Colombia

Da Uribe ble valgt til president i 2002, gjorde han sikkerhetspolitikken til symbolsak nummer én. Den politiske doktrinen Uribes regjering lanserte i 2003 ble kalt "demokratisk sikkerhet" og var svært populær. I starten ble denne politikken oppfattet som vellykket, blant annet fordi man styrket veisikkerheten i landet og presset geriljaen tilbake fra hovedstadsområdet og fra en stor andel av småkommunene. Før valget i 2006 endret man grunnloven, slik at presidenten kunne stille til gjenvalg. Uribe vant valget overlegent, med 62 prosent av stemmene.

 

Militært fokus
En av årsakene til suksessen til Álvaro Uribe Vélez er hans hardhendte politikk mot den væpnede opposisjonen i landet. Forgjengeren, Andrés Pastrana, mislyktes i sine forhandlinger med geriljagruppene FARC og ELN – i forsøk som ble karakterisert som halvhjertede. Dette skapte de rette forutsetningene for Uribes slagord fra valgkampen i 2006: "stødig hånd og stort hjerte".

Militærutgiftene hadde økt gjennom hele 1990-tallet, og særlig fra 1999 gjennom Plan Colombia, hvor Colombia mottok 860 millioner US dollar i bistand fra Clinton-administrasjonen. Statens tilstedeværelse skulle styrkes over hele landet, og Uribe fortsatte den allerede påbegynte styrkingen av militæret. Ifølge avisa "El Tiempo" ble militærbudsjettet mer enn doblet fra 2002 til 2009. Antall soldater økte, og teknologien ble betraktelig bedret.  

Man startet med "bondesoldater" – 18 måneders obligatorisk militærtjeneste – en ordning som involverer Colombias borgere i større grad. Uribe lanserte også "Informasjonsnettverket", et slags folkelig etterretningsnettverk med nærmere 4,5 million sivile medlemmer.

 

”Narkoterrorisme”
Terrorangrepene i USA 11. september 2001 har fått sine konsekvenser også i Colombia. Der det før har vært enighet om de historiske årsakene til den interne væpnede konflikten i Colombia, har retorikken nå endret seg. President Uribe sa selv i 2003 at han ikke anerkjenner geriljagruppene som en stridende part i en væpnet konflikt. Geriljagruppene og andre væpnede grupper blir nå omtalt som "narkoterrorister". Slik har man ønsket å gjøre den indre konflikten i Colombia til en del av "krigen mot terror".  

Samtidig avviser man at det finnes en intern væpnet konflikt i landet. Betegnelsen "narkoterrorisme" overser de langt mer sosiale aspektene ved den væpnede motstanden i Colombia, med dype historiske røtter.

 

Historiske særegenheter
Colombia har hatt rykte på seg for å være blant de mest robuste demokratiene i Latin-Amerika. Som eksempel vises det til at Colombia ikke har opplevd militærdiktatur slik som sine naboer og at det er blitt gjennomført regelmessige valg siden 1830-tallet. Likevel har det colombianske demokratiet blitt betegnet som kontrollert, begrenset og oligarkisk. 

Grunnen til disse karakteristikkene er topartisystemet som har preget Colombia siden de to tradisjonelle partiene ble dannet på midten av 1800-tallet: Det konservative partiet og Det liberale partiet. Det fantes ingen måte å delta i samfunnet på dersom du ikke gjorde det gjennom en av disse to partiene. Slik ble også identiteten til colombianerne bygget: enten var du blå – konservativ – eller så var du rød – liberal. Dersom du ikke var noen av delene ble du regnet som en annenrangs borger.

Slik skapte man et Colombia basert på minimakter, innenfor rammene av et politisk monopol som har utestengt majoriteten av colombianere i å bidra til å bygge landet sitt.

