene. Ifølge lokale miljøorgaisasjoner og lokalbefolkningen har prosjektene ført til avskogning, tap av land, et økende konfliktnivåog kriminalisering av motstandere av prosjektene.

David Castillo

David Castillo er en honduransk forretningsmann og tidligere offentlig tjenestemann og militær etterretningsoffiser. Han er tidligere administrerende direktør i energiselskapet Desarrollo Energetica SA, som sto bak det omstridte, korrupsjonsanklagede demningsprosjektet Agua Zarca ved elven Gualcarque. I 2016 ble miljø- og menneskerettighetsforkjemper Berta Cáceres drept i sitt eget hjem på grunn av sin motstandskamp mot prosjektet, og Castillo er siktet for å være hjernen bak. Drapet ble fordømt av en hel verden, og førte til en politisk og folkelig landesorg blant organisasjoner og aktivister. I månedene etter ble det mobilisert til samlinger med tilhørende demonstrasjoner verden over. 

David Castillo er også tidligere styreformann og styresekretær i selskapet PRODERSSA, og juridisk representant for PEMSA. I 2019 ga PRODERSSA sitt styre fullmakt til åoverføre David Castillo og PEMSA sine aksjer i solenergiprosjektet Agua Fría til KLP Norfund Investments. David Castillo mottok1,3 millioner amerikanske dollar fra selskapene i bytte for overføring av landtitler, ettersom at jordområdet som var registrert i hans navn hadde blitt brukt som en del av garantien for prosjektfinansieringen.