Reaksjonene mot utestengelsen nådde sitt ytterpunkt på slutten av 1940-tallet, da selv de liberale følte seg utenfor det gode selskap. Da deres populære og folkelige presidentkandidat Jorge Eliécer Gaitán ble drept utenfor sitt kontor 9. april 1948, startet epoken kalt "La Violencia" i Colombia. Liberale og kommunister tok til våpnene og dannet geriljagrupper med politisk innflytelse som målsetting. En annen viktig katalysator for opprøret har vært og er omfordelig av jord. I Latin-Amerika har kun Brasil større konsentrasjon av rikdom enn Colombia, i følge FN. Derfor er konflikten i Colombia historisk sett en jordkonflikt.

De to største og mest omfangsrike geriljagruppene, FARC og ELN, har til tross for opp- og nedturer beholdt sin sentrale rolle i Colombia, både geografisk og politisk. I 1999 var FARC til stede i nesten 60 prosent av landets kommuner. Som et utfall av Colombias svake militære og manglende territoriell kontroll, organiserte de regionale maktelitene egne selvforsvarsstyrker. Disse gruppene, omtalt som de paramilitære, har siden 1980-tallet hatt en helt sentral rolle i den interne væpnede konflikten i Colombia. I begynnelsen ble de paramilitære grupperingene offisielt støttet av staten, men ble siden erklært ulovlig i 1989.

"Behagelig fastlåst"
Narkotikaproblematikken er historisk sett en ny side ved konflikten i Colombia. Væpnede aktører, deriblant geriljaen, startet å dyrke marihuana på 1970-tallet, før planting av kokablader til kokain skjøt fart på 1980- og 1990-tallet. Ifølge USAs utenriksdepartement ble 41.000 hektar brukt til kokaproduksjon i Colombia i 1992. I 1998 passerte man 100.000 hektar, før produksjonen nådde ifølge USA 167.000 hektar i 2007. FNs program for narkotika og kriminalitet (UNODCD) opererer med langt mer moderate tall, og sier at det ble produsert i underkant av 100.000 hektar med kokablader samme år. Med FNs anslag i mente, sier den colombianske regjeringen at Colombia produserer 79 prosent av all kokain omsatt på verdensmarkedet.  

Jordkonflikten styrkes som en følge av dette; regjeringen selv sier det finnes 2,6 millioner internt fordrevne flyktninger i landet, mens Flyktningehjelpen sier at tallet i 2009 er 4,6 millioner. Under president Uribes regjering steg dette tallet betraktelig; bare i 2008 ble 380.000 mennesker jordløse. Dette til tross for at Uribes regjering sier de har økt bevilgningene til fordrevne fra 245 millioner til 4,5 milliarder kroner i perioden 2006-2010.  

For urfolk er situasjonen i Colombia ekstrem. Ifølge UNHCR risikerer 27 urfolksgrupper å bli utryddet. 80 prosent av de internt fordrevne er kvinner og barn. Kvinner er en viktig ressurs for Colombia. De bidrar til kontinuitet for de rammede, da familieoverhodet ofte er en kvinne.  

Situasjonen Colombia befinner seg i har blitt kalt "behagelig fastlåst". Flere steder i landet samarbeider både gerilja og militæret, gerilja og paramilitære og militære og paramilitære. Hovedaktørene har tilpasset seg konflikten og en fredelig løsning på den vil ha store økonomiske konsekvenser for dem.

Regionale ringvirkninger

Et av de siste utviklingstrekkene ved konflikten er ringvirkningene den har hatt på Colombias forhold til nabolandene Venezuela, Ecuador, Brasil og Bolivia. Konflikten representerer nå en trussel mot stabiliteten i regionen, først og fremst på grunn av det spente forholdet mellom Colombia og Venezuela, i kjølvannet av den militære avtalen mellom Colombia og USA. I juli 2009 erklærte Colombia at USAs militærpersonell kan benytte seg av sju militærbaser i Colombia. Reaksjonene var særlig sterke fra venezuelansk hold, der USA blir sett på som den største trusselen mot statens sikkerhet. I bakgrunnen ligger Colombias angrep på ecuadoriansk territorium i mars 2008, da en FARC-forlegning ble bombet av colombiansk militære.  

Venezuela har erklært seg nøytral til den interne væpnede konflikten i Colombia, og dette blir oppfattet som en støtteerklæring til opprørstyrkene i Colombia. Slike oppfatninger styrkes når svenskproduserte håndvåpen kjøpt av Venezuela ble funnet i FARC sine hender.  

Mens forholdet mellom Ecuador og Colombia stadig bedret seg gjennom andre halvdel av 2009, har det bilaterale forholdet mellom Venezuela og Colombia forholdt seg kjøling. Narkotikaproduksjonen i Colombia påvirker mistilliten mellom de to landene. Colombia hevder at Venezuela ikke gjør nok for å bekjempe narkotikatrafikken og forsvarsminister Gabriel Silva Luján sa i oktober 2009 at det finnes "fri narkotikatrafikk" gjennom Venezuela, via Honduras og til USA. Venezuela sier selv at de kun er ofre for en Colombiansk stat i forfall. 

Colombias støtte til det nye regimet i Honduras har også vakt oppsikt, da det kun er Colombia og Peru i regionen som ikke har tatt sterk avstand fra militærkuppet.

 

Arven fra Uribe
Spøkelset som fulgte Álvaro Uribe Vélez gjennom begge hans presidentperioder, var beskyldningene om hans bånd til paramilitære grupper. Under opprullingen av parapolítica-skandalen i 2007 ble det vist til bånd mellom Uribes familie og ledende paramilitære. Blant annet er det blitt avslørt at Uribes fetter og tidligere president i kongressen, Mario Uribe Escobar har bånd til lederen av den største paramilitære gruppen i Colombia, AUC (Colombias Forente Selvforsvarsgrupper), slik blant annet BBC har rapportert.   

Siden 2006 har høyesterett og påtalemyndighetene etterforsket 63 kongressmedlemmer for bånd til paramilitære grupper, hvor 30 av dem er fengslet. En stor andel av dem tilhører koalisjonen som har støttet Uribe-regjeringen.  

Den systematiske utryddelsen av medlemmer fra det politiske partiet UP (Patriotisk Union) framstår som det viktigste vitneprovet på de paramilitæres virksomhet. UP ble startet i 1984 som et ledd i fredsforhandlingene med FARC og hadde medlemmer fra et svært bredt spekter i det colombianske sivilsamfunnet. Da partiet formelt ble oppløst i 2002, var over 3000 medlemmer og sympatisører drept.

De paramilitære representerer også et enormt, økonomisk kriminelt mafialignende nettverk, engasjert i både lovlig og ulovlige bransjer. Gruppene utøver også en utstrakt geografisk kontroll, slik antropolog Yesid Campos ved Los Andes i Colombia beskrives i sin bok ”El Baile Rojo”. 

President Uribe frontet en demobiliseringsprosess av de paramilitære kort tid etter han tok over presidentembetet. Da prosessen ble avsluttet i 2006 var 30.000 personer fordelt på 37 ulike grupperinger avvæpnet. Likevel dukket det opp nye grupper med lik struktur over hele landet kort tid etter demobiliseringen. Ifølge Human Rights Watch er opptil 10.200 personer gjenintegrert i de nye gruppene, som opererer i 24 av Colombias 32 delstater.  

Myndighetene omtaler ikke disse gruppene som paramilitære, men som "nye kriminelle bander" og forbinder dem først og fremst med narkotikahandel, og mener at disse gruppene skiller seg fra forgjengere som AUC. Andre eksperter og innbyggere ser på dem som videreføringer av de samme gruppene.  

Uavhengig av hvilke navn man gir de nye gruppene, fortsetter overgrepene mot fagforeningsfolk, studenter, journalister, afrocolombianere og urfolk. Trusler mot menneskerettsforkjempere kommer per telefon, e-post og husbesøk, ifølge Campos. De paramilitære er også representert i Colombias klasserom. 416 studenter og lærere er blitt drept siden 2002, ifølge rapporten "Colombias Classroom Wars" fra 2009.  

Regjeringen har ikke fulgt opp med de nødvendige tiltakene for å stoppe disse overgrepene, og ifølge Human Rights Watch tolereres de paramilitærets aktiviteter i stor grad av landets politi og militære.

 

Norge ønsker frihandel

Norge og EFTA-landene undertegnet i november 2008 en frihandelsavtale med Colombia. Avtalen forsterker Colombias rolle som eksportør av råvarer og importør av foredlede varer. Patentrettigheter styrkes i avtalen, og rammer derfor dårlig stilte colombianeres tilgang til billig kopimedisin. Avtalen gir utenlandske selskap adgang til å delta i offentlige anbudsprosesser, hvor Colombia tidligere har kunnet prioritere lokale leverandører. Frihandelsavtalen går også så langt som å anerkjenne colombianske myndigheters rett til bruk av unntakstilstand som virkemiddel til å slå ned på opposisjon.

Etter press fra sivilsamfunnet i Norge og Colombia har regjeringen utsatt ratifiseringen av avtalen. 

– Frihandel skaper ikke bærekraftig utvikling. Norge må støtte sosiale bevegelser og marginaliserte grupper slik de gjorde før, sier Juana Camacho fra Friends of the Earth Colombia. 

Tusenvis av mennesker kjemper for fred i Colombia, til tross for risikoen de utsetter seg for. Blant annet utmerker den sivile mobiliseringen "la minga" seg, hvor urfolk, bønder, afrocolombianere og andre organiserer seg nasjonalt i forsvar for miljø, landrettigheter og autonomi. 25.000 mennesker marsjerte i oktober 2009 for å fremme disse kravene. På veien møter de motstand fra militæret, som ved flere anledninger har åpnet ild. Flere demonstranter er blitt drept i sammenstøtene.  

Sentrumvenstre-partiet Polo Democrático Alternativo (PDA) utgjør et klart politisk alternativ i Colombia. Partiet ønsker fredsforhandlinger med geriljagruppene, jobber for sosial fordeling og respekt for menneskerettighetene. PDA har god oppslutning, men har en lang vei å gå før de reelt sett kan utfordre det gjeldende colombianske regimet. 

 

Kilder

Vargas, Alejo. La especificidad colombiana: la seguridad democrática i "Seguridad Humana y nuevas políticas de Defensa en Iberoamérica", Isidro Sepúlveda (ed). Madrid, 2007.

Hernandéz, Luis Humberto. "La crisis mundial fundamento del fisuramento del pretendido régimen de la seguridad democrática". Universidad Nacional de Colombia, 2009.

Vargas, Alejo. "Reforma Militar en Colombia. Contexto internacional y resultados esperados". Colección Pensamiento Político Contemporáneo, No. 19. Medellín, 2006.

Ane María Bejarano og Pizarro, E. From "Restricted" to "Besieged" i Frances Hagopian og Mainwaring. S (ed). "The Third Wave of Democratization in Latin America", Cambridge University Press. Cambridge, 2007.

Vargas, Alejo. "Las Fuerzas Armadas en el conflicto colombiano. Antecedentes y perspectivas. Intermedio Editores. Bogotá, 2002.

Corredor Martínez, Consuelo. "Los limites de modernización". Cinep-Unal. Bogotá, 1997.

Livingstone, Grace. "Inside Colombia:Drugs, Democracy and War". Latin America Bureau. London, 2003.

Vargas Meza, Ricardo. Drogas, conflicto armado y seguridad global en Colombia i "Nueva Sociedad" No. 192, Caracas, Julio-Agosto 2004.

Plan Nacional de Desarrollo 2006-2010. Estado Comunitario: desarrollo para todos. Departamento Nacional de Planeación, 2007. Se www.dnp.gov.co.

Vargas, Alejo. "El papel de las Fuerzas Armadas en la Política Antidrogas Colombiana 1985-2006." Grupo de Investigación Seguridad y Defensa. Universidad Nacional de Colombia. Bogotá, 2008.

Lundeberg, Heidi, Bank. H og Holguín, A. "Frihet for hvem? Frihandelsavtalen mellom Colombia og EFTA". Handelskampanjen. Oslo, 2009